Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 19. april 2024

Plateanmeldelse: Hurray for the Riff Raff – «The Past Is Still Alive»

 

Artist: Hurray for the Riff Raff

Album: «The Past Is Still Alive» (2024)

Plateselskap: Nonsuch/Warner

 

Tekst: Jan-Olav Glette

Sterke personlige bekjennelser fra Hurray For The Riff Raff

Hurray for the Riff Raff rører ved noe åndelig med sin folk med punka attitude og solidaritet for dem som faller utenfor. Ydmyk, opprørt og opprørsk. «The Past is Still Alive» er bokstavelig talt en togreise i tid hvor de trekker tråder mellom ulike epoker.

Alynda Lee Segarra, opprinnelig fra Bronx, New York med puertoricanske familierøtter, nå etablert i New Orleans etter noen år som loffer på tog i tenårene, er en singer/songwriter som har sluppet sitt niende album under navnet Hurray for The Riff Raff.

Damen, med bakgrunn i The Dead Man Street Orchestra, kombinerer countrytwang med en slags folk med innslag av blues. Det puertoricanske og mer moderne er tonet ned denne gangen. Det er mer tradisjonsbundet og i større grad akustisk enn elektrisk. Det er likevel så mye mer enn bare det. Et utmerket band, som tilføyer strengeinstrument, blåsere og keyboard.

Varmt, mykt og fint, låter det. Et naturlig lydbilde. Formodentlig skal produsent Brad Cook, spiller bass her, ha noe av æren for nettopp det, han har også har en vesentlig rolle på et annet av 2024s store album: Waxahatchees «Tigers Blood».

Denne gangen handler det om avretting og tap, men med livsviljen intakt. Rettere sagt om Segarras egne røtter. Den binære kvinnens personlige reise og journal titter frem i glimt her og der. Om å gå seg vill og frigjøre seg. Selvoppholdelse og skjult skam. Fortid utspilt i nåtid. Transhistorie, dumpster diving og butikknasking.

Samtidig tar Segarra for seg amerikanske myter og tragedier på snedig vis. Hun minnes kjære som har gått bort (den avlidne faren Jose Enrico Segarra kan høres på voicemail i outroen), og ærer andre landstrykere mens hun med tårefylte øyne observerer verden brenne. Underveis namedropper hun poeten Eileen Myles og maleren buZ blurr.

«Hawkmoon», en hyllest til transmentoren Miss Jonathan, er både tragisk og dyptloddende kjærlig. Om homsen i dameklær som ble skamslått på gaten, og senere aldri viste seg. Om livets barmhjertighet, og hvorfor det lyriske jeg er bevæpnet med både springkniv og falske ID-papirer. Hun advarer og lokker.

Alt er gjennomsyret av en tander ømhet og en kjærlig solidaritet med utskuddene – de marginaliserte som ikke passer inn. Allerede i åpningen «Alibi» taler hun selvmordernes sak med sorg. Ungdommelig romanse og ulykke beskrives i «Ogalla», og gjenfødelse på «Vetiver». Trist og feirende på en og samme tid hvor selvmotsigende det enn låter.

«The Past is Still Alive» er en gripende plate som trenger gjennom hud og hår til lytteren.

 

 

 

Sjekk også:

Hurray for the Riff Raff – «Alibi» (Ferske spor uke 15/2024).

Bedouine, Waxahatchee & Hurray for the Riff Raff – «Thirteen» (Ferske spor uke 38/2020).

Hurray for the Riff Raff – «The Navigator» (Deichman: Årets album 2017, Bent Inge Hvitstein).

Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag (inkludert Hurray for the Riff Raff).

Hurray for the Riff Raff – «Hungry Ghost» og «Rican Beach» (Musikalske sidespor – uke 3/2017).

 

 Se også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 66 andre abonnenter