Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. juni 2024

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk

– Purified in Blood sparket ned mange barrierer som gjorde at stadig nye generasjoner med ungdommer leser bøker, ser dokumentarer og øver iherdig på instrumentene sine i håp om å treffe likesinnede som de kan storme regjeringen sammen med, forteller Fredrik Brimsø, som er aktuell i Norske Albumklassikere-serien med bok om Purified in Bloods Reaper Of Souls.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Andrea Brimsø, Herman Dahlgren (bilde øverst: Purified in Blood på Hultsfredsfestivalen 2006), Greg Straightedge, Corey Howell

Med ekte nysgjerrighet og et genuint ønske om å komme på innsiden av musikken og miljøet rundt det tilsynelatende lukkede metalliske hardcorepunk-orkesteret Purified in Blood, har poppunkeren Fredrik Brimsø snakket med musikerne fra Sandnes om droppen av edge, møtet med USA, Alarmprisen, inspirasjonen fra amerikanske undergrunnsband som Earth Crisis og Purification, indre stridigheter, practical jokes og oppturer og nedturer.

Det har blitt en energisk og morsom fortelling. I dette intervjuet med Deichman musikk kan du lære forfatteren bedre å kjenne, og finne ut hvorfor punk og straight edge er så viktig for ham personlig.

Fredrik Brimsø er aktuell i Norske albumklassikere-bokserien med bok om Purified in Bloods Reaper Of Souls. Foto: Andrea Brimsø

Kan du først fortelle hvem du er og var for de som ikke kjenner til deg allerede?

Jeg har vært en tro tjener for det frie kulturlivet siden 2007, men primært som standupkomiker. Jeg levde av det en stund, men måtte lage meg en ny plan da oljekrisen inntraff i 2015. Det var da jeg skjønte at jeg var god på show, men temmelig middels på biz. Da begynte jeg på en master i lesevitenskap, og siden jeg først skulle begynne på nytt så startet jeg pop punk-bandet Prikkedöden i tillegg.

Fortell om din egen karriere som musiker.

Jeg er vokalist og bassist i Prikkedöden, Stavangers beste (og eneste) band i sin sjanger. Vi har gitt ut tre album og spilt en drøss med konserter mellom Stavanger og Oslo, men ganske mange av dem foran atten betalende.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg kunne sikkert basert svaret mitt på forteller- og skriveglede, men jeg tror den mest vanntette årsaken er at jeg hadde veldig lyst til det. Purified er et band jeg har hørt på i årevis, men det har alltid vært noe mystisk ved dem som jeg har strevd med å definere. Denne boken ble et tappert forsøk på å bli mye klokere, og det ble jeg, heldigvis.

Når og hvordan oppdaget du musikk, og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Som ekte nittitalls-kid var det mest Absolute Music 17, Smurfehits og Terje Formoe pre Kaptein Sabeltann før jeg virkelig oppdaget musikk som både underholdning og identitetsmarkør. Da jeg gikk på en nyåpnet Platekompaniet i Stavanger i desember 2000 og plukket med meg Conspiracy of One av The Offspring, følte jeg at noe virkelig sa klikk. Da var musikken min, om det gir mening. Jeg spilte den på min fars gamle Tandberg-anlegg hele dagen, og søsteren min kom busende ned trappen og sa: «For en JÆVLIG musikk!» Jeg smilte godt for meg selv da. California-pønken hadde mye av pop-sensibiliteten som jeg satt pris på, samtidig som den hadde en videreføring av den små-frekke attituden som jeg dro kjensel på fra barndomsfavoritter som Tommy og Tigeren og Sonic the Hedgehog.

Hvilket forhold har du til musikklitteratur, fanziner og magasiner?

