Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 16. mai 2024

The Dahlmanns samler hitene

 

Den doble skiva «All Dahled Up» på Beluga Records utvider det opprinnelige albumet med 13 låter, og er den perfekte samlingen for deg som ønsker å bli kjent med Mossebandet sentrert rundt ekteparet André og Line Dahlmann.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Blanca Velasco (inkludert bilde øverst), privat

Her får du et fint destillat av deres fengende powerpop hvor spesialskrevne låter og tolkninger av andres melodier utgjør en sentral del. Duoen er også aktuelle med den nye EP-en «Lucky» på Snap Records.

Deichman musikk slo av en prat med ekteparet for å finne mer ut av hvem og hva The Dahlmanns er utover catchy låter man får lyst til å spille om og om igjen eller danse til.

Hvem og hva er The Dahlmanns i norsk og internasjonal musikk?

André:

Det er nesten et spørsmål for konsumenten, litt usikker på hva jeg skal svare her. Vi har bevisst ikke vært aktive i Norge, men så selges det en del skiver og det blir litt radiospilling her og der, så noe er det vel.

I utlandet er det litt annerledes av naturlige årsaker. Vi har flinke folk i forskjellige land som jobber for oss. Vi har noen «kred»-folk på vår side, noe  som hjelper en hel del, noe vi ikke har i Norge.

Ekteparet Line og André i duoen The Dahlmanns. Foto: Privat

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fenget?

André:

Kjøpte min aller første plate når jeg var 7 år. Det var Kiss – «Alive!». Selvsagt  pga. coveret. Men det som forandret verden var når jeg var 10 år og kom inn på Jukebox Records i Moss, drevet av Pål Andreassen (orgel i The Dahlmanns), og var på jakt etter Kiss– og Iron Maiden-skiver der «Leave Home» stod (Ramones for de av dere som ikke liker musikk).

Det var ett eller annet med det coveret som skrek til meg. Når jeg satte på den skiva hjemme var det som at hele verden forandret form, farge og lukt. Ingenting ville bli det  samme etter dette, og det ble det heller ikke. Da var det slutt på Iron Maiden (Kiss fikk være med videre) og den slags, da var det Ramones for absolutt  alle pengene.

Utover det var det band som TheYum Yums, The Cosmic Dropouts, The Nomads, Sator, The Queers, The Devil Dogs, The Byrds og Tom Petty som dannet grunnmuren i platehylla.

Line:

«Sound of Music»-soundtracket var min første store greie som jeg følte jeg oppdaget selv. Jeg spilte i stykker eksemplaret som besteforeldrene mine hadde. Farfar teipet effektivt sammen kantene på coveret med knall orange tape. Jeg husker jeg var snurt fordi det ødela estetikken fullstendig.

Jeg fikk Trygg Trafikk sine myke singler tilsendt sammen med opplæringsmaterialet. Det var kanskje i 6-års alderen. Jeg kan ikke huske om det var musikk på disse, men ettersom formatet var det samme som pappas gamle singler så begynte jeg å spille noen av disse. Særlig The Rolling Stones‘ «Get Off My Cloud» var flott. Ellers var det nok Lille Grethe og Smurfene det gikk i på den tiden.

Da jeg var 10 gav Springsteen ut «Born in the U.S.A.» og det er blant de platene (eller, det var jo kassett) som har blitt med resten av livet. Naboen vår gav meg en Tracy Ullman-plate som jeg også ble veldig glad i.

Så var det mye The Bangles og Cyndi Lauper før jeg oppdaget Prince. Ellers husker jeg Stevie Nickskoringer på Fleetwood Macs «Little Lies» fra 1987 som helt avgjørende for min egen sanginteresse. Det er jo Christine McVie på vokal på denne, men i mine ører var det Stevie Nicks som skapte magien med sin annenstemme der i refrenget.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

André:

Startet mitt første band som 13-åring. Gjorde min andre konsert som 13-åring på Elm Street i Oslo med Bjørn Müller på vokal. Bandet het Punkrockers. Jeg spilte trommer, noe jeg var skikkelig dårlig på. Herregud Bjørn var kul (er fremdeles). Han var jo nesten en kloning av Joey  Ramone. Jeg skulle bli som Johnny Ramone, det var motivasjonen. Man får en del bekjentskaper rundt om som man ikke ville fått hvis det ikke hadde vært for musikken.

Line:

Rundt 16-års alderen gjorde jeg et slags forsøk på å starte band. Men jeg var grusomt sjenert, og det var jo meningen at jeg skulle synge. Det kom ikke en lyd og det ble ikke noe mer band før jeg var midt i 30-årene.

 

Ekteparet Line og André i duoen The Dahlmanns. Foto: Privat

Har dere hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har  vært viktige. I så fall hvem ? Og hva har dere lært av dem?

André:

Johnny Ramone! Han er Gud. Fra jeg var 10 år har jeg studert alt jeg har kommet over av Ramones. Hvordan han beveget seg på scenen, hvordan han gikk, snakket. Prøvde en periode å trekke ned munnvikene slik at jeg kunne ha samme lyd i stemmen som han.

Men om man skal nevne en person som har på en eller annen måte staket ut kursen er Morten Henriksen (The Yum Yums) den  personen som har bidratt mest i positiv retning for min del. Fra jeg var 12 år fikset han måter for meg å komme inn på konserter jeg ville se (som bærehjelp, gjemme meg backstage før åpningstid osv.) Her fikk jeg sett  Sator, Psychotic Youth, The Cosmic Dropouts og ikke minst The Devil Dogs! Han var gitarlæreren min i to timer, jeg lærte «Oh Oh I Love Her So» (Ramones), når jeg  kunne den mente han jeg var ferdig utlært. Noe som for så vidt stemte. Han foret meg med skiver han mente jeg burde høre fra jeg var 12, alt fra KSMB, Stiff Little Finger til The Queers.

Forbilder og inspirasjonskilder er det mange av, men noen er: Tom Petty, The Cramps, Thåstrøm, The Nomads, The Stooges, Gram Parsons, Roky Erickson, for å nevne noen.

Hvordan har dere funnet deres vokalstil?

André:

Vokal overlater jeg til dem som kan det. Har gjort noen forsøk her og der, men det blir aldri slik jeg har sett det for meg. Ikke spesielt trivelig for de som skal høre på det heller.

Ekteparet Line og André i duoen The Dahlmanns. Foto: Blanca Velasco

Fortell om hverandres musikalske styrker og rolle i The Dahlmanns.

André:

The Dahlmanns er Line og meg primært. Det var aldri ment som et band. Jeg hadde hørt Line synge hjemme, og likte det jeg hørte. Tenkte at her er det noe. Så jeg lurte henne i studio hvor vi spilte inn vår første singel. Den fikk såpass mye oppmerksomhet så vi bestemte oss for å fortsette litt til. Men det er primært Line og meg som skriver låter og finner hvilke låter vi har lyst til å gjøre.

Vi er i gang med nytt album nå, og der har jeg litt mer klart å åpne døren for andre. Magnus Gulbrandsen, som spiller gitar i bandet, har blitt en viktig brikke med  låtskriving og mastring. Han driver Jelöy Sound (mastring). Ellers er Otto Gamst med på trommer. Jan Erik Hoel på bass. Også har vi jobbet med Christian Jacobsen som produsent. Han har mye av skylden/æren for lydbildet vårt.

Hvordan vil dere si at The Dahlmanns skiller seg ut med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi sammenlignet med andre band og prosjekter dere har  vært involverte i som The Graves, The Yum Yums, The Thelin-Dahlmann Exploitation osv.?

André:

The Dahlmanns skjer hjemme med meg og Line. Vi skriver låter og finner  låter. Så lager jeg en skikkelig dårlig demo. Også går vi i studio. I og med bandet har samme navn som meg selv så blir det av en eller annen årsak veldig personlig, og dermed vanskelig å la andre komme med i prosessen om hva, hvordan det skal være.

Vi hører på veldig mye forskjellig, så referansene er nok litt annerledes enn hva referansene i de andre bandene har vært.

Hva har dere tatt med dere fra de andre prosjektene til The Dahlmanns?

André:

Man tar nok med seg noe fra alt man har drevet med, noe konkret vet jeg ikke. Er vel heller hva man ikke tar med seg videre som har vært viktig.

