Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 27. april 2024

Quarter Wolf først med livealbum fra Last Train

– Det viktigste er å fange feelinga av å være på en konsert med oss, sier vokalist og gitarist Marius Kromvoll i Quarter Wolf som forrige fredag slapp albumet «Live At Last Train» på Fücking North Pole Records. Releasekonsert på selveste Last Train Oslo går av stabelen i dag lørdag 27.april.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Espen Stranger Seland(Inkludert øverste bilde fra live på Last Train), Anita Anna Andrzejewska

Albumet «Live At Last Train» fanger mye av essensen og kraften i Quarter Wolf. Kromvolls intense tilstedeværelse, entusiasme og pågangsmot og ren rock n roll. Her er hva frontfiguren selv har å si til Deichman musikk om platen, innspillingen og liveskiver i allmennhet.

Duoen Quarter Wolf på Last Train. Foto: Anita Anna Andrzejewska

Hva er bakgrunnen for valget å slippe et livealbum?

Det virka som et ganske så naturlig neste steg for oss etter tre studioalbum og like mange EP-er, pluss et par singler – samtlige på vinyl, så klart. Vi er jo tross alt et liveband først og fremst. Jeg mener det var Fugazi, som vi jo covret på siste skiva («Yeah, Baby!» fra 2022), som sa noe ‘a la «platene er menyen, konsertene er måltidet». Nå har vi nok litt mer tru på plata som opplevelse i seg sjøl, men artig tanke som har noe for seg.

Hvorfor slippe låter som allerede finnes i studioversjoner som livespor?

Vi bruker aldri setlister når vi spiller konserter, og det er altså ingen planer om hvilke låter som kommer etter den vi spiller der og da. Det reflekteres vel i låtvalget på skiva. Nå skal det sies at vi måtte kutte en del låter for at ikke skiva skulle bli altfor lang, og da var det faktisk noen låter jeg hadde trudd var bankers at skulle med som havna på the cutting room floor. Det viktigste er å fange feelinga av å være på en konsert med oss. Og det får vi gode tilbakemeldinger på at vi har fått til.

Hvilket forhold har dere selv til konsertplater?

Jeg digger det, og har kost meg med mange bootlegs av den slags også. Det er jo gjerne da man får avkledd eventuelle keisere i nye klær, og ser hva et band er god for. Så lenge de ikke har juksa i ettertid med masse pålegg da. Det har ikke vi! Av klassikere jeg har brukt mye tid på å lytte til, er MC5s «Kick Out the Jams» og The Whos «Live at Leeds» de første jeg kommer på i farta, sammen med «Controversial Negro» av The Jon Spencer Blues Explosion.

Ja, hvor viktig er det at alt er tatt opp live der og da uten senere pålegg i studio eller fra andre konserter?

For oss var det i alle fall viktig, all den tid vi jo tross alt er en duo. Det jukser vi ikke med på plater en gang (eller, jo, hender en sjelden gang jeg legger på no gitar under en solo). Vi vil jo at det skal høres ut som en duo.

Er det greit å legge på ting fra studio, ekstra applaus eller lignende? 

Andre kan sikkert gjøre det, men dette er jo en plate for folk som mest sannsynlig kjenner oss godt fra før av, og ikke minst kjenner lokalet Last Train godt fra før av. Last Train er jo i denne sammenhengen nesten bandets tredje medlem, så da er det viktig at det ikke høres ut som en diger sal, men heller den deilig, svette sjappa den er.

Quarter Wold på Last Train. Her Marius Kromvolll. Foto: Espen Stranger Seland

Hva er deres egne favorittlivealbum?

Det er nok de tre jeg nevnte over her. Spesielt «Kick Out the Jams» av MC5. Det er jo en plate som gjør evigvarende inntrykk på alle med sans for høylytt gitar vil jeg tru.

Brukte dere noen andre liveplater som målestokk eller pekefinger i arbeidet med denne platen?

Egentlig ikke.

