Hot in the city

Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen har med Flamme skapt noe som skiller seg ut i forlags-Norge: Et hipsteraktig image som ikke bare er kult, men som også er synlig. Du bør blant annet sjekke ut tre urbane debutantbøker herfra.

Alle foto: Flamme forlag

Konseptet med boksingler og blandingen av oversatt litteratur, etablerte forfattere og debutanter fører til at katalogen til Flamme alltid er fristende. I tillegg er jeg stor fan av nettsiden deres, og ikke minst Yokolands bokomslag. Foreløpig har jeg tilfeldigvis kun lest Flamme-bøker med stedsnavn i boktittelen. Bli med til Lisboa og Paris, og en liten tur innom Roskilde!

Romanen Lisboa er på snedig vis inndelt som en guidebok

Den store byen som bakteppe: Lisboa
Ola Innset var en av fjorårets Flamme-debutanter. Romanen Lisboa er på snedig vis inndelt som en guidebok, med kapitler for severdigheter, museer, spisesteder og liknende. Boka inneholder til og med et «Forord til 2013-utgaven», der Innset forklarer hva som er nytt i denne fiktive femte-utgaven av reiseguiden.

Lisboa handler om en ung norsk mann som treffer på portugisiske Inês i Oslo. Hun er på interrail. De går ut og spiser middag, og så blir de forelska, men Inês må jo tilbake til Portugal. De besøker hverandre ofte, men til slutt bestemmer hovedpersonen seg for å flytte til Lisboa. Boka handler om hovedpersonens hverdag i den portugisiske hovedstaden og opp- og nedturer i forholdet med Inês.

Det er som i en film
Etter forordet, starter Kapittel 1: «Hvorfor Lisboa?» slik:

«Det er som i en film.
For eksempel åpningssekvensen i en fransk film fra 1957. Jeg sitter på toget og ser ut av vinduet. Det er kveld og har endelig begynt å svalne. T-skjorta klistrer seg ikke til ryggen lenger, jeg kan tenke klart. Bebyggelsen rundt jernbanesporet blir stadig tettere. Lisboas forsteder. For jeg er ikke i Frankrike, jeg er i Portugal. Men ikke på et nattog. Perronger suser forbi mens navnene på hovedrolleinnehaverne vises på skjermen. Noen har to navn, andre har tre. Navnene står i hvit skrift med subtile, mørke skygger rundt. Kanskje Helvetica. Jeg kan ikke så mye om fonter, de interesserer meg ikke. Vi stopper ikke på noen av de små stasjonene. De forsvinner bare bak oss mens vi fortsetter framover, mot noe større og bedre. Jeg prøver å få formidlet at vi befinner oss på et ekspresstog. Det går helvetes fort.» (s. 23)

Ola Innset omtaler altså en del av situasjonene i Lisboa som om de skulle vært filmscener, ved å ta i bruk forskjellige filmbegreper. Disse delene er mine største favoritter i romanen. For meg kjennes det nettopp slik under store deler av lesningen, som å se en ordentlig fin film. Flamme har dessuten laget en filmsnutt eller en trailer for boka som kan ses her.

Jeg er særlig skuffa over at reiseguideprosjektet ikke ble helt vellykka

Neste bok blir bedre
Dessverre synes jeg at Lisboa er litt rotete og pratete. Ola Innsets vakre filmscener krasjer med reisehåndboka og ønsket om å skrive en god roman om kjærlighet og identitet. Jeg er særlig skuffa over at reiseguideprosjektet ikke ble helt vellykka, men jeg synes samtidig at boka inneholder så mye fint at hvis Innset skriver flere bøker, kommer jeg absolutt til å sjekke dem ut.

Den store byen som bakteppe: Parissyndromet

«Parissyndromet» er angivelig en psykisk sykdom som oppstår på grunn av sjokket over kontrasten mellom høye forventninger til Paris og den faktiske opplevelsen av byen. Cirka et dusin japanske turister rammes visstnok av parissyndromet hvert år.

Romanen Parissyndromet er skrevet av Heidi Furre som også er en av fjorårets Flamme-debutanter. Hovedpersonen i boka er en 24 år gammel norsk jente som flytter til Paris på grunn av et samlivsbrudd, men uten noen plan utover det. Boka handler mye om hverdagslivet i byen. Men i tillegg har Furre lagt inn noen kapitler der hovedpersonen er i Norge, og da mye på landsbygda hos bestemora. Slik oppstår det en virkningsfull kontrast mellom store, rå Paris og trygge, varme Norge.  Furre har dessuten lagt inn små drypp av astronomi, noe som fungerer bra for å vise hvor liten hovedpersonen egentlig er i den store sammenhengen.

«Det er ein fin dag. Himmelen er blå, flystripene kryssar kvarandre over meg. Eg dukkar ned i metrosystemet. Med resepten frå legen i lomma, grin eg meg gjennom den underjordiske byen. Eg grin med venstre auge, det er eit triks eg har. Auget som vender inn mot ruta, ut mot den mørke tunellen. Sånn kan eg grine i fred.» (Parissyndromet s. 161)

…så opplevde jeg heldigvis fort det som for meg kjennetegner lesningen av en ordentlig god bok: et slags sug i magen

Suget i magen
Parissyndromet har fått gode kritikker, så jeg hadde store forventninger. I starten av lesningen ble jeg faktisk litt redd det skulle gå med meg som med turistene som blir ramma av parissyndromet, altså at jeg skulle bli enormt skuffa. Men så opplevde jeg heldigvis fort det som for meg kjennetegner lesningen av en ordentlig god bok: et slags sug i magen og en motvilje mot å bli ferdig. Denne opplevelsen varte gjennom hele boka. Begeistringen kommer nok mye av at jeg kjente meg veldig igjen i det å flytte til et nytt sted og ha litt for mye tid for meg selv. Men samtidig synes jeg boka er svært godt og stramt komponert.

Festivalen som bakteppe: Roskilde

Til sist vil jeg kort nevne en siste Flamme-debutant med en europeisk by som tittel: Linn Strømsborgs roman Roskilde fra 2009. Denne var den første Flamme-boka jeg leste, og den tok meg tilbake til god stemning og East og West og mye bass i kroppen (Roskilde 2006, med andre ord). Roskilde er skikkelig deilig lesning, særlig for å drømme seg bort til sommeren.