Irland for viderekomne?

Etter å ha stabbet seg gjennom Slottsparken og frest inn dørene på Litteraturhuset for å komme fortest mulig vekk fra den kjølige vinden, er det som å komme til et helt annet land. I tredje etasje møter vi levende irsk folkemusikk, glade irer og kjente forfatterfjes. Stemningen er avslappet og glad. Vi blir sterkt oppfordret til kjøpe noe i baren med det samme vi kommer inn. Det finnes ingen tvil. Vi er i Irland.

Irrgrønn er fargen kobber tar etter mange år. Det er derimot ikke fargen som symboliserer forfall, men heller kompleksitet. «Irrgrønn» er også navnet på den irske litteraturfestivalen som fant sted på Litteraturhuset 14. og 15. mars, og navnevalget er ikke tilfeldig. Arrangørene Sam McManus og Clare Mc Aree kan fortelle oss at de valgte nettopp dette navnet på grunn av Irlands omfattende historie. Det er helgen vi feirer Irland og landets rike kulturhistorie. Det er helgen vi alle er irske.

Programmet for Irrgrønn er spennende og imponerende.

Programmet for Irrgrønn er spennende og imponerende. På to kvelder skal vi gjennom fire bokbad og én boklansering. I tillegg er det en skriveworkshop og et eget barneprogram på dagtid. Arrangørene har spart det beste til slutt. Lørdag skal hele festivalen avsluttes med Anne Enright, Bookerprisvinneren. Det skal vise seg at dette også blir den beste programposten. Irland er kjent for sin rike litteraturhistorie, og ikke overraskende er det spesielt to navn som jevnlig blir nevnt i løpet begge kveldene: James Joyce og Samuel Beckett. Det er litt av noen skuldre samtidsforfatterne står på. For meg er mange av dagens irske navn relativt ukjente. Hvor står egentlig irsk litteratur i dag?

Forfatter Belinda McKeon. Foto: Picador

Den vanskelige irske identiteten

Før vi kan komme til en konklusjon, får vi se hva de inviterte forfatterne har å by på. Først ut er Aifric Campbell og Belinda McKeon. De er begge kjente forfattere i Irland, men de bor utenlands. Dermed er det kanskje heller ikke tilfeldig at det er disse to som synes det er problematisk å bli kalt irske forfattere. En tredje forfatter, John Kelly, er ordstyrer og intervjuer. Campbell er aktuell med romanen On The Floor, som er inspirert av tiden hennes som bankansatt. Ikke overraskende kan boken knyttes til finanskrisen, selv om Campbell hevder at hun begynte å skrive den før krisen var et faktum. McKeon har vunnet flere priser, og er en dreven novelleskribent, noe vi fikk høre utdrag fra under intervjuet. Den relativt unge forfatteren slo godt an hos publikum med sin kvasse humor og snertne replikk.

Den relativt unge forfatteren slo godt an hos publikum med sin kvasse humor og snertne replikk.

Selve formen på intervjuet er ganske løst, og Kelly kunne gjerne ha strammet opp litt. Mot slutten av samtalen glir det hele over i en diskusjon om irsk identitet, som i og for seg er interessant, men som blir for langdryg og for intetsigende. Det som dog var interessant og som ble trukket fram, var at både Campbell og McKeon føler seg frakoblet Irland og det irske. McKeon spør hvorfor vi i det hele tatt må bli definert, og diskusjonen går fram og tilbake mellom publikum og forfatterne. Det er nettopp her det sklir ut, og jeg lurer litt på hva det egentlig betyr når McKean sier at irene tenker for mye på at de er irske. Kanskje må en være irsk for faktisk å forstå det?

Booker-nominasjoner og gårdsromaner

Fra irsk identitet til språk. Hos de to neste forfatterne, Paul Lynch og Donald Ryan, sto språket i sentrum. Donald Ryans debutroman The Spinning Heart ble nominert til Booker-prisen i 2013, og har generelt fått god mottagelse. Romanen beskriver livet i en landsby etter finanskrisens brutale herjinger, og fortellerstemmen i boken er svært særegen. Paul Lynch sin Red Sky Morning er en enda mer pessimistisk roman med et iboende sinne over hva som skjer med Irland.

Samtalen mellom Lynch og Ryan dreier seg stort sett om hvor viktig det er å ha en god idé. Det blir en lengre diskusjon om «farm novels», og her detter jeg nok litt av lasset. Ikke vet jeg hvorfor gårdsromaner er noe en forfatter prøver å unngå å skrive, men det virker som om den irske delen av publikum er helt med. Man blir i hvert fall ikke fristet til å bli bedre kjent med disse gårdsromanene siden Lynch gjør alt annet enn å selge inn sjangeren.

Kelly fungerer mest som en deltager her, ikke som en intervjuer, men jeg synes det fungerer bedre enn i det forrige intervjuet med McKeon og Campbell. Årsaken til det er nok at deltagerne selv ikke sklir ut i en vanskelig debatt hvor de er uenige med seg selv. Jeg kunne likevel ønsket at de henvendte seg mer til dem som ikke er så bevandret i irsk litteratur som de innfødte, men det er bare en liten innvending.

