Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju Maria Børja4

Published on mai 21st, 2014 | by Ingela Nøding

0

– Newyorkere er rause

Ferietiden nærmer seg og nordmenn reiser som aldri før. Maria Børja har skrevet en fascinerende roman om å være ung og norsk i New York. Hva er det egentlig som trekker oss mot denne byen?

Foto: Frank Michaelsen

I fjorårets roman-debut Ny by beskriver journalist Maria Børja livet til en ung, norsk student på Manhattan: Lisa Kolberg. Vi følger henne fra kollektivtilværelsen med usikkerhet og publiv, til karrierejag og overklassetilværelsen som ansatt ved Det norske konsulatet. Boka ga oss lyst til å ta en prat med New York-ekspert Børja, for å få avklart noen sentrale spørsmål rundt dette populære reisemålet.

Maria Børja2

Maria Børja skriver om byen over alle byer: New York.

Vi hadde i vinter en artikkel på Litteraturbloggen om tre debutantromaner der europeiske byer er tillagt stor betydning for handlingen. Hva er det ved storbyene som tiltrekker oss så veldig?

 – Storbyene er fylt av liv. Og det er et mangfoldig liv, med uttrykk og smaker og farger og inntrykk som nesten klarer å matche naturen, men som også overgår naturen i at det er menneskebygd, og menneskeskapt. Byen er et uttrykk for hva vi mennesker kan klare å få til sammen. Uten oss, ingen byer.

Byen er et uttrykk for hva vi mennesker kan klare å få til sammen.

Nevn tre ting man bør få med seg som førstegangsbesøkende i New York.

– Utsikten over Manhattan, enten man velger å se den fra toppen av Empire State Building eller Rockefeller Center, eller fra et hustak i Brooklyn. Maten, i en kombinasjon mellom en av de mange gaterestaurantene, en liten meksikansk taqueria, og en gastropub downtown eller i Brooklyn. Gatescenene – ta deg tid til å lytte til byen, observere alt som skjer mellom mennesker i hverdagen, de tilfeldige møtene eller de krevende, høylytte kranglene, som kvinnen jeg hørte i en matbutikk: “Why won’t you sleep with me!?»

Du er åpenbart begeistret for NYC, men hva er egentlig det verste med byen?

– Etter hvert kan støyen bli ganske innpåsliten, den evige kakofonien av trafikk – på gatene, særlig, men også i luftrommet. Da begynner jeg å lengte til skogene, til ubebodd natur.

eggen-manhattan_2 (2)Hvilken tur-guide kan du anbefale for byen (utover din roman, selvfølgelig)?

 – Torgrim Eggens Manhattan er en kjempebok! Heldigvis leste jeg den først mot slutten av skrivinga av Ny by, ellers kan det tenkes at jeg hadde tenkt “Hvordan skal jeg klare å matche dette?!” Men de er så klart, og heldigvis, to helt forskjellige New York-fortellinger.

Hva var morsomst å skrive om i Ny by?

– Jeg likte veggdyrsporet fra første setning! Hele boka begynte nemlig med en eneste setning, på engelsk: “It was the summer of the bedbugs”, hvorfra fortellingen om norske Lisa og hennes amerikanske samboer Fred og den mulige invasjonen av bedbugs skjøt fart. Jeg har skjønt at det er typisk meg å skrive sansenært og detaljert – taktilt, som redaktøren min sa.

Setningen – som jeg endte med å stryke i aller siste korrektur – er også er et slags ekko til Don DeLillos udødelige New York-roman Underworld, med setningen «It was the rooftop summer, drinks or dinner, a wedged garden with a wrought iron table …”. Altså både en hyllest og inspirasjon! Men det var også innmari gøy å skrive alle gatebeskrivelsene og -scenene fra New York. Enda det å forsøke å beskrive det jeg liker aller best ved byen, ikke nødvendigvis var så lett. Hvordan skrive om noe så fascinerende uten at det blir flosklete, klisjépreget? Med andre ord: en bra utfordring!

nybySentralt i romanen er ubehaget ved å bli invadert av veggdyr og opplevelsen av en usynlig fiende. Hva slags erfaring har du selv med veggdyr og andre kryp?

– Hehe. Jeg har heldigvis aldri hatt veggdyr selv, men jeg har blitt bitt hjemme hos andre. Og da jeg kom hjem til kollektivet jeg bodde i, i Brooklyn, og de straks gjenkjente bittene, ble det paranoia i hele bygningen. Angsten jeg beskriver i Ny by er med andre ord reell nok, enda jeg som skrivemetode ofte skriver om det som kunne ha skjedd, men som ikke skjedde meg selv.   

Som både outsider og insider i New Yorks overklasse, har Lisa Kolberg visse likhetstrekk med ikoniske Holly Golightly i Truman Capote-novellen Breakfast at Tiffany’s, og dens filmatisering. Hvilken New York-litteratur er din favoritt?

– Nevnte Underworld er ikke til å komme forbi. Jeg leste også Bonfire of the Vanities i innspurten – Forfengelighetens fyrverkeri av Tom Wolfe – og digget den sarkastiske, høyenergiske stilen. Ellers har jeg en ekstra forkjærlighet for What I Loved (Det jeg elsket) av Siri Hustvedt. Og The Blindfold! Gleder meg til hennes nyeste roman!

Mange kritikere har latt seg underholde av romanen din, men en del har kritisert deg for et for uoriginalt og forklarende språk. Hvordan har du reagert på det?

 – Og jeg som trodde jeg hadde jobbet så mye med «show, not tell”. Lisa Kolberg er en smånervøs person som ikke klarer å slå av utenfrablikket. Derfor føltes det riktig å la hennes indre stemme bli hakket mer påtrengende enn det leserne kan like. Jeg kan godt gå med på at den indre dialogen kan bli noe detaljrik, men jeg har i alle fall jobbet hardt for aldri å forklare hva de andre karakterene tenker om verken Lisa eller situasjonen.

Det er ganske morsomt å få tilbakemeldinger à la “Hun er så irriterende”! For hvorfor skal hun ikke få være det?

Jeg liker å vise fram jenter som ikke nødvendigvis er så vellykka. Jeg vil slå større rom for kvinnerollen, og det er ganske morsomt å få tilbakemeldinger à la “Hun er så irriterende”! For hvorfor skal hun ikke få være det – i likhet med Tom Wolfes Sherman McCoy eller Larry Kramer i Wolfes Bonfire?

Er du i gang med et nytt bokprosjekt? Hva handler det i så fall om?

– Noe er da alltids på gang, og for første gang har jeg en slags arbeidstittel eller tematisk overbygning allerede fra starten av skrivinga.

Men enn så lenge tillater jeg meg å skrive så dårlig som bare det – jeg holdt på å bli overarbeidet i innspurten med Ny by, med mer enn full jobb ved siden av. Dermed vil jeg ikke si mer nå. Annet enn at jeg ikke har dårlig tid – bare stor skrivelyst.

I en radio-hit fra 90-tallet, «Everybody’s Free/The Sunscreen Song», lyder teksten:  “Live in New York City oncebut leave before it makes you hard.” Hvor lenge kan man bo i NYC før man blir for kynisk?

– Det er nesten fristende å spørre hvor lenge man kan leve uten å bli for kynisk – uavhengig av hvor livet leves: om det er i en liten hytte der man må hugge sin egen ved og hente vann i bekken, eller i en konkurranseskjerpet New York-hverdag. Likevel er nok spørsmålet “What’s in it for me?” nærliggende for mange storbyboere. Det handler om å overleve, innenfor døgnets 24 timer, ukas sju dager.

Når det er sagt, opplever jeg at veldig mange newyorkere er nettopp rause, og med mer rom for tilfeldige møter, enn vi er her i Norge. Samtidig som det er lettere å holde kontakten med norske venner, selv om jeg ikke ser dem, enn med mine amerikanske – litt sånn “Out of sight, out of mind”. Vet ikke om det var svar på spørsmålet ditt. Kanskje går det an å være både kynisk og medmenneskelig på en og samme gang?

Ny by også kan lånes som e-bok her.

Maria Børja5

Print Friendly

Tags: , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