Konsertanmeldelse: Final Gasp med massiv death rock for de få

Final Gasp leverte karaktersterk og selvsikkert et uhyre samspilt, aggressivt og konsentrert sett med særegen death rock for en engere skare mennesker på Vaterland søndag 7. april. Den dype baritonstemmen og den gotiske vrien på hardcorepunk fanger, og sørget for en aften publikum vil huske.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

«Climax Infinity» åpner kvelden (den åpner også debutplaten» Mourning Moon») med  småkokende stemning og et knusende riff. Det er direkte og massivt. Kompakt og konsentrert. Lyrikken handler om å prøve å komme seg ut av depresjon.

Frontmann Jake Murphy tar opp ting man ikke kan kontrollere, både av det gode og det dårlige slaget. Ofte står han bøyd nedover med øynene festet til gulvet eller viklet i seg selv. I blant løfter og svaier han mikrofonstativet.

«Homebound» er i thrash metal-gata, et riffmonster med gitar-chugging, en av de lengre låtene. Tredjelåten «Mourning Moon» er minst like formidabel live som på skive. Det er åpenbart at kvintetten mener alvor. Låten omhandler sorg og menneskelig tap både i form av død og tapte vennskap, og lære seg å leve med det.

«Blood and Sulfur» noen låter lengre inn er raskere, mer brutal rett og slett. Teksten, som har hentet inspirasjon fra en historie fra 1940-tallet og handler om forretningsmann som blir gjenstand for djevelens makt, forfører.

Innlevelsen er også til stede blant tilhørerne. Publikum går inn i dette med hud og hår. Trommisen Eric Lester spiller så svetten skvetter vegg i mellom. Sean Rose på bass, og de to gitaristene, drar rockeposer og spiller med stor energi og kraft .

Final Gasp på Vaterland søndag 7. april. Foto: Jan-Olav Glette

På albumet er Final Gasp tre. Alex Consentino (i tillegg synth). James Forsythe  og Peter Micanovic.  Bandet har sitt utspring i den mangfoldige og åpne hardcore- og punkscenen i Boston, men spiller snarere en slags for death rock.

Med røtter i lydbildelene til Killing Joke, T.S.O.L., Die Kreuzen, Samhain og lignende kombinerer de tunge metallriff spilt saktere og mer atmosfærisk med stor overbevisning. Det er like mye metall som Echo & the Bunnymen.

Soundet er gjennomborrende og allsidig, med enkeltmusikernes personlige spillestiler og innflytelse fra en rekke musikgenre og uttrykk. Samspillet er betagende og skaper en fortettet atmosfære.

De går av scenen med stemningsmusikk, og kommer så tilbake og fremfører en låt til, «Suicide, så settes det punktum for kvelden. Settet er punk-kort kun fordi det er slik, ikke fordi det er så få som har tatt turen.

Final Gasp virker uansett oppriktig glade for å være her, og gir oss valuta for tilstedeværelsen – en søndag det var vanskelig å dra seg opp av sofaen etter det spennende oppgjøret mellom Manchester United og Liverpool.

Det er trist at så få tar turen når Vaterland er så fremoverlente og oppegående på bookingsiden. Det la altså imidlertid ingen demper på verken innsats eller leveransen til amerikanerne.

Stagedive Suicide på Vaterland søndag 7. april. Foto: Jan-Olav Glette

Ei heller supportbandet Stagedive Suicide fra Oslo holdt igjen noe av tømmene. Her var det full fres fra første stund – eller lørdag som vokalisten, mente, og publikum gikk hjem med et tilfreds smil.

Boston-bandet Final Gasp vil steder, og det skal ikke forbause meg om de har rukket å bli mye større neste gang de kommer med plate og turné. Sammen med labelkollegaene Poison Ruin på Relapse er de et av de mest spennende tilskuddene til den moderne scenen i skjæringen mellom postpunk og hardcore.

Sjekk også:

Final Gasp – «Mourning Moon» (Ferske spor uke 9/2024).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog