Fiktive personer jeg aldri glemmer
Du tror meg kanskje ikke når jeg sier det, men det er sant: Et par av de mest minneverdige fiktive karakterene jeg har møtt kommer ikke fra en bok eller en film, men et dataspill.
Tekst: Roy Martin Kristiansen. Foto over: PlayStation Europe, Flickr.com
Nei, jeg snakker ikke om Super Mario. Ei heller Lara Croft. For femten år siden startet mitt bekjentskap med April Ryan, og noen år senere kom Zöe Castillo, hovedpersonene i spillene The Longest Journey og Dreamfall. Siden da har jeg ikke klart å glemme dem.
Zoe og April, spillkarakterer i spillet Dreamfall. Foto: theborderhouse, deviantart.com
Om noen skulle være i tvil: Dataspill kan være mer enn Pac Man og Candy Crush. Jeg har knust min dose godterier og kost meg med det, men dataspill er så mye mer enn dette. Det var i et annet spill jeg fant min Jane Eyre, min Lisbeth Salander. Hvordan skjedde det? Spol tilbake femten år, da en nitten år gammel datanerd spilte The Longest Journey for første gang. Spillets hovedperson, April Ryan, gjorde sin entre, og jeg opplevde for første gang hvor stort inntrykk et spill kan gjøre.
Figurer i utvikling
Du kjenner følelsen: Man blir hekta på en tv-serie og forelsker seg i hovedpersonen. Man følger dem gjennom flere sesonger, og lar seg imponere av hvordan manusforfatterne gjør karakterer levende, hvordan de utvikler seg. Se på Walter White (i TV-serien Breaking Bad, red.anm.), som på troverdig vis snubler seg fra klønete kjemilærer til beinhard narkokonge. Eller hvem hadde trodd det var mulig å få sympati for George Martins Jaime Lannister (i bokserien A Song of Ice and Fire/TV-serien Game of Thrones, red. anm.), men sannelig heier man ikke på fyren etter hvert.
Skuespiller Nikolaj Coster-Waldau spiller karakteren Jaime Lannister i TV-serien Game of Thrones, basert på bokserien A Song of Ice and Fire. Her på HBO’s Game Of Thrones sesong 3-premiere i Seattle. Foto: Suzi Pratt, Flickr.com.
Det er en fryd for leseren å følge en karakter som utvikler seg, og som gjerne fremstår som en ny person på siste side.
Det er en fryd for leseren å følge en karakter som utvikler seg, og som gjerne fremstår som en ny person på siste side. Slikt skjer også i spillverdenen. Det er kanskje ikke det folk flest forbinder med dataspill, men tro meg: Det skjer. Og et av de beste eksemplene er fra et norsk spill. Norge har ikke satt veldig store spor i den internasjonale spillindustrien så langt, men det finnes noen hederlige unntak.
The Longest Journey og dets oppfølgere, skapt av nordmannen Ragnar Tørnquist er et av disse unntakene. Spillet er internasjonalt anerkjent og er en klassiker i den såkalte eventyrspillsjangeren. I denne sjangeren er det ikke viktig hvor rask man er på avtrekkeren eller hvordan man setter opp fotballaget. Her er det historie, karakterer og gåteløsning som står i fokus.
The Longest Journey er spesielt kjent for sin detaljrike historie, lange dialoger og karakterer med dybde. Når Tørnquist i tillegg utvikler disse karakterene over flere spill, over flere år, viser han tydelig at dataspill er et svært velegnet medium for å skape karakterer rike på dybde og personlighet. I disse spillene har han gitt oss to kvinnelige spillkarakterer som sannsynligvis kommer til å bli stående (og til en viss grad allerede gjør det) som bautaer i spillhistorien. Dette er en ekstra stor og viktig bragd, med tanke på at kvinnesynet som ofte figurerer i spill er særdeles kritikkverdig.
April Ryan – fra verdensredder til sutrekopp
Det er altså femten år siden jeg først ble kjent med April Ryan. Hvorfor ble jeg så fascinert? The Longest Journey foregår i år 2209. Jorden har gjennomgått store politiske, geografiske og historiske endringer, og blir nå kalt Stark. En 18 år gammel jente pakker alt hun eier og flykter fra sin dysfunksjonelle familie. Hun rømmer til Newport, en amerikansk by anno 2209. Her begynner hun på kunstskole, får seg nye venner og jobber som servitør.
…det er bare hun som kan redde alle fra undergangen. Hørt det før? Det kommer en tvist.
Spillet begynner rolig og hverdagslig, men ting tar av når April får vite at hun er den utvalgte som må redde ikke bare sin verden Stark (tenk Blade Runner), men også parallellverdenen Arcadia (tenk Game of Thrones) som hun aldri har visst eksisterte. Det viser seg at April kan bevege seg mellom disse to verdenene, og det er bare hun som kan redde alle fra undergangen. Hørt det før? Det kommer en tvist.