Ensomhet som tema

Lørdagskvelden byr helt klart på høydepunktene på denne litteraturfestivalen. Selvfølgelig gleder vi oss stort til Anne Enright skal entre scenen, men det blir nesten like spennende å se vår egen Kjersti Annesdatter Skomsvold delta blant de kjente irske navnene. Skomsvold deltar nemlig overraskende nok på Irrgrønn. Hun sjarmerer publikum med sin sjenerte tilstedeværelse og humoristiske tekst. Grunnen til at Skomsvold er med i kveld er at hun har vært såkalt «writer in residence» i Dublin, og den første delen av hennes diktsamling Litt trist matematikk er satt til Dublin. Det er definitivt interessant å få det utenlandske perspektivet på Irland. Det er Belinda McKeon som i kveld ikler seg rollen som intervjueren, og hun har et strammere grep om samtalen enn hva John Kelly hadde. Kelly selv er derimot gjest i kveld sammen med Skomsvold.

Isolasjonen og redselen som Skomsvold skriver om, virker å være kjente temaer hos irene.

Skomsvold starter med å lese et utdrag fra Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg på engelsk, og hun seiler soleklart inn som favoritten blant publikum. Isolasjonen og redselen som Skomsvold skriver om, virker å være kjente temaer hos irene. Faktisk drar Kelly likheter mellom Skomsvold og Beckett, noe som må sies å være kveldens største kompliment. Begge beskriver de stillstanden så godt, så parallellen er ytterst relevant. Der Skomsvold skriver stille om stormen inne i et menneske, tar Kelly oss med til en langt mer voldsom verden. Hans roman From Out of the City er en science fiction-fortelling om et dysfunksjonelt Irland i framtiden. Han poengterer dessuten at han så absolutt er en irsk forfatter, men ikke en nord-irsk forfatter. Nord-Irland tilhører som kjent Storbritannia og ikke Irland, og har en svært konfliktfylt fortid. Uttalelsen til Kelly utløser nærmest rå latter hos publikum, og deltagerne går fort over til å snakke om Hamsun, ensomhet og det å bruke selvbiografiske elementer i tekster. Det er i det hele tatt en lett og god samtale.

Feminisme, familie og overgrep

Anne Enright ble som tidligere nevnt utpekt som favoritten. Hun innfridde også, og var vittig, reflektert og velformulert. Den irske forfatteren skriver gjerne om familierelasjoner og misbruk, og er også kjent for sine komplekse kvinnelige karakterer. I romanen The Gathering er moren en fraværende person, noe Enright påpeker er sant og gjenkjennelig i Irland. Under samtalen sammenligner hun sin egen skriving med det å skrelle en løk, det finnes lag på lag som må fjernes. Det lineære er nemlig ikke Enrights stil, da ligner Peer Gynts løkskrelling bedre.

Lotta Lundberg leder intervjuet, og gjør det med en imponerende eleganse. Lundberg er selv forfatter, og utforsker seksualitet og tabu i sine romaner. Hun er en tydeligere intervjuer enn de to andre vi har sett, og er flinkere til å lede samtalen. De tre damene er en usedvanlig god match, og det er kanskje også derfor denne samtalen blir så minneverdig. Sammen snakker de om feminisme, kvinnelige forfattere og den irske matriarken. I tillegg kommer de inn på irske menn, og stiller spørsmålstegn ved hvorfor selvmordsraten er så høy blant denne gruppen. Enright mener det er fordi den irske mannen knekker så lett, i motsetning til den sterke matriarken som har kontroll på alt samtidig som hun er låst til de gamle kjønnsrollene. Tanken er definitivt interessant, og er verdt å reflektere videre over.

Eimear McBride har skrevet boken A Girl is a Half-formed Thing, og hun forteller lystig om hvordan hun brukte seks måneder på å skrive den og ni år på å få den utgitt. Publikum er så heldige å få høre et utdrag, og det vi får høre gir inntrykk av en svært kompleks roman med et lekent språk. Lundberg innrømmer deretter at hun måtte lese den høyt for i det hele tatt å få med seg innholdet. I en anmeldelse av McBrides roman ble forfatteren kalt et geni, og det av Enright selv. Romanen handler om barndommen og oppveksten til en irsk katolsk jente, hvordan hun blir voldtatt av onkelen og neglisjert av moren. Etter hvert som hun blir voksen, går hun inn i stadig nye relasjoner og har diverse seksuelle eskapader. Som Enright, behandler også McBride temaet skam. Skammen er altoppslukende og alltid tilstedeværende.

Gode utsikter for den irske litteraturen

Til tross for visse svakheter ved gjennomførelsen av noen av intervjuene, kan festivalen kalles en suksess. Selv om Irrgrønn kanskje er for spesielt interesserte, tror jeg så absolutt at flere kan ha glede av den. Om ikke annet får du høre og treffe forfattere du kanskje ikke leser om til vanlig. Neste år håper jeg på et enda større program, samt at det markedsføres i større grad. Som en venninne sa til meg, det er fantastisk å høre på mennesker som er like opptatt av litteratur som deg selv. Jeg er enig. Og hvis du lurte, står irsk samtidslitteratur så definitivt støtt på egne ben, selv om ikke alle forfatterne vil kalle seg irske.