Marian Keyes – en bekjennelse

Vi har alle våre guilty pleasures. Jeg leser Marian Keyes, men nekter å skamme meg. Dette er min forsvarstale.

Marian Keyes på Galaxy British Book Awards 2007 i London. Foto: Joel Ryan. Britannica ImageQuest.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Over: Cristina Pedrazzini, Britannica ImageQuest. Under: Cappelen Damm

– Hæ? Æ’kke hun sånn skikkelig shabby chick lit?

Kommentaren kom fra en kjær kollega da vi satt og snakket om litterære guilty pleasures og jeg, litt motvillig, hadde avslørt at jeg faktisk ikke bare leste, men koste meg skikkelig med den irske forfatteren Marian Keyes. Hun er ikke den første jeg kjenner som reagerer med sjokk og vantro, og for fire år siden hadde jeg sagt nøyaktig det samme. Ikke bare det, jeg hadde sikkert ledd rått også.

Marian Keyes er en forfatter som ikke kommer til å vinne Booker-prisen med det første og som definitivt er av det lettere slaget, men som like fullt er en viktig irsk stemme og som tar opp tabubelagte temaer. Og nei, det viktigste i hennes bøker er ikke å skaffe seg en mann eller bli gift. Jeg skal innrømme at det er mye feel-good ute og går, men av og til er det faktisk skikkelig hyggelig. Spesielt hvis en har forlest seg på alle de triste norske samtidsromanene.

Caviar is strange and disgusting. That popping texture, its like Space Dust for gourmets.

Chick lit, en misforståelse?

La oss aller først bare ta en titt på dette underlige chick lit-begrepet. Kan vi ikke la være å kalle damer for kyllinger? Jeg vet at begrepet har festet seg, og at ingen mener noe vondt med det, men chick lit har en litt underlig opprinnelse. Ifølge Karoline Flaata, som skrev masteroppgave om Marian Keyes, oppsto begrepet fra en artikkel til en amerikansk journalist som kritiserte sine kvinnelige kollegaer. Begrepet ble deretter adopert av media, og så var det i gang. Kort fortalt.

Senere skrev Flaata en kronikk i Aftenposten hvor hun sier at chick lit er en sjanger som ikke finnes. De seneste årene har begrepet «dameroman» blitt diskutert. Uten at jeg skal gå videre inn på den diskusjonen, blir jeg personlig ganske sliten av at litteratur skrevet av kvinner blir kalt både chick lit og dameroman. Jeg foreslår at vi bare lar litteratur være litteratur.

Lad lit

Jeg har prøvd meg på et par andre forfattere som regnes som chick lit. Det har ikke nådd opp i det hele tatt, så det har jeg gitt opp. For meg er det nesten bare Keyes som gjelder, hvis jeg vil lese noe som er lett og morsomt. Jeg prøvde meg på Jennifer Weiner, i håp om at jeg skulle finne den samme snerten som hos Keyes, men ble dessverre svært skuffet. Det kan likevel være noe for Sex and the City-generasjonen.

Til nød kan jeg også ta til takke med Nick Hornby eller David Nicholls. Det er jo litt spesielt at det liksom er greit å lese Nick Hornby, men ikke Marian Keyes. De er nemlig ikke så langt fra hverandre i skrivestil og tematikk. Men så er det nå noen som absolutt må kline til med pastellfargene når de skal lage omslang til Keyes. Det kan ha noe med saken å gjøre.

Nå klarte også Nicholls å lure seg med på langlisten til Bookerprisen i år. Jeg er usikker på hvordan han klarte det, men all ære til han! Bøker av forfattere som Hornby, Nicholls eller Tony Parsons (han som skrev den veldig søte boken Mann og gutt) blir gjerne kalt lad lit. Et begrep som hverken har festet seg spesielt eller blitt adoptert av de store forlagene.

Depresjoner og komikk

Keyes romaner er ofte svært komiske, samtidig som de tar opp mørke temaer. Hovedpersonene har gjerne en depresjon gående, eller de har et alkohol- eller dop-problem å ta hånd om.

Forfatteren sliter selv med psykiske problemer, noe hun er helt åpen om. Visstnok var det kakene hennes som reddet henne fra den visse død, noe som resulterte i bakeboken Saved by Cake. Jeg vet, det er litt fjasete, men like fullt ganske sjarmerende. Keyes surfer seg nemlig av gårde på sjarmen, og det er hennes fantastiske betraktninger av boyband, bokbransjen og irriterende mødre som gjør henne så festlig å lese.

Hadde du ribbet Keyes for humoren, hadde du kanskje ikke sittet igjen med så mye. Dessuten har hun selvironi, noe som kommer godt med. En sak har minst tre sider har noen riktig så syrlige spark til hvordan kvinnelige forfattere blir markedsført som rosa underholdningsforfattere. Dessuten gir den et riktig så morsomt innblikk i bokbransjen. Og forfattertilværelsen.

Den aller beste datingepisoden blir beskrevet i Lucy Sullivan skal gifte seg, og på grunn av denne kommer jeg til å ligge unna blind dates til evig tid. Takk, Keyes! Også må en holde seg borte fra synske damer som skal spå fremtiden. Det ender nemlig aldri bra.

Tidenes mest enerverende mor finner du i bøkene om Walsh-søstrene. Det ble fem bøker om de fem søstrene, og lurer du på hvordan det kan gå med avdanka boy band-stjerner som egentlig er homo, råder jeg deg til å begynne med den siste i serien, Mysteriet i Mercy Close.

Er du i 30-årene og litt stressa for at «den rette» lar vente på seg? Les De desperates café. Jeg lover deg at du blir i bedre humør. Dette var også min første Keyes-bok, så denne betyr litt ekstra for meg. Tittelen på originalspråket er forresten hakket mer elegant, Last Chance Saloon.

Hvis du noen gang skulle befinne deg på avrusningsklinikk, kan du trygt ta med deg Rachels ferie som sengelektyre. Spesielt hvis du er like mye i fornektelse som Rachel selv. Rachel er også en av Walsh-søstrene, en familie du etterhvert føler deg som en del av.

What doesn’t kill us makes us funnier.

En viktig irsk stemme

Som tidligere nevnt er det usedvanlig godt humoristisk håndverk i Keyes’ romaner. Timingen er upåklagelig, og spesielt dialogene er godt skrevet. Hun gir uten tvil irske unge kvinner en stemme, unge kvinner som gjerne sliter med en altoppslukende psykisk sykdom. Unge kvinner som befinner seg på et sted i livet hvor alt bare butter. Unge kvinner som simpelthen ikke får det til.

Noe av suksessen til bøkene ligger nok i den store gjenkjennelsesfaktoren. Samtidig er Keyes også så elegant når hun tegner opp plottene sine, og de aller fleste av bøkene hennes flyter svært godt. Så får vi bare tåle at det detter inn en og annen klisjé, og særlig mot slutten.

Love is blind, there was no doubt about it. In Tara’s case it was also deaf, dumb, dyslexic, had a bad hip and the beginnings of Alzheimer’s.

Til slutt lurer jeg på om jeg rett og slett nå bare har motsagt meg selv med å kalle Marian Keyes for min guilty pleasure. Som om jeg faktisk skulle skamme meg over å like en forfatter som blir beskyldt for å skrive “kvinnelitteratur”. For jeg skammer meg jo virkelig ikke!

Marian har selv uttalt at hun ikke anser seg selv som en såkalt «rosa» forfatter, men at det går fint an å være feminist og like rosa. Det behøver ikke være en motsetning.

Nei, mer Keyes til folket, sier nå jeg.