Som spiller ble jeg med på hennes lange reise fra å være en vanlig tenåring til en helt med overnaturlige evner. Frem til spillets overraskende slutt (obs! spoiler kommer) hvor det viser seg at April ikke er den utvalgte likevel! Hvordan hadde Harry Potter reagert hvis han, etter det store slaget mot Voldemort, fant ut at han likevel ikke var Den Utvalgte? Harry hadde nok følt seg noe snurt. April takler det heller ikke særlig bra. Hun blir deppa, frustrert og motløs. Men det fikk ikke spilleren se før i oppfølgeren Dreamfall, som kom fem år senere.
En figur man har tilbrakt timer sammen med, er nå bare en skygge av jenta fra det første spillet.
Her møter man en mørkere April Ryan, som har mistet troen på det meste. En figur man har tilbrakt timer sammen med, er nå bare en skygge av jenta fra det første spillet. Hun er til og med ikke spillets hovedperson lengre. Mange spillere synes det var helt forferdelig å se hvordan den en gang muntre og spøkefulle jenta nå var en kvinne som hadde mistet troen på seg selv. Som April sier selv:
«I honestly have no idea who I am anymore. Everyone kept telling me I was important, that I was needed. Then, one day, I … wasn’t. I was just lost. So don’t tell me I’m free. Don’t tell me to live my life. You don’t know. You have a purpose.»
Karakterutvikling? Check.
Se traileren til Dreamfall her:
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=4WQL4bWaFbs[/youtube]
Zöe Castillo – fra sutrekopp til verdensredder
I Dreamfall er det nitten år gamle Zöe Castillo som er spillets hovedperson. Jeg husker min umiddelbare skuffelse over at det ikke var April som ledet an. Men det tok ikke lang tid før jeg kjente meg igjen i Zöe. Også dette spillet begynner med det hverdagslige, et grep Tørnquist nok bruker for at spilleren lettere skal relatere seg til spillets hovedperson.
Zöe har droppet ut av studiene, gjort det slutt med kjæresten og flyttet hjem til pappa. Hun føler seg umotivert, apatisk og finner ingen grunn til å stå opp om morgenen. Til å begynne med fremstår Zöe som en typisk bortskjemt, sytete tenåring, men det endrer seg fort. Plutselig forsvinner ekskjæresten hennes, en gravende journalist, og Zöe skjønner at han har oppdaget noe stort. Endelig er det noe som rister henne ut av apatien.
Man sitter ikke passivt foran TV’en, eller bare blar om til neste side. Man styrer Zöe, og man tar valg sammen med henne.
Sammen med spilleren følger hun sporene etter eksen og den verdensomspennende konspirasjonen han har snust litt for dypt i. Snart er ikke Zöe så tafatt og motløs lengre. Hun risikerer livet ved å utfordre et av de mektigste selskapene i Stark, og spilleren er med på karakterutviklingen hele veien. Ikke bare er spilleren med, han er en del av den. Man sitter ikke passivt foran TV’en, eller bare blar om til neste side. Man styrer Zöe, og man tar valg sammen med henne. Et av dataspillets styrker er absolutt hvor involvert man blir i historien.
Tørnquist tar i bruk mange grep for å gi figurene dybde. Både April og Zöe fører dagbøker gjennom spillet, hvor man får lese side på side av deres tanker og motiver. Gjennom disse dagbøkene blir spilleren enda bedre kjent med hovedpersonene, og kombinert med dialoger, gåteløsning og ypperlig historiefortelling blir man knyttet til dem. Tørnquist har skapt en verden som, på samme måte som Midgard, Star Wars-universet og Westeros, blir heftig diskutert på internett. Wikier som bugner av teorier og informasjon, og fora hvor man diskuterer og spekulerer. Man kunne fint opprette en spillsirkel også, hvor man gikk i dybden på spillene, slik man gjør i litteraturen.
Klart for tredje kapittel
I 2006 hørtes et kollektivt skrik fra spillere verden over, da rulleteksten til Dreamfall rullet over pc-skjermen. Her var det ingen happy ending. I stedet satt spilleren igjen med haugevis av spørsmål og få svar på hva som skjer med April og Zöe. Nå, åtte år senere, kan fansen endelig trekke pusten igjen. Neste del av historien, Dreamfall: Chapters blir utgitt episodevis.
Første av fem episoder ble serverte til sultne spillere oktober i år. Ragnar Tørnquists indiespillstudio, Red Thread Games, fikk støtte fra NFI og samlet inn 1,5 millioner dollar på folkefinansieringssiden Kickstarter. I tillegg til spillet kommer det også en novelle og en tegneserie, satt i dette universet. Det skulle heller ikke forundre meg om det kom romaner etter hvert.
For meg var det en spesiell opplevelse å endelig få oppleve nye eventyr med Zöe og April. Jeg følte det var gjensyn med gamle venner, som jevnlig har dukket opp i tankene mine siden 1999. Nå skal jeg endelig få svar på hvordan det går med dem. Jeg vet ikke om jeg med dette har overtalt deg til å finne frem spillkontrollen, men jeg har kanskje vist at spill kan være et viktig kulturuttrykk, på lik linje med alle de andre vi tilbyr i biblioteket.
RSS - innlegg