Er det noen av disse liveinnspillingene dere er spesielt fornøyd med? I så fall hva er det som gjør disse versjonene bedre enn tidligere utgaver eller såpass annerledes at de er verdt spesiell oppmerksomhet?

Jeg liker spesielt de som går i hverandre, uten pauser mellom hverandre. Det er jo en grunn til at vi har en låt som heter «Shut the Fuck Up and Play». Som jo og går an å trekke fram. Og så synes jeg det er kult å ha med en del av publikums reaksjoner og requests. Særlig Max Lammers fra The Explödements har en helt fantastisk avslutning på plata. Og vår gode venn Robert Aakrann, som kom fra Lillehammer, har et par saftige gloser innimellom. Og så klart når halve Last Train roper «Good day, mate» til vår australske halvdel. Moro!

Duoen Quarter Wold på Last Train. Foto: Espen Stranger Seland

Utover egne låter er det en cover og en medley. Fortell om forholdet til tolkning av andres materiale.

Det begynner gjerne med at jeg spiller en låt etter minne som Paul forhåpentlig ikke har noe forhold til fra før. Jeg plukker aldri låta mens jeg hører på den, men prøver heller huske den. Da blir det aldri for likt, og får mer egenart. Det samme om Paul ikke har hørt den og må fylle tomrommet på sitt særegne vis. Da låter det plutselig som en QW-låt.

Hvilke betydning har tolkning av andres låter for egen riff-og melodiforståelse?

Godt spørsmål! Det hender jo man prøver finne no etter minne (som sagt), og det blir no helt annet. Da har man kanskje plutselig en låt? Samtidig er jeg nok veldig streng med meg sjøl, og er unødvendig bekymra for å kopiere andre. Det har ofte skjedd at Paul har bedt meg skjerpe meg der. «Ja, jeg skjønner referansen, men du spiller jo helt annerledes», pleier han si da.

Si litt om låtene dere har valgt å tolke, hvorfor akkurat disse, deres forhold til originalen og andre versjoner samt låtskriver og eller artist, og om de ulike versjonene/egen tilnærming.

Jon Spencer Blues Explosion – «Wail»

Denne låta betyr jævlig mye for meg. Jeg har nevnt i flere sammenhenger at plata «Now I Got Worry» er den mest sjelsettende opplevelsen jeg har hatt, som røska meg etter ballene ut av en heller sneversynt pønkrocktilværelse. Dette er låt nummer tre på den skiva, og jeg husker at før den var midtveis, hadde jeg plutselig skjønt hva rock’n’roll egentlig er. Samtidig har jeg i mange år hatt for mye ærefrykt for å covre noen som jeg er så åpenbart inspirert av. Men nå er det jo dessverre ni år sia de ga seg, så da er det på høy tid at noen covrer verdens beste band. Number one, baby!

Hound Dog Taylor & the Houserockers – «Let’s Get Funky»

Også gjort av Beasts of Bourbon, Elvin Bishop, Jon Spencer Blues Explosion, Cuba Koda, Jack O’Fire og Lightnin’ Guy

Denne låta hørte jeg på en samleskive som bladet Mojo ga ut for 20 år sia, da jeg bodde i England, og digga den umiddelbart. Sånn sett var det helt sjukt å oppdage at favorittbandet mitt også hadde covre den. De andre versjonene har jeg ikke hørt. Får sjekke ut!

Rocket from the Thombs – «What Love Is»

Også gjort av Dead Boys, Supersuckers, Honeymoon Killers, Michael Monroe, Kosmik Boogie Tribe

Ja, litt artig at kompisa og helta våre i KBT – for øvrig Norges soleklart beste rockeband – også spilte denne. Men det hadde vi faktisk gjort en stund før vi fikk med oss det. Like barn etc. (huff, makan til sjølskryt – sammenligne seg med dem av alle. Men, men …) Hele den skiva der er jo dritfet, men det er noe med den umiddelbare energien som passer akkurat oss så bra. Synes i alle fall jeg.

