Søk Meny Lukk
Lukk
Av: deichmanmusikk Anmeldelser 12. juni 2024

Konsertanmeldelse: Dinosaur Jr.: Sjelfull slacker indierock

Litt lydproblemer innledningsvis på Rockefeller tirsdag 11. juni stoppet ikke gjennomslagskraften i indierocken til den amerikanske trioen Dinosaur Jr. Aftenen ble en formidabel fest og mimrekveld hvor J Mascis, Lou Barlow og Murph sjelfullt og varmt vartet opp med mye av det beste de har å by på i et karrieredekkende sett.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

De singelaktuelle lokale heltene i kvartetten Hayeminol hadde fått den utvilsomme æren av å varme opp. En oppgave de besto med sjarm, innsatsvilje og stadig bedre låter. Musikkens nerve og sjel vant bandet nye venner, og beviste for oss andre hvor gode de er i ferd med å bli. Det var likevel ikke derfor publikum var i Oslos konsertstorstue denne smått regnfulle sommerkvelden kort tid før skolene slutter.

Hayeminol på Rockefeller 11. juni 2024. Foto: Jan-Olav Glette

Publikum skulle se ungdoms – og voksen-favorittene Dinosaur Jr. Et av de aller ypperste og mest vanedannende indierockebandene. Uten noe oppstuss, eller intro-musikk, rusler de ut på scenen og setter i gang med høylytt, sprudlende rock n roll. Først bandleder og gitarist 58-årige Joseph Donald Mascis Jr. (J Mascis).

‘Where You Been’-låten «What Else Is New» åpner ballet, tett fulgt av «In a Jar» fra den første klassikeren, bandets andre album, ‘You’re Living All Over Me’ (1987). På den tredje låten «Garden», fra albumet «Sweep It Into Space» (2021), overtar Lou Barlow oppmerskomheten. Den kunne ha vært en Sebadohlåt, og er en tidlig påminnelse om hans sterke pop-instinkt som låtskriver.

På de første låtene sliter de noe med å få skrudd til, og få på plass, lydbildet, og jobber febrilsk med å ordne det. Lyden skjærer litt her og der, og mangler en tydelig form. ‘Det skal være slik’, vil noen innvende. Bandet er tross alt kjent for feedback og støy, lag på lag av effekter i tilsynelatende uorganisert samkvem. Vi innvender at det ligger en tydelig plan bak dette. Og smått om sen får de skrudd lydbildet ordentlig på plass, og kan slippe seg mer fri.

Ofte låter det kaotisk og ullent. Pop-hooks og fine melodier er pakket inn i nevnte feedback og støy. Sangene vinker til grunge, garasjerock, punkrock, pop og støyrock, men er særegent og lett gjenkjennelig. ‘Øredøvende countrymusikk’, som de selv betegner det. Eventuelt en form for melodisk feedback-infusert hardrock. Skisseaktig og upretensiøst, men skoledannende. Lytterne vet alltid når de de hører er Dinosaur Jr. Bandet var en inspirasjon for fremveksten av den alternative rocken.

Over det hele er J Mascis’  falsett, ureglementert, sårt og brennende, kvalt. Nærmest sutrende. Han har selv ved en anledning sagt det låter som han har forstoppelse. Den ligger gjerne en oktav over hans register, så den skjærer og snirkler som en plaget mann. Òg hans karakteristisk uttrykksfulle, frenetiske, uortodokse gitarspill.

Undergrunnsslagerne følger som perler på en snor. ‘You’re Living All Over Me’s «Little Fury Things», «Feel the Pain» fra ‘Without a Sound’ låter majestetisk, bortimot triumferende live. Publikum filmer ivrig på mobilene med oppspilte øyne, synger og danser og spiller luftgitar mens de får ungdomstiden i relieff.

Dinosaur Jr. på Rockefeller 11. juni 2024. Foto: Jan-Olav Glette

De tilstedeværende frydet seg altså over et gjenhør med låter som definerte deres egen ungdom- og tidlig voksentid, og pekte veien for en hel genre og en generasjon musikklyttere. Bandet med utspring i Amherst, Massachusetts navnga med signaturlåten «Freak Scene», fra albumet ‘Bug’ (1988), en legendarisk konsertserie på Oslo-scenen Alaska – som i dag huser Betong, en like myteomspunnet nedlagt platebutikk i Stockholm og anmelders eget bookingbyrå.

Det er herlig å høre dem live. Den tidligere vokalisten i et av Norges mest kjente hardcorepunkband trekker enda  nærmere scenen med et glis om kjeften – tidligere har han filmet ivrig når heltene fra Deep Wound har spilt gamle favoritter – samtidig som kompisen med herlig metaironi filmer og avbilder ham og J Mascis i aksjon.

Ved å smelte sammen influenser fra Neil Young med energien og intensiteten til Black Flag, Hüsker Dü, Minutemen, Wipers, Descendents og et sterkt melodisinne, skapte den introverte gitarhelten, som jeg var innom tidligere, noe særegent, og har inspirert noen og enhver. Meat Puppets er en sentral referanse. Likens Sonic Youth. Built to Spill, Modest Mouse, Pavement, Breeders, Nirvana (Kurt Cobain tilbød angivelig J Mascis å bli med i sitt band), My Bloody Valentine, Sonic Youth (inspirasjon gikk begge veier) og  Motorpsycho – også kveldens oppvarmere har hentet mye og mangt fra slackerne.

Samtidig er Dinosaur Jr. ingen legacy artist. De leverer fremdeles interessante, gode skiver, selv om den ekstreme feedbacken og støyen har blitt nedtonet flere hakk. Flere gleder seg garantert til neste år, når de etter hvert kommer til å bli ferdig med markeringen av reutgivelsen av samleskiven ‘Ear Bleeding Country’ og 30-års jubileumet til deres kommersielt mest suksessfulle album ‘Where You Been’ (et fint J. Mascis’ soloalbum ‘What Do We Do Now’ kom tidligere i år, Barlow slapp ‘Reasons to Live’ i 2021).

Mascis og Barlow veksler i dag mer broderlig på vokalen enn i de tidlige stridsårene, som fikk Barlow til å gå ut – hans satset i stedet satse på mer lo-fi,  Sebadoh, Sentridoh og The Folk Implosion. Først gjestende Van Connor (Screaming Trees), Don Fleming (Gumball, B. A. L. L, Velvet Monkeys, Dim Stars mfl.), Donna Dresch (Team Dresch, Screaming Trees, Danger Mouse m.m.) og mer permanent Mike Johnson (Snakepit, Caustic Resin, Queens of the Stone Age etc.) fylte bassrollen i det som da i periode ble Mascis lekegrind. Også den 59 år gamle batteristen Murph – Emmett Jefferson Murphy III – hadde sine år utenfor folden (var bl.a. med i The Lemonheads), men nå har den opprinnelige trioen holdt lenge sammen (siden 2005).

Snart (17. juli) 58 år gamle Lou Barlow er full av energi og spretter rundt på scenens høyreside – når han ikke inviterer til tett samspill med trommisen – og banger med det lange håret sitt som i stor grad skjuler øynene. Lett og ledig. Han er konstant klar til å dra i gang festen. Mascis er en skarp kontrast på scenens andre side der han stort sett står ganske rolig og lar gitaren og vokalen stå for snakkingen. Fritt for scene-morsomheter kaster han ut gitarsoloer, ‘eller shredder’, som de sier. Mellom låtene løper en roadie frem med nye plakater med tekstene til ham eller rekker bandlederen den andre gitaren. J Mascis veksler mellom en rosa og en lyseblå med blomstret mønster.

Ofte stemmer han om gitaren til et annet tonelag. Mellom en del av låtene er det lett gitarlek og snutter av noe annet fra mannen med det lange lyse håret. Gjerne mens det flyttes på monitorer rundt trommene for å gjøre Murph mer tilfreds med lyden ut.

Murph er i midten, en anelse lenger bak, og hamrer hardt og bestemt på trommene uten særlig fills, likevel med en voldsom kraft. Hans stil er enkel og grunnleggende, samtidig spiller han med et upåklagelig groove.

Dinosaur Jr. var en slags, ærlige, uanselige/vanlige antihelter i skarp kontrast til puddelrockere med oppblåst ego og divanykker. Mascis satte ord på angsten og smerten med hans laidback sceneutstråling (da som nå) – arketypen av en som ikke brydde seg. En man kunne identifisere seg med, og kjenne seg igjen i.

Musikken var, og er, hardtslående, edgy og truende, miksen ubalansert og tynn, langt unna lyd-idealene i samtiden, det samme nå. Støyrocken blir i dag plassert inn i konvensjonelle låtstrukturer, her gis det uansett ikke ved dørene. Det er harskt og nær tinnitus-injiserende med sitt høye lydvolum. Vanedannende, pulveriserende rytmisk chugging.

I tillegg er klassisk rock, The Beach Boys, The Beatles og The Rolling Stones, inkorporert i det alternative uttrykket.

Barlow oppildner publikum  til å klappe litt høyere, og roper «J» før de starter første ekstranummer.

Visst savnes noen personlige favoritter. Det må nesten bli slik med en så stor og rik katalog. Dette var uansett trivelig kveld – den musikalske godteposen bugnet med søtsaker for  indiegutter- og piker. De som var til stede visste å fråtse i låtsnop.

The Cure-coveren «Just Like Heaven», slackerne gjorde den til sin egen, slutter abrupt. Mascis vinker farvel, og går av scenen før publikum rekker å summe seg. Brått er den fine kvelden til ende etter fem kvarter med arketypisk og legendarisk indierock… med mindre du valgte å fortsette festen på et annet vannhull.

 

Sjekk også:

Dinosaur Jr. – «Sweep it Into Space» (Deichman: Årets album 2021, Tor Åge Naper, Geir Qviller, Jan-Olav Glette). Dinosaur Jr. – «Give a Glimpse of What Yer Not» (Deichman: Årets album 2016, Tor Åge Naper). Dinosaur Jr. – «I Bet on Sky» (Deichman: Årets album 2012, Victor Josefsen).

Dinosaur Jr. «To Be Waiting» (Ferske spor uke 18/2021). Dinosaur Jr. – «Garden» (Ferske spor uke 16/2021). Dinosaur Jr. – «I Ran Away» (Ferske spor uke 8/2021). 1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen! (inkludert Dinosaur Jr. – ‘Bug’).

Dinosaur Jr.s «Back to Your Heart» er en av låtene som har som har gitt Laurits Mosseby musikalske kick og inspirasjon til arbeidet med Göttemia «Eternal Sunshine of a Rotten Mind», fra intervjuet: Råtne tanker og plettfri musikk fra Göttemia. Dinosaur Jr.s «The Lung» er en av låtene som har inspirert The High Water Marks, fra intervjuet: The High Water Marks: Leken kraft-indie. Dinosaur Jr.s «Tiny!» er en av låtene som har inspirert Lars Ludevall, fra intervjuet: The Thank Yous: Løssluppen powerpop.

Dinosaur Jr.s  «The Wagon» er en av låtene som har påvirket Statues, fra intervjuet: Statues: Engasjert indiepunk fra Norrland. Dinosaur Jr.s «Feel the Pain» er en av låtene som har gjort spesielt inntrykk på Jørgen Myhr Stokke, fra intervjuet: Jørgen Myhr Stokke: Vil samle lyden av Oslo. ‘Dinosaur Jr.s «Where You Been». Den låter alltid veldig bra’. (Min platesamling: Ruben Gran). ‘Gjennom skatefilmene oppdaget vi Dinosaur Jr., Hüsker Dü og masse annet, fra intervjuet: Beezewax: Finslepen indierock med tagger. ‘Christian erindrer kjøretur til gig på Hamar for mange år siden med et annet band. Dinosaur Jr. på spilleren’, fra intervjuet: Spielbergs: Støyende indierockere på vent.

J Mascis – «Elastic Days» (Deichman: Årets album 2018, Tor Åge Naper). J Mascis – «Old Friends» (Ferske spor uke 9/2024). J Mascis – «See You at the Movies» (Ferske spor uke 38/2018).

Sebadoh – «Act Suprised» (Deichman: Årets album 2019, Stian Bjørnsson Hope). Sebadoh – «Defend Yourself» » (Deichman: Årets album 2013, Victor Josefsen). Sebadoh – «Careful» (Ferske spor uke 4/2021). Sebadoh – «phantom» (Ferske spor uke 25/2019). «Sebadoh – Celebrate The Void» (Ferske spor uke 10/2019). Sebadohs «Bakesale» er en av platene som har inspirert Espen Eidem, fra 5 plater som har inspirert Brillejesus.

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Én kommentar til “Konsertanmeldelse: Dinosaur Jr.: Sjelfull slacker indierock”

  1. Fluefar sier:

    Godt oppsummert! En herlig kveld på Rockefeller!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 72 andre abonnenter