Jeg eier og leser en del biografier, men jeg er ingen Guttorm Andreasen. Enkelte magasiner var ypperlig flyplass-underholdning før i tiden, og i tillegg en glitrende måte å oppdage nye band på.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har bestandig vært glad i språk, men min første skrivegig var i Studentavisa, før jeg etter hvert avanserte til å frilanse for Byas, en mer lettbeint underavdeling av Stavanger Aftenblad. Jeg elsker å skrive, både artikler, musikk og standup-materiale, men det er noe spesielt kjekt ved å få skrive såpass langt som det jeg har gjort med denne boka. Å virkelig få lov til å nerde er det jeg liker best.

Hvorfor en bandbiografi om ei skive?

Med fare for at ydmykheten slår ut den ukuelige optimismen her, så var tanken om at det virket overkommelig noe som inspirerte meg. Det var en tidligere kollega som annonserte på Facebook at hun skulle skrive bok om Michele, I love you-albumet til Popface, og da tenkte jeg umiddelbart på hvem jeg ville skrevet om, dersom jeg fikk muligheten. Da landet jeg på at det enten ville vært Here we go then, you and I av Morten Abel eller debuten til Purified. Jeg kontaktet aldri Abel, men jeg er usikker på hvor mye han husker av sent nitti. PiB virket mer tilnærmelig i så henseende.

Purified in Blood på Quartfestivalen 2005. Her: Sander «Sagblad» Loen. Foto: Corey Howell

Fortell om ditt forhold til hardcorepunk og straight edge-kultur.

Hardcorepunk har mye for seg, men det er ikke det jeg blæster mest. Det blir heller at jeg jukser og finner noen band som er mer på del melodiske siden av hardcoren, som for eksempel Ignite eller Rise Against. Jeg får sikkert tyn av HC-purister for den uttalelsen, men det skal jeg stå i. Straight edge-kultur har jeg et nært forhold til, i den forstand at jeg selv claimer edge. Det er en viktig, men ikke spesielt uttalt del av meg, men jeg holder stien ren av egen overbevisning. Hva andre gjør, eller ikke gjør, er helt og holdent opp til dem.

Hva er punk og straight edge for deg?

Begge er essensielle deler av DNA-et mitt, og vil sannsynligvis alltid være det. Jeg er en tilfreds og nerdete type som lever et givende liv iført høye strømper og Dickies-shorts, og jeg hadde kanskje ikke vært det om jeg ikke hadde oppdaget punken da jeg gjorde det.

Hvilket forhold har du selv til veganisme?

Jeg digger veganisme i teorien, men jeg strever litt med praksisen. Når det er sagt, så er god mat god mat. Jeg tilstreber å ikke fråtse i kjøtt, så jeg er forhåpentligvis ingen versting.

Hva har du selv fått tilbake fra punk og DIY-scenen?

Bekjentskaper med sammenfallende interesser, forum for skapertrangen og utløp for drømmen om å være en del av et band hvor alle stort sett spiller i samme takt. Det var mange jeg vokste opp med som digget til vibbene av American Pie og Tony Hawk’s Pro Skater, men de færreste har holdt frem med det inn i voksenlivet. Det har utrolig stas å reise rundt og dele backstage med andre med de samme referansene. Eller helt andre innfallsvinkler, for den del.

– Reaper of Souls (2006) vil bli  tilgjengelig på rød vinyl med gatefold-cover, og vi får endelig remastret albumet i riktig format og med originalkunstverket (av Torger Svindland) slik det var tenkt. Dette var dessverre ikke tilfelle med den første utgivelsen i 2006. Langt ifra, melder Purified in Blood på Facebook.

Hvorfor Reaper of Souls?

Jeg følte at det var mest riktig å starte fra begynnelsen, og mye av fascinasjonen min dreide seg om hvordan bandet fant lyden sin og det beinharde ideologiske bakteppet. De mest spennende samtalene dreide seg ofte om det som skjedde lenge før plata ble til. Oppfølgeren, Under Black Skies, har også en historie som sannsynligvis ville blitt en spennende bok, men jeg er svak for en god origin-story.

Purified in Blood: Foto: Corey Howell

Hvilken innvirkning hadde og har Purified in Blood på musikkmiljøet i Sør-Rogaland?