Fortell om bakgrunnen for tittelen «All Dahled Up» og forskjellen mellom denne samlingen og det tidligere albumet med samme navn.

André:

Vi hadde mange forskjellige titler på skiva. Vi sendte faktisk plata i trykken med et annet navn. Det var Lindsay Hutton som sendte meg tittelen på e-post noen dager etter den hadde blitt sendt. Likte den godt, og gjorde om tittelen. Versjon 2.0, som kom ut nå i år, skulle være en 10-års jubileumsutgave. Førsteopplaget ble utsolgt raskt, og vi har fått en del spørsmål om å gjøre et 2. opplag. Så da gjorde vi det, men vi tok med en del singler og lagde en gatefold. Alltid  ønsket meg en gatefold.

Men av årsaker vi ikke trenger å gå innpå her skjedde det en hel del som gjorde at  den kom ut 13 år etter i stedet for 10, men nå er den ute og kjenner det godt å få den ut av systemet.

Line:

Det er en kombinasjon av etternavnet vårt (André og Lines) med inspirasjon fra både «Beyond the Valley of the dolls» (Russ Meyer-film) og «All Dolled Up», New York Dolls-dokumentaren. Den nye utgivelsen av «All Dahled Up» skulle opprinnelig vært utgitt som et 10-års jubileum på forrige fullspiller. Som dobbeltalbum inkludert alle singlene. Etter litt plateselskaps-strul så ble det heller et 13-år jubileum! Hurra!

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til.

American Heartbeat

André:

Ett prosjekt vi gjorde med Chips Kiesbye og Björne Fröberg. De hadde noen låter de mente passet oss. I og med at Chips har gjort noen av de skivene jeg har hørt mest på og Björn spiller i ett av mine absolutt favoritteband var det ikke annet enn å si JA til dette.

Vi spilte inn både i Stockholm og Göteborg. Det var en viktig og stor sak for meg, bare det å være i studio med mennesker du har nihørt på når du var liten, og plutselig er jeg sammen med de i studio for å jobbe sammen på ett prosjekt som er ditt. Flotte greier.

Vi snakker om å gjøre en oppfølger av denne i nær fremtid.

Line:

Drømmesamarbeid! Vi er jo på alle måter superfans av både Björne Fröberg (The Nomads) og Chips Kiseby som både skrev låtene, spiller på og produserte denne Mini-LP-n. Og for noen låter de kom opp med! Stilmessig ligger kanskje denne godt innenfor powerpop-rammer? Spør for en venn. Et samarbeid vi gjerne gjør i reprise!

Catchy

André:

Er viktig.

Tyggegummi-pop

André:

Det kan være fint det.

Powerpop:

André:

Mye flott, men det kan fort bli mer staffasje enn innhold. Litt som rockabilly. Hvor bunaden er viktigere en musikken.

Line:

Det aller beste med powerpop er å lese kommentarfeltene i musikkforum der voksne menn krangler om hva som er og ikke er powerpop. Det virker som de stort sett enes om The Romantics, The Records, (Paul Collins) The Beat, The Raspberries og Cheap Trick, men det er mye underholdende uenighet om alt annet. For meg spiller det liten rolle hva vi eller andre er. Det er bare bra eller dårlig musikk i mine ører, nesten uansett sjanger.

Glamrock

André:

Kommer litt an på hva du mener. Er det Suzi Quatro du sikter det så elsker man det. Er det Wig Wam-delen not so much.

Girl group soul

André:

Mye inspirasjon derifra i Dahlmanns-låtene.

New wave

André:

Vet helt ærlig ikke helt hva dette er. Men er det det jeg tror det er liker jeg det ikke.

Disco

André:

Her er det mange gode triks man kan «låne».

Line:

Disco som sjanger har jeg ikke noe stort forhold til. Jeg tror ELO er det nærmeste jeg kommer disco. Et tidlig barndomsminne der foreldrene mine hadde fest, og jeg satt på utsiden av rommet mitt og hørte at de danset til Bee Gees, teller kanskje det òg?

Ramones

André:

Religion. Fasit. Liker du ikke dette er du tjukk i hue.

Line:

Jeg så André stå langs veggen og se kul ut på Rockefeller i Oslo når Ramones spilte der i 1993. Han så ut som en blond Johnny Ramone. Ramones er hans religion og livslange kjærlighet. Jeg har bursdag sammen dag som Johnny Ramone, så det er klart det måtte bli oss!

Screeching Weasel

André:

Et viktig band når jeg vokste opp. Så veldig kult at Line synger på en av skivene  deres.

ABBA

André:

Stjeler mye herfra (også).

Blondie

André:

Aldri likt, har som smått begynt å like dem nå. Men stemmen og personen Debbie Harry er det umulig å ikke like.

Nikki & the Corvettes

André:

Nikki!!!!!

The Stanleys

André:

Flotte folk fra Australia som vi har gitt ut en splittsingel med. Vi gjorde noen jobber sammen i USA også.

The Nomads

André:

Ett av Sveriges beste band. Er nok det bandet jeg har sett flest ganger live. Björne har skrevet låtene og spiller på American Heartbeat-skiva vår.

The Beat

André:

Er vel oppskriften på powerpop. I hvert fall første skiva.

The Records

André:

Bandet bak en av de beste poplåtene som er skrevet. «Starry Eyes».

Tom Petty & the Heartbreakers

André:

Blant de jeg har hørt mest på, elsker stort sett alt. Konserten på Norwegian Wood er på topp 5 konserter jeg har sett.

Line:

Det er dumt å angre på ting, og hvis André skulle fått «Ja» på alt han vil og spør om så tror jeg vi hadde vært personlig konkurs. Jeg har slekt fra Møre og Romsdal og er langt mer nøktern. Men, jeg angrer på å ikke si ja til å dra å se Tom Petty & the Heartbreakers i L.A. på Hollywood Bowl i 2017. Selv med 20 minutters voksen bluesjam midt i settet så er Norwegian Wood-konserten helt på toppen av bra, i absolutt alle ledd.

Tommy and the Rockets

André:

Ivrig flink danske som vi har gjort en splittsingel med.

The Piperita Patties

André:

Fra Italia.

Kurt Baker

André:

Fra Amerika.

Michael Chaney / The New Trocaderos

André:

En spik spenna gal forsvarsadvokat fra USA med alt for mye penger. Han satt sammen Tje New Trocaderos hvor Line sang noen låter. Han skrev «Girl Band» til oss som vi ga ut på 7″.

Andy Shernoff – «I Love You Baby (But I Hate Your Friends)»

André:

Andy Shernoff er en viktig figur for meg. Vi spiste middag sammen hvor han ut av det  blå sier han har en låt til oss. Da takker man høflig ja uansett hvordan låta er. Noen  år senere sender han noen andre låter som vi gjør, hvor han også synger en slags  duett med Line. Disse låtene betyr mye for meg.

Line:

Å sitte på Jones (legendarisk bar/restaurant) i New York og vente på Andy Shernoff gikk hardt utover nervene mine. Men Andy hadde kjørt sin stasjonsvogn inn til byen fra Queens for å treffe oss, og var aggrotrivelig på den måten som bare eldre New Yorkere kan være. Jeg var starstruck. Jeg synes det er veldig, veldig kult å ha sunget duett med ham. Herregud, han er jo selveste og har jo skrevet både «Sixteen Forever» OG «Stay With Me»

Francis McDonald

André:

BMX Bandits, Eugenius, Teenage Fanclub, «Dumb Me Down». Bra fyr fra Skottland. Spiller og har spilt i band jeg liker godt. Han hadde en låt han mente passet oss som vi fikk via Lindsay Hutton. Ble spilt inn i Norge og Skottland. Francis korer på denne.

Moss

André:

En av verdens kjedeligste byer, men med opptil flere av verdens beste band.

That’s Entertainment Records

André:

Den viktigste labelen for min del i oppveksten. Drevet av Arne Thelin, en fyr jeg  fryktet, men så opptil når jeg var liten. Han ga ut det meste av det som preget min musikksmak i oppveksten. Herregud for en label! Jeg får drømmen oppfylt om noen uker, da kommer en singel med The Thelin-Dahlmann Exploitation ut. (Singelen er ute nå, les her, red.anm.). Tenk det a, gi ut singel på dette selskapet med selveste Arne.

Lindsay Hutton

André:

Bandets hovedmedlem, bestefar og manager. Etter natten i Madrid fikk vi såpass god kjemi at vi holdt kontakten. Han er og har vært bandets viktigste brikke. Uten han hadde vi ikke vært i nærheten av å gjøre det  vi har gjort. Mannen bak fanzinen Next Big Thing, han startet også opp The Cramps fanclub  sammen Morrissey.

Line:

Vår gode venn fra Glascow, Skottland. Manager, onkel. reisende Mac, rockeleksikon og alles favoritt. Lindsay så Ramones i London i ’76, startet musikkfanzine etter klipp og lim metoden året etter og The Cramps fanclub (sammen med en Steven Patrick Morrissey) i 1980. Han har en enorm rockeslekt som strekker seg over store deler av verden. Vi er heldige som er en del av den.

Faster and Louder

André:

Bloggen til en som liker oss. Lord Ruthledge. Kjenner han ikke, men skriver alltid hyggelige omtaler av våre utgivelser.

Little Steven’s The Underground Garage

André:

Her har jeg mye jeg kunne skrevet, men lar være. Steven har bidratt til mye for oss. Spesielt på radiostasjonen hans, men også utover  det.

Lilyhammer

André:

Steven ønsket at vi skulle være med, vi takket pent ja. Var gøy.

Neighbours

André:

En TV serie jeg ikke har sett. De spurte om de kunne bruke låten, vi sa ja, fikk penger og det er det.

The Dahlmanns’ nye singel «Lucky»

Hvilket forhold har dere til coverlåter? Og hva er det som skiller deres tilnærming til andres materiale i forhold til egenskrevet materiale?

André:

Har aldri vært glad i coverlåter, så det er litt rart at vi har en del av dem. For vår del har det vært en fin måte å «sette» bandet på. Man kommer over låter man bare vet at Line hadde sunget bra. Også er det morsomt å jobbe med, rammen er på en måte  allerede satt, så det gir et litt annet rom for å kunne prøve ut forskjellige ting under  innspillingen. Med mine egne låter blir det litt mer alvor, hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det.

I hvilken grad er tolkning av andres låter en form for musikalsk skolering eller  bevisstgjøring?

André:

Mest latskap. Men for vår del har det vært referansepunkter til egne låter samt en fin måte å fortelle bandet hva man ønsker seg i lydbildet. Når man først har lært seg låten kan man like godt spille den inn.

Fortell om noen av låtene som dere har tolket, hva dere har likt ved dem, forholdet til låtskriverne og forskjellen mellom originalen og deres versjon.

Rachel Sweet – «Party Girl»

André: Det er noe med gitarene og vokalen i denne låta som jeg liker godt. Den passer Line  perfekt. Lagt oss tett opptil originalen. Bare litt mer gitarer og girl group-referanser.

Katrina and the Waves – «Do You Want Crying»

André: Dette var produsent Christians idé. Han sendte meg denne rett før vi skulle i studio  med noen andre låter. Han mente den passet perfekt for oss og at Line ville få kjørt  seg vokalmessig i refrenget. Det stemte. Resultatet er jeg meget fornøyd med. Liker produksjonen her.

Det var Ramones – «Howling at the Moon (Sha-La-La)» som var referansen. Litt mer rock enn originalen.

New York Dolls – «Teenage News»

André: Denne spilte vi inn på turné i Italia. Den er utgitt i to forskjellige mixer. En med Ed Stasium, som er på singelen. Det er en historie som nesten fortjener en egen bok. Og den versjonen som er på «All Dahled Up 2.0.» Den er mixet av Brown Barcella. Han mixer for øvrig den kommende singelen vår, som gjøres ferdig i disse dager (er ute nå, «Lucky». red.anm.) Men hva er det å ikke like med denne låta da? Det er durtendærten, gitarsolo, piano og alt.

Denne ble spilt inn på en halv dag, ville nok gjort den annerledes hadde vi hatt litt bedre tid, men liker den på sitt lille rare skeive vis. Men savner litt av spretten originalen har.

Men Without Hats – «Pop Goes the World»

André: Denne dukket opp på en samler Morten Henriksen ga meg. Syntes den var skikkelig  dum, men den satt seg fast i hodet. Den satt der i mange år, og til slutt måtte jeg bare  gjøre den. Det er forresten Finn Bjelke som introduserer låten på skiva. En dum, men fengende låt. Her har vi forsøkt å gjøre en blåkopi, bare med litt annen  produksjon.

Amy Rigby – «Dancing with Joey Ramone»

André: Dette er låta som har skyld i hele bandet.

Det var en sen natt på Wurlitzer i Madrid etter jeg hadde spilt med The Yum Yums på El Sol at Lindsay Hutton, som var DJ den natten, spilte originalen. Jeg gikk bort til han og sa: «Innen ett år har Line og jeg startet band og spilt inn denne låta». Noe vi gjorde. Første møte med Lindsay også for øvrig.

Det er bare en fantastisk fin låt.

Amy Rigby, som har skrevet den, har vi hatt god kontakt med etter vi ga ut denne. Hun fløy til Moss for å gjøre den sammen med oss en gang.

Denne er i to versjoner. Den ene på vår første utgivelse, den andre på «All Dahled Up». Begge litt strammere enn originalen og ikke så mye singer/songwriter-preg som originalen har.

Line: 2005 var året det skjedde store ting. Vi fikk en datter og giftet oss i New York. Og Amy Rigby ga ut «Dancing with Joey Ramone». Den følte vi automatisk slektskap til begge to, den måtte vi covre.

Amy og mannen hennes Eric (Wrekcless) turnerte en periode sammen og vi har truffet de ved et par anledninger. Hun kom på besøk til oss en helg vi skulle spille i Moss og gjorde «Dancing with Joey Ramone» sammen med oss. Eric er den som beskrev The Dahlmanns som ABBA-punk. Vi lever godt med det.

ABBA – «Ring Ring»

André: Dette var på bestilling av en radiostasjon i New Jersey. Vet ikke helt hvorfor det ble den, men har alltid elsket ABBA. Sator ga ut den, som jeg likte meget godt. Tror  vi bestemte at det ble denne låten fordi produsent Christian og jeg hadde noen ideer på  trommelyd for en annen låt. Den ble såpass bra, så da ble det den.

Liker vår versjon, men originalen vinner, men Sator sin er best.

The Eagles «Already Gone» (Tempchin og Strandlund)

André: Er noe med denne låta jeg liker meget godt. Det var et bestillingsverk fra en radiostasjon i New York, de satte noen kriterier, men jeg kunne velge låt. Her tror jeg vi faktisk har verdensrekord. Kan ikke se for meg noen som klarer å  prestere å spille inn en Eagles-låt saktere enn originalen.

Suzi Quatro – «Tear Me Apart (Chapman og Chinn)

André:  Line hørte Kim Carnes gjøre den på ett eller annet TV-show og foreslo at den ville funke bra live. Den funket såpass bra live at vi tok den med i studio. Funket der også.

Denne liker jeg drita godt. Med country-fillsene vi har lagt inn etc. Line synger denne helt fantastisk.

Line:  Suzi Quatros skinndress er alene grunn nok for å covre denne. Men det var et liveopptak jeg så (muligens på The Midnight Special, men jeg finner det ikke igjen) der Kim Carnes gjorde sin versjon som fikk meg på ideen. Hun hadde også på seg en slags snekkerbukse i denim. Det er jeg veldig svak for. Også vokalen da, formidabel!

 

 

The Dahlmanns – «All Dahled Up» + 13 Tracks (Album, 2024)

 

 

The Dahlmanns – «Lucky» (Singel, 2024)

 

Sjekk også:

The Dahlmanns – «Dumb Me Down» (Ferske spor uke 9/2024)

The Dahlmanns – «Party Girl» (Ferske spor uke 12/2020).

 

The Thelin-Dahlmann Exploitation – «Cant Take It anymore» og «Dragging Me Down» (Ferske spor uke 15/2024)

 

Sjekk også relaterte saker nederst, inkludert The Dahlmanns: Fengende powerpop, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

2 kommentarer til “The Dahlmanns samler hitene”

  1. Lindsay Hutton sier:

    The images of Line and Andre were taken at la Alegria in Madrid by the photographer Blanca Velasco.

    1. Victor Josefsen sier:

      Thank you!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 68 andre abonnenter