Marijohn Wilkin og Fred Burch – «Ramblin’ Rose»

Også gjort av Jerry Lee Lewis & His Pumping Piano, Ted Taylor, MC5, The Motions, Primal Scream, Barrence Whitfield & the Savages, Cheap Trick, Hot Pockets

Igjen – MC5 er jo svaret på så mangt her i livet. Thee K-OTICS-kollega Thor Erik «Signor» Havn har satt meg på sporet av et par andre kule versjoner og. Men det er nå en gang Detroit-guttas versjon som står mitt hjerte nærmest. Der er det som kjent gitarist Wayne Kramer som synger, og ikke vokalisten som tar den jobben. Det er et lite nikk til Brother Wayne, som jo dessverre har gått bort siden, at Paul tar lead vokal på den. Og det synes jeg er dritfett!

Hvordan har dere lyktes med å få det til å låte så bra?

Plata, tenker’u på, antar jeg? Vi fikk uvurderlig hjelp av Pauls svoger Erling Zahl Urke, som etter iherdig research fant en mystisk overgang som kunne kobles til miseren på Last Train. Visstnok mange som har prøvd, men gitt opp. En av våre felles bestekompis, Mølla i Kongsbergs lydmann Christian Børke, som forresten spilte trommer i de to første banda mine for over 20 år sia, er vel landets eneste som kjenner mixer’n godt nok til å få den til å snakke med den mystiske boksen Erling skaffa til veie. Uten Erling og Christian hadde vi ikke fått det til. Så vi er dem evig takknemlige for dette. Selve miminga og mastringa ble gjort av Christer Krogh ved Velvet Recording-studioet i Spydeberg. Det var han som produserte Thee K-OTICS-albumet som ble gitt ut i fjor, og jeg var så fornøyd med den at jeg ville se hva han kunne få ut av liveskiva. Særlig siden Paul, som ellers gjør den slags (strengt tatt alt), var så travel og fortjente en pust i bakken. Vi er dødsfornøyde med hva han fikk til!

Quarter Wolf på Last Train. Her Paul Daniel. Foto: Espen Stranger Seland

Hvordan jobbet dere for å sette i stand og optimalisere lysforholdene?

Ikke en dritt – det ble som det er der. Det er heller Erlings vanvittig kyndige hånd som har fått det til å se så bra ut når han har redigert videoen av hele konserten. Så langt har vi bare sluppet enkeltlåter, men hele kommer nok i sin helhet snart. Igjen – takknemlig galore, Erling!! Det er forresten han som har laga musikkvideoene til Pauls andre band, White Trash Blues Band som han nylig slutta i. De er jo lett landets feteste videoer. Erling er best!

Fortell om bakgrunnen for valg av innspillingssted?

Som sagt var det Erling som hadde ideen for en stund siden. Så ble vi plutselig spurt om vi hadde lyst til å spille på Last Train av vår store helt Morten Mormone i nevnte Kosmisk Boogie Tribe da han steppa inn og booka band der en periode. Selv om vi egentlig hadde pauseår, kunne vi jo ikke si nei. Og da var det bare å høre med Erling om han fortsatt var hypp på å dokumentere moroa. Det var’n heldigvis …

Hva er deres eget forhold til Last Train?

Det er jo utvilsomt Norges viktigste scene for oss som er glad i rock. By far! Det har vært mitt foretrukne vannhøl og konsertvenue i årevis, og er blitt glad i både plassen, de som jobber der og stamkundene. Det er ikke så mange timene siden jeg var der sist, her jeg sitter og svarer. Jeg husker det var den eneste ambisjonen vi hadde i starten, å få spelle på Last Train. Det ble den andre gigen vår, så da måtte vi bredde ut litt, og drømte om å gi ut ei plate på vinyl. Nå har vi vel nettopp gitt ut den … 9. vinylskiva?!? Men i hælvete, kan det stemme, a? Jo … trodde det var sju eller åtte, jeg …

Quarter Wolf på Last Train. Foto: Espen Stranger Seland

Hvilken rolle spiller og har Last Train hatt for lokale musikere og musikkinteresserte i Oslo og omegn?

De har alltid bydd på bra bookinger, og er nok litt strenge på hvem de slipper til. Men da veit du at det er kvalitet om du tar sjansen på å sjekke ut no nytt der. Jeg har mista litt tellinga på hvor mange ganger vi har spilt der (igjen, tipper sju eller åtte). Men det er utvilsomt vår hjemmebane – og det er vi faen meg stolte av!

Dere refererer også til et annet kjent norsk spillested med «Fucked up at Felix». Hva er bakgrunnen for låten og hvilket forhold har dere til puben i Lillehammer.

Felix på Lillehammer er jo også et legendarisk sted. Vi spilte der fire ganger på et drøyt år, men nå er det en stund sia sist. Den låta handler om den desidert kuleste kvelden, da vi varma opp for Backstreet Girls. Som jo og namedroppes i låta. Fy faen, for en høydare av en kveld det var!

Marius Kromvoll sammen med Dan Thunderbird (tidligere i BG), Petter Baarli og Bjørn Müller i Backstreet Girls. Foto: Paul Daniel

Kan dere til slutt velge fem favoritt-liveinnspillinger av låter hver og si hva dere har fått ut av dem?

Hmmm, det var veldig vrient, merker jeg. Jeg tror jeg heller vil trekke fram et liveopptak som alle bør se – da The Jon Spencer Blues Explosion spilte på et morgenprogram for kids i Australia – Paul var faktisk en av dem som satt og så på live på TV. Det er den villeste TV-opptreden noensinne av et band, og setter så til de grader standarden for den ultimate rockeopplevelsen. De begynner med «2 Kindsa Lov2e, og går over i «Flavor2 og resten må bare sees. Det finnes ikke ord. Se det. Nå!

 

 

Quarter Wolf – «Live at Last Train» (Album, 2024)

 

 

 

Quarter Wolf i Deichman årets album

Quarter Wolf – «Yeah, Baby!» (Deichman: Årets album 2022, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette)

 

Quarter Wolf – «DIY» (Deichman: Årets album 2019, Victor Josefsen)

 

Quarter Wolf – «Back to Sykkylven» (Deichman: Årets album 2017, Victor Josefsen)

 

 

Quarter Wolf i Ferske spor

Quarter Wolf – «Your Pussycat is Hooked on Junk» (Ferske spor uke 46/2022)

 

Quarter Wolf – «Hey Dickhead» (Ferske spor uke 39/2022)

 

Quarter Wolf – «Guess Who og Generation Bore» (Ferske spor uke 35/2022)

 

Quarter Wolf – «Polish Prototype» (Ferske spor uke 18/2020)

 

Quarter Wolf – «Shitfaced and on Fire» (Ferske spor uke 11/2020)

 

Quarter Wolf – «Rise & Fall og Dumbass Utd.» (Ferske spor uke 14/2019)

 

Quarter Wolf – «Midnight in Oslo» (Ferske spor uke 8/2019)

 

Quarter Wolf – «Shut the Fuck up and Play» (Ferske spor uke 44/2018)

 

 

Sjekk også:

Videopremiere: Quarter Wolf – «Dumbass Utd.»

 

Plateanmeldelse: Quarter Wolf & White Trash Blues Band – «Shitfaced and on Fire» & «Spread The Gospel» (2020)

 

EP-anmeldelse: Quarter Wolf – «Back to Sykkylven» (2017)

 

EP-anmeldelse: Quarter Wolf – «Rock’n’roll Cliché» (2016)

 

Quarter Wolf med «Fight Club»-inspirert video

 

Bluespunk-duoen Quarter Wolf platedebuterer

 

Reisebrev: Langs bluesens akse med «Quarter Wolf

Paul Daniels og Mariius Kromvolls roadtrip langs Sørstatenes bluestrail. Foto: Marius Kromvoll

 

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 68 andre abonnenter