De sparket ned mange barrierer som gjorde at stadig nye generasjoner med ungdommer leser bøker, ser dokumentarer og øver iherdig på instrumentene sine i håp om å treffe likesinnede som de kan storme regjeringen sammen med. Og det er liten tvil om at de allerede har en kultstatus her i regionen. Det handler om mange ting, og først og fremst fordi de lånte elementer fra metal og pønk og lagde en tidløs type musikk, men også fordi de på mange måter er folk man på mange måter kan relatere til. De var de litt rare kidsa i klassen som har vært tro mot seg selv og sine egne prinsipper. Det er mye karakter i det.

I forhold til norsk musikk generelt, har PiB vært en viktig aktør i den tyngre musikken. Det er nesten komisk å tenke på at de vant Alarmprisen for beste liveband når et temmelig prime Kaizers med en av norges mest karismatiske frontfigurer var nominert i samme kategori. Men det sier noe om hvor mye kred de hadde den gangen, og den vil jeg påstå at de fremdeles har.

I dag har de en posisjon som et band som kanskje ikke er aktive nok, men når de først rasler med sablene, så selger de ut. Billettene, ikke seg selv.

Total Liberation Tour 2004, Syracuse New York, USA. Foto: Greg Straightedge

Fortell om ditt eget forhold til Jackass-kultur og practical jokes +++

Jeg husker godt da Jackass var på høyden, men for meg var det kanskje mer sjokkfaktor enn at jeg syntes det var spesielt morsomt. Men noen gode hyss er som regel en vinner, og om det ikke var for de tosifrede «Dette kan du ikke ta med,» så kunne sikkert boka hatt ytterligere sider med bare pranks, nakenhet og ting som gjør at Urge-brusen fort kan sprute ut av nesa på den som leser. Det var godt krydder i boka, men enda mer enn det, var det interessant å få dykke ned i det faktum at bandet som oftest greide å være blodseriøse med musikk og budskap, for så å gå av scenen og være hypre SFO-kids som lot de reseptbelagte tablettene bli igjen på nattbordet sammen med det sunne folkevettet. Det å balansere gjøglerier og alvor er en kunst, og den behersker Purified godt.

Hva hadde det å si for de involverte, bandet, norsk hardcore og musikkmiljøet, dropping av edge og veganisme etc.

Det var nok tyngst for de involverte, i den forstand at de ga slipp på noe som tidligere hadde vært så livsviktig. Samtidig var det en stor lettelse da de fikk summet seg og kollektivt forstod at de var en kompisgjeng, og ikke en organisasjon hvor dogmatikk i alle ledd måtte være på læreplanen. Som de selv uttaler i boken, hadde de jo opplevd at andre band brøt edgen, og at det føltes veldig uriktig der og da. De strengeste puristene hadde kanskje vondt for å svelge brytningen, men noen av de gjengse tilhengerne ble kanskje litt lettet også. Det kan godt hende at det var noe utilnærmelig over bandet da de var på sitt mest preachy, og da var det kanskje godt å innse at dette faktisk var individer som hadde selvstendige tanker og ideer også.

Du har valgt å fortelle historien gjennom samtaler med bandmedlemmene og andre aktører fra scenen og musikkpressen. Hvorfor det valget?

Det viktigste var å få bandet i tale, for det er de som kan historien best. Men det var spennende å kaste en stein uti dammen og se hvor ringvirkningene bragte meg. Det å for eksempel få innspill fra Asbjørn Slettemark og Thomas Seltzer gjorde at boken fikk enda mer integritet og tyngde, og jeg hadde ikke lyst til å avgrense meg til å bare samtale med den innerste kretsen. Jeg er usikker på hvor bevisst jeg var på valget som sådan, men det er den skolen jeg har gått, enten jeg har skrevet artikler eller masteroppgave. Finn kilder, still spørsmål og samle trådene etter beste evne. Jeg kunne helt sikkert pratet med enda flere, men et sted må man si seg nøgd.

