Fremtidens forfattere: Marie Bergby Handeland

Les upubliserte dikt, kortprosa og fortellinger skrevet av fremtidens forfattere!

Hver mandag i desember kan du bli kjent med studentene ved Forfatterstudiet i Bø og deres tekster her på Deichmans litteraturblogg.

Kos deg!

Foto: Universal Image Group. Britannica Imagequest.

 

Under kan du lese tekster av Marie Bergby Handeland og nederst kan du bli bedre kjent med Bergby Handeland selv.

 

---

---

 

Jeg drives nesten utelukkende av ufornuft. Jeg kan legge en

glassflaske fylt av solbærsaft i fryseren over natta. Om

morgenen åpner jeg døra til fryseren for å betrakte

glasseksplosjonen. Eller jeg kan sitte på kjøkkenstolen ved

vinduet, flytte meg litt lenger ut på setet slik at jeg blir sittende

helt på kanten, lene overkroppen fremover så jeg nesten faller,

og mens jeg sitter slik sier jeg til meg selv at jeg ikke skal lene

meg lenger; len deg ikke lengre ut. Så lener jeg meg likevel og

faller av stolen, lander halvveis under bordet.

Ofte krabber jeg ordentlig inn under det og kanskje er det

derfor jeg faller i utgangspunktet, som et påskudd for å kunne

ligge litt under bordet. For det ville være rart å komme gående

inn på kjøkkenet, sette seg ned på huk og krabbe direkte under,

for unyansert på en måte, en løsrevet hendelse. Sittingen først,

kanskje en kaffekopp og en avis før fallet, skaper en glidende,

logisk overgang, og jeg tenker at om noen hadde fått øye på

meg utenifra ville det sett ganske normalt ut. Slikt som hender.

Bordet har en lang, hvit duk. Det er kun en glippe på et par

centimeter mellom duken og gulvet. Undersiden av bordet har

jeg malt hvit. Rommet der inne minner om en snøhule. Det er

ingen svingninger i lyset.

 

*

 

Jeg kan vel ikke si annet enn at det finnes en dødtid i mine henders historie. Denne dødtiden er flere år av mitt liv, hvor jeg ikke ofret hendene tanker. Det er nok derfor de går amok nå. Åpner kjøleskapsdøra, henter juicekartongen og skjenker seg et glass appelsinjuice på egenhånd. De ligner mine, ikledd deres hud og raske bevegelser. Roter i en skuff slik mine hender ville gjort det. Allikevel er det noe upresist over både huden og bevegelsene, de har dette draget av noe fremmed som ikke er til å ta feil av; skuespillere. Som prøver å spille mine hender. Hyret inn i biroller, men glefset til seg hovedrollene allikevel. De streifer rundt i nabolaget og i skogen og i tilfeldige hus på veien hjem og kommer hjem på de merkeligste måter, midt på natta kryper de opp i senga, og jeg spør dem hvor de har vært og de svarer at de har vært i nabolaget og i skogen og i tilfeldige hus på vei hjem, og jeg spør hva de driver med i tilfeldige hus og de svarer at de stryker over bordflatene, holder litt i kopper på kjøkkenene, finner hansker i skinn, sjekker om husa har potetkjellere, for så å eventuelt krafse litt i poteter, sjekke huden til den yngste som bor i huset, kanskje har hun en form for eksem eller hudsykdom som kommer snikende og det er noe vi kan mye om sier hendene, og jeg sier at jeg er skeptisk, spør dem om de har god oversikt og de svarer de er navnløse, hudløse, hjemløse, kjønnsløse.

Om morgenen er det ofte den venstre hånden ikke lenger vil vinke: visnet. Kaffen skvulper utover. Jeg lar hendene riste som de vil om morgenen. De spiller sine hovedroller så godt de kan.

 

*

hundre kaniner klarer ikke løpe i massetetthet der inne

sitter en mann rekker ikke spise klapper kaniner hele dager

vet ikke at kaninene har mer enn nok med hverandre driver

med utgravninger i jord i sofaen i kjøkkenskapet finnes

grønnsaker på badet en dusj med stråler av duskregn

avslørt av vekstene i hagen voksende i hverandre av

plommemannen eller egentlig er det en kvinne den kvelden

ansiktet avdekket kvinnen var det for sent ble værende

plommemannen grønn frakk og lange fingre trår varsomt

inn lister gjennom gress i skumring krokrygget bort til

plommetreet hun har lange ben og armer folder seg

sammen på grensen til forsvinning kan ikke annet enn

sammenlignes med en plomme når hun ligger slik under

treet tar to plommer alltid to aldri ti åpner frakken putter en

plomme i hver armhule plommemannen går det drikkes te i

mange hus på samme tid kan hun kalles et besøk behandles

uten egenskaper blant kaninene er det stille noen ganger

han liker bedre å stryke over rygger enