Søk Meny Lukk
Lukk
Av: deichmanmusikk Intervjuer 18. juni 2024

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen

– Jeg opplevde deler av bandets suksess fra innsiden, deler fra utsiden, noe som gjør meg i stand til å fortelle historien med en viss distanse og objektivitet, men at jeg samtidig vet mer enn nok til å levendegjøre bandmedlemmebe, og gjøre historien spennende for leseren, mener Geir Jacobsen, som er aktuell med diktsamlingen 82,91 og bok om Sodas Sodapop i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilde

Geir Jacobsens Sodapop er en gripende, nærmest sjablonfaktig, feelgood-fortelling som treffer, og skiller seg ganske mye fra de andre bøkene i Norske albumklassikere-bokserien.

Bokens faksjon-form og fremdrift gjør den svært lettlest. Samtidig lærer leserne  plenty om de fem personene som utgjorde den en gang så populære Trondheims-kvintetten Sodas ståpåvilje og mot, sjarm, fokus på frontfigur, playback, dårlige anmeldelser og en ikke altfor profesjonell norsk konsertbransje.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan dere også bli litt kjent med forfatteren Geir Jacobsen, hans populærmusikkbesettelse, lidenskap for fotball og hvordan han benytter dette i forfatterskapet.

Geir Jacobsen. Foto: Pressebilde

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Jeg er en 47 år gammel forfatter fra Trondheim, som er svært glad i musikk. Jeg proppet min debutbok Lyst mørke full av musikkreferanser, både skjulte og mer åpenbare, og det har jeg fortsatt med i mine senere bokutgivelser. Jeg lager spillelister til bøkene mine – sjekk de gjerne ut på Spotify. Jeg har høye ambisjoner – bøkene mine skal være til glede for musikkinteresserte, og omvende desom fortsatt tror at de ikke liker musikk.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fengslet?

En eller annen gang på midten av 80-tallet satt jeg i passasjersetet i en gammel Toyota, på vei til en hytte i grisgrendte Trøndelag. Regnet pisket mot frontruta og stemningen inne i kupeen var nitrist, men så fisket sjåføren fram en kassett, og skjøv Born in the USA inn i bilstereoen. Han skrudde opp lyden så høyt at verden vrengte seg. Det var øredøvende fantastisk – jeg kan fortsatt kjenne frysningene nedover ryggen. Noen måneder senere fikk vi kabel-TV og MTV, og verden ble aldri mer den samme.

Har du selv synget eller spilt i band?

Nei. Med stor N.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg var ung voksen i Trondheim på den tida Soda slo gjennom, og kjente flere av bandmedlemmene. Jeg opplevde deler av bandets suksess fra innsiden, deler fra utsiden, noe som gjør meg i stand til å fortelle historien med en viss distanse og objektivitet, men at jeg samtidig vet mer enn nok til å levendegjøre bandmedlemmene, og gjøre historien spennende for leseren.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva fascinerte med dette?

Mine første musikkmagasiner leste jeg på midten av 80-tallet. Da gikk det gjerne i Topp, Okej og mer glorete magasiner. Pop- og synthpopinteressen var stor, og jeg elsket postere av a-ha og The Bangles, klistremerker av Duran Duran og hjemme-hos reportasjer med Phil Collins ved poolen – alt som ga en smak av glamour og den store verden på gutterommet mitt, i den lille provinsbyen Trondheim.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har alltid likt å skrive, men ikke før i 2020 bestemte jeg meg for å gjøre et ordentlig forsøk på å skrive noe med tanke på en eventuelle utgivelse. Jeg satte meg ned og begynte på en historie om oppvekst og barndom fra 80-tallet. Jeg reiste meg ikke før historien var ferdig mot slutten av året, og i 2021 kom debutromanen min, Lyst mørke. Boka fikk strålende kritikker og vant litteraturprisen Årets ulest, og det ga enorm motivasjon til å skrive mer. Siden den gang har det blitt ytterligere tre bøker, blant annet historien om Sodapop.

Jeg elsker å fortelle historier om ting som opptar meg, enten det er musikk, barndom, oppvekst, fotball eller sirkus – det er så vanvittig mye jeg har lyst til å fortelle verden!

Fortell om forskjell og likheter mellom det å skrive skjønnlitterært og det å skrive en fagbok som dette.

Jeg trives best med å skrive skjønnlitterært, så hvis jeg skal skrive faktabasert, gjør jeg helst om historien til en faksjon, altså en bok hvor faktiske hendelser ligger i bunn, men hvor jeg fyller ut historiene med min egen fri fantasi. Det har jeg gjort i Sodapop, og det samme gjorde jeg i min forrige bok, Drømmelaget, som er en semifiktiv fotballbok, basert på faktiske fotballspillere fra 80-tallet. En slik måte å skrive på, gir etter min mening historiene en ekstra dimensjon, og tillater leseren å leve seg inn i historien på en helt annen måte enn hvis den var en millimeterpresis faktabok. I mitt hode finnes det ikke noe kjedeligere enn en oppramsende musikkbiografi totalt fri for friske historier, og de bøkene er det dessverre alt for mange av. Sodapop er forhåpentligvis ikke en av disse.

Hvilket forhold har du selv til eurodance og popmusikk?

Jeg likte noe eurodance på 90-tallet, og jeg kan fortsatt få nostalgiske vibber når jeg hører CB Miltons It’s a Loving Thing, eller Sodas Summer Delight, men det er ikke noe jeg hører mye på i dag. Popmusikk, derimot – det fyller ørene mine med hver eneste dag, og aller helst låter fra min egen barndom på 80-tallet. Og hvis du lurer på hvorfor jeg mener at popmusikken på 80-tallet var mye bedre enn det som blir laget i dag – let fram Boys of Summer og nyt Don Henleys evige og vemodige epos om sårt savn, eller la Morten Harket trille de høyeste tonene nedover ryggen din på Hunting High and Low.

Hvorfor Soda?

Jeg ville skrive om et band fra Trondheim, men jeg hadde samtidig lyst til å unngå de aller mest kredible bandene, musikerne som svartkledde, sære kritikere bejubler i ettertid, men som aldri ble oppdaget av massene. Alt for mye musikklitteratur handler om kritikernes favoritter, alt for lite er skrevet om musikken de fleste hører på. Soda solgte plater i bøtter og spann, men er i dag et nærmest glemt band. Jeg ønsket å løfte bandet, la dem skinne og vise verden hvilken fantastisk prestasjon og suksesshistorie bandet faktisk var, i årene rundt tusenårsskiftet.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om akkurat Sodapop-albumet?

Sodapop var Sodas debutalbum, og deres desidert største suksess. I 1999 var det kun en ung Lene Marlin som solgte flere plater i Norge enn Soda. Men først og fremst var det fordi historien fram til og med utgivelsen av Sodapop inneholder alt en god historie skal inneholde. Historien om tilblivelsen av Sodapop er på sett og vis historien om den ypperste og mest utbredte drømmen noensinne – drømmen om å bli popstjerne. I Sodas tilfelle gikk drømmen i oppfyllelse.

Hvilke posisjon har Soda idag?

Til en viss grad er nok bandet glemt, som mange andre band fra samme periode som laget samme type musikk. Forhåpentligvis vil min bok føre til at flere finner fram til et par av sommerlåtene på Sodapop. Tro meg, det er solid håndverk, og selv om tempoet i låtene er litt slakkere enn mye av det som lages i dag, står deler av musikken seg fortsatt godt. Catchy poplåter går sjelden av moten!

Hva gjør bandmedlemmene idag?

Vokalist Anne Judith Wik driver stort innen musikkproduksjon, sammen med gjengen sin i Dsign Music. Hun var senest i fjor nominert til Spellemannspris, som Årets internasjonale suksess. Også de andre bandmedlemmene har i perioder vært involvert i musikkproduksjon, men de har også hatt mer ordinære ni-til-fire jobber.

Hvordan har din bakgrunn som skjønnlitterær forfatter påvirket tilnærmingen til materialet?

Jeg ønsket å skrive en historie med god flyt, en historie hvor leseren føler at hen er med på popstjernedrømmen som blir virkelig. Samtidig ønsket jeg at den skulle være historisk riktig, og dermed ble historien en faksjon, altså en bok hvor faktiske hendelser ligger i bunn, men hvor historien suppleres med dialog, tanker og følelser etter min egen fri fantasi. Slik har den blitt både en musikkbiografi og en feelgood-historie. Det beste fra to verdener blir sjelden feil!

Geir Jacobsen. Foto: Pressebilde

Du har altså valgt å gjøre boken til en romantisk skjønnlitterær fremstilling basert på fakta. Fortell mer om det.

Jeg ønsket å skrive en historie som fokuserte på fem unge menneskers drøm om å lage musikk, slå gjennom, selge plater og skinne på den store scenen. Samtidig ønsket jeg å løfte bandet fram fra glemselen, og da var det naturlig å skrive boka som en feelgood-historie. I Sodapop er det få eller ingen spor av The Dirt eller andre smusshistorier, dette er en blankpolert popstjernedrøm som ble til virkelighet, og som i min bok har blitt til en fin historie om at alt starter med å våge. Du har bare ett liv – ingen ekstranumre.

Hvilket forhold har du til fanbøker?

Fanbøker kan være gode supplement når musikkhistorie skal skrives, men da må de leses som det de er, og ikke som en objektiv beskrivelse av et bands liv og virke. Jeg styrer stort sett unna, jeg prioriterer nok helst andre type bøker når jeg ønsker å lese om musikk.

Det er en upbeat atmosfære i boka som kler og passer til musikken. Samtidig må du da også ty til noen kraftige forenklinger. 

Den evige fortellingen om en popstjernedrøm fortjener flyt, glitter og god stemning, og dermed ble det raskt et bevisst valg å unnlate å fokusere for mye på gnisninger og uenigheter som oppstår i enhver kreativ prosess hvor flere er involvert, også i et band som Soda, med fem ulike og sterke personligheter. Dessuten har samarbeidet og enigheten hva gjelder framgangsmåter og type musikk langt større betydning for Sodas suksess, enn uenighetene og friksjonene som selvsagt eksisterte innad i bandet, derfor har det vært langt viktigere å fortelle om de gode opplevelsene og samholdet i bandet, i stedet for de mange nedturene, som selvsagt også har vært en del av bandets historie. Historien slik den fortelles i Sodapop er uansett ikke så langt fra sannheten – fem unge, kreative sjeler som stort sett var enige om veien og målet for Prosjekt Popstjerne.

Du titulerer kapitlene etter kjente slagere fra ulike tidsepoker. Fortell om det litterære grepet og låtutvalget ditt.

Jeg tenkte at hvis jeg først skal skrive en bok om musikk, kan jeg gjøre det fullt ut, og dra veksler på andre artister og annen type musikk, for å vise at veien mellom de ulike sjangrene kanskje ikke er så stor som den først virker. Derfor har jeg valgt å bruke hele spekteret, fra ABBA til Rage Against the Machine. Og så er det selvsagt et grep jeg selv synes er kult, å la leseren pusle, tenke og gjette litt, hvem står bak sangen – greier du å gjette alle sammen?

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Først og fremst hvor viktig det er å ha en drive og en drøm for å få til det du vil. Du må ønske det – og du må ønske det nok. Men jeg lærte også hvor komplisert musikk som tilsynelatende høres enkel ut kan være. Produsenten på Sodapop, Ulf Risnes fra Tre Små Kinesere, fortalte at han ble slått i bakken av hvor kompliserte byggverk låtene på Sodapop var. En tillitserklæring fra en av bransjens mest respekterte låtskrivere, og som kanskje kan bidra til å løfte Sodas ettermæle ytterligere.

Hva er en god musikkbiografi?

Jeg vil gjerne høre noe om hvorfor. For mange artister er musikken like mye et kall og en overlevelsesstrategi, som det er et bevisst og gjennomtenkt valg av karriere. Det er noe som skiller gode kunstnere fra andre, og det er alltid interessant å høre om det og de som er litt annerledes, og som kanskje lever litt på siden av normalkontrakten de fleste av oss lever i.

Fortell om ditt forhold til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt.

Norske albumklassikere er et aldeles fantastisk prosjekt, som kommer til å bli stående igjen som noe av det aller viktigste som har blitt gjort hva gjelder dokumentasjon av norsk musikkhistorie. Serien inneholder et vell av historier som aldri ellers ville ha blitt fortalt. Christer Falck og gjengen hans bør før eller siden få tildelt en eller annen høythengende pris for arbeidet med å sikre musikken på fysisk format, og for å bevare historiene om mange og viktige album for ettertiden.

Bokserien er genial, skrevet av særdeles flinke folk som kan å skrive og som har et sterkt forhold til musikk, og som får relativt frie tøyler når det gjelder stil og innhold. Det gir serien nødvendig og befriende variasjon, enten du liker å lese om Soda, TNT eller Odd Børretzen.

Har du lest noe av de andre bøkene og i så fall hva har du fått ut av det?

Jeg har lest flere av bøkene i serien. Jeg elsker variasjonen; noen er lagt opp som rene intervjuer, andre, som for eksempel Sodapop, er skrevet i en langt mer fortellende form. Så langt inneholder serien omtrent 70 bøker, og her er det mye gull. Ingen nevnt, ingen glemt.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien og i så fall om hvilket album?

Jeg koste meg stort med å skrive historien om Sodapop, og skriver gjerne flere bøker i samme serie. Akkurat nå strekker ikke tiden til, jeg har nettopp utgitt min første diktsamling, 82,91 – tiden du får, og om noen uker reiser jeg til Berlin, hvor jeg skal bo i seks uker for å skrive bok fra fotball-EM (intervjuet ble gjort i mai, red.anm.). I tillegg skriver jeg for fotballmagasinet Josimar. Men når tiden tillater det, skriver jeg gjerne én til, helst om et band eller en artist som har tilknytning til musikkbyen Trondheim, hvor jeg bor – litt patriot må man få lov til å være. Min barndoms favoritter Knutsen & Ludvigsen og hele Norges Åge Aleksandersen har helt sikkert noen gode historier å fortelle!

Kan du til slutt velge fem favorittlåter og fem favoritt musikkbøker og si hva du har fått ut av dem?

Don Henley – Boys of Summer

Tidenes beste poplåt. Én av de tingene som gir meg mest og best skaperkraft, er følelsen av vemod. Aldri har den vært bedre beskrevet enn her. Don Henley har skjønt
at savnet av noe eller noen, av og til kan smake som den aller beste karamell.

David Bowie – Heroes

Tidenes beste låt. Jeg har vært pilgrim og har oppsøkt Hauptstraße 155 i Schöneberg i Berlin, for å se leiligheten hvor Bowie og Iggy Pop bodde, mye på grunn av denne låten. Når jeg reiser til Berlin i juni for å skrive bok fra fotball-EM, drar jeg garantert tilbake hit, selvsagt også til nabolagskafeen Neues Ufer, hvor Bowie satt ved vindusbordet og tittet ut på verden når det ble litt vel mye Iggy Pop. Jeg har planer om å sette meg ved samme bord, og gjøre nøyaktig det samme – la verden rusle rolig forbi.

Alphaville – Sounds Like a Melody

Om jeg er litt vel glad i synthpop fra 80-tallet? Jeg er nok det. Men tro meg, følelsen av å høre toner som triller nedover ryggen din, bli aldri feil.

New Order – True Faith

Første gang jeg så videoen på MTV, trodde jeg det var en sketsj fra et eller annet bisart komishow. Siden den gang, har jeg sikkert sett den hundre ganger. Låten er genial,
videoen er enda et knepp opp.

Depeche Mode – Never Let Me Down Again

Hvis du ikke har vært på konsert med Depeche Mode, bør du ta turen før det er for sent. Følelsen av å synge og gynge med når Dave Gahan dirigerer menigheten på denne låta, er noe helt spesielt. Magisk!

 

Mötley CrüeThe Dirt

Så drøy kan faktisk verden være.

 

High Fidelity av Nick Hornby

En musikkbok som handler om alt mulig annet enn musikk, en historie om intet mindre enn livet, døden og kjærligheten. Det hjelper også på at forfatteren har de samme hovedinteressene som meg selv; musikk og fotball. 

 

Knutsen & Ludvigsenalle sangene

Et univers helt ulikt alt annet, og som tidvis får deg til å lure på om LSD var en standard del av frokostreportoaret for de to unge studentene Dolmen og Lorentzen. Barndommen min samlet mellom to permer. Standard inspirasjonsverk for barn i alle aldre. 

 

Bruce SpringsteenBorn to Run

En historie om utbrytertrang og annerledeshet, og den ironiske konformiteten som følger med et liv i The Land of the Free. En fortelling om at det å være kunstner først og fremst er knallhardt arbeid, og at det går an å være rockestjerne uten å knuse hotellrom og dytte nesa full av kokain. Anbefaler lydboka, lest av sjefen sjøl.

 

The Swing if ThingsJan Omdahl

For alle de som trodde at Morten Harket var den sære og rare figuren i A-ha. I denne boka kan jeg garantere at han får knallhard konkurranse fra de to barndomsvennene Pål Waaktaar og Magne Furuholmen. En stilstudie i hvordan tre kunstneriske genier evner å krangle seg fram til noen av tidenes beste poplåter.  

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

 

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman.

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg alle.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 72 andre abonnenter