Hva lærte du selv med denne dokumentarboken?

Jeg lærte mye om det åpenbare: Band- og musikkhistorie, men også mye om kameratskap og broderlig kjærlighet. Og så lærte jeg på den harde måten at å skrive en bok noen måneder etter å ha fått sitt første barn kanskje ikke er tidenes timing. Kona mi kan skrive under på det.

En liten stor samling konsertplakater på gigs Purified in Blood spilte i starten og opp mot 2006, her er også flere av de tidlige konsertene de booket med XOppgjørX booking der de satte seg selv som support.

Hva er en god musikkbiografi etter din mening?

En som ikke photoshopper, unndrar eller sensasjonaliserer for mye. En god og balansert biografi kan på mange måter være en inngang til et band, og da gjør det seg om den er velskrevet og omfangsrik, og helst ikke på syv hundre sider.

Hvordan har din bakgrunn som lærer, standupkomiker og pønker påvirket din tilnærming til boken?

Man bør kanskje ha en viss pedagogisk innsikt om man skal komme utenfra og helst nå et godt stykke under huden på PiB-gjengen. De er en vennegjeng med masse til felles, men de er også individer som både tenker og opptrer ulikt. Og så må man evne å lytte, uten at man behøver grunnfag i pedagogikk for å mestre sånt. Komikken har lært meg mye om empati, og det hjelper. Et annet utgangspunkt er selvsagt å skape tillitt og komfort i en forsamling. At jeg hadde en Vans-kledd fot i den norske musikk-undergrunnen hjalp kanskje litt på innsalget mitt, men det viktigste for bandet var nok at jeg presenterte en grunnidé som de kunne stille seg rakrygget bak.

Har du hatt noen veiledere eller rollemodeller som har vært viktige for deg som forfatter og denne boken spesielt? I så fall, hva lærte du av dem?

Jeg leste Fredrik Bakkemos bok om Onward og Stella Marie Breviks bok om Popface før jeg selv gikk i gang, og det var inspirerende å se to gode, men litt ulike måter å løse oppgaven på. Akkurat når det gjelder språkføring var jeg trygg på min egen formuleringsevne, og dette var også et premiss som bandet var enige i. De hadde mye input på hva jeg skrev om, men hvordan jeg skrev, var hundre prosent opp til meg. Marius Lien var redaktør på boken, og han gjorde en svært god jobb med å stille en del kritiske spørsmål underveis, og jeg kan mildest talt si at utkast to og tre ble langt kvassere enn utkast en.

Fortell om ditt forhold til Norske albumklassikere-serien generelt og bøkene spesielt.

Først og fremst så digger jeg konseptet, og jeg liker godt at det har ballet på seg fra CD til vinyl, bøker og filmer. Jeg har lest de bøkene i serien som jeg allerede har nevnt, men jeg har ambisjoner om å få med meg flere.

Hva skjer nå? Blir det enda en bok i denne serien? 

Jeg holder absolutt døren på gløtt for å skrive mer i denne serien, men jeg har ingen konkrete planer per dags dato. Jeg har ideer som er litt mer på den skjønnlitterære siden, så det blir kanskje noe sånt før jeg eventuelt returnerer til å skrive om album.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter og fem favoritt musikkbøker?

Å velge fem låter er tilnærmet klin umulig, for det er så mye der ute som jeg digger. Men om jeg tar en rask top five med låter som har en eller annen assosiasjon til Reaper of Souls, går jeg for disse:

Purified in Blood – The Ultimate Price

Dette var den første PiB-låten jeg virkelig falt for, og den er fremdeles favoritten. Den er så beinhard, og vokalvekslingene er så sømløse og i trynet ditt at man kan ta hver eneste tekststrofe personlig. Og gitarsoloen? Let’s goooo!

Rise Against – Ready to Fall

En absolutt bænger av en melodisk hardcore-hymne, og den tilhørende musikkvideoen med fokus på menneskelig grådighet, økokriminalitet og dyremishandling er så vond og gripende at det halve kunne understreket poenget. En grom låt fra et helt fantastisk band.

Iron Maiden – Hallowed Be Thy Name

Det er såpass mye gammel Maiden i tidlig PiB at dette bandet rett og slett bare må være på lista. Maiden var såpass ufeilbarlige gjennom åtti-tallet at jeg nesten kunne valgt hvilken låt som helst, men Hallowed er en låt jeg alltid har foretrukket over titler som Run to the Hills og The Number of the Beast, og da snakker vi regelrett episke proporsjoner.

Shelter – Message of the Bhagavat

Jeg holder på med Ray Cappos selvbiografi, From punk to monk, og denne sangen har alltid gitt meg en voldsom lyst til å ete noe sunt, skru opp lyden og headbange til solen går ned.

Amulet Crash Into My Room

Jeg intervjuet et par av gutta fra Amulet i forbindelse med boka, og jeg nyttet høvet til å komme ut av skapet som en svoren All That Is Solid Melts Into Ai-fan til trommisen Jonas Thire, som for øvrig var en usedvanlig trivelig kar. Åpningssporet på det albumet er etter mitt skjønn det mest anthemiske fra norsk jord siden Bjørnson.

 

Bøker

Nick Hornby – High fidelity

 

Både boka og filmen ruver høyt på mine lister, uansett dagsform. Språklig er den absolutt top notch, og en del av filosoferingen underveis i fortellingen er blant det mest slående jeg noensinne har lest. Jeg lærte uvurderlige leksjoner av denne boka, både om kjærligheten, musikken og livet.

 

Andrew Matheson Sick on you

 

 

Historien om Hollywood Bratz er så deilig usminket og selvironisk at jeg leste den med et glis. Det bandet skulle det bare aldri løsne skikkelig for.

 

Legs McNeil, Gillian McCainPlease Kill Me: The Uncensored Oral History of Punk

 

Jeg har et ambivalent forhold til bøker som er så å si utelukkende i sitatform, men denne tittelen lander på begge beina i vaskeekte power stance. Hvordan de forskjellige personene erindrer punkens spede start er både interessant og snålt på en gang, og ekstra morsomt blir det når minnene blir så ulike.

 

Rob Tannenbaum, Craig Marks (I Want MY MTV: The Uncensored Story of the Music Video Revolution

Jeg har alltid verdsatt en god musikkvideo, selv om det økende fokuset på singelutgivelser dessverre ofte gjør at fullengderne får mindre oppmerksomhet. MTV på høyden var absolutt noe å trakte etter, og historien om hvordan stasjonen tok form, blomstret og visnet til en bukett av realityprogrammer av ymse kvalitet var både spennende og litt bittersøtt.

 

Bad Religion, Jim RulandDo what you Want: The Story of Bad Religion

Det er ofte godt-vondt når favorittbandene gir ut noe, for det er alltid en frykt inni meg om at jeg risikerer å bli skuffet. Heldigvis ble jeg ikke det. Både høydepunktene og lavmålet (som albumet hvor de skulle drive med synthpop) blir møysommelig utbrodert, og jeg pustet lettet ut da jeg la fra meg boken et lite døgn etter at jeg åpnet den første gang.

 

Sjekk også:

Purified In Blood – Myrå (Deichman: Årets album 2022, Brage Tuflåt Bjerke).

CS: Jaaa…så det har jo jeg…jeg er jo patriotisk overfor Sandnes, selvfølgelig. Så der har jeg vokst opp, og spilt mye, og hengt masse med de der Purified in Blood-folka, spilt med dem, spilt litt live og på plate, vokst opp med dem, hatt et band med han Anders Mosnes…Solens Barn. SAGN-omsust. Fra: Captain Sukram vs No States.

Purified In Blood-relaterte saker.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat.

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

 

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 72 andre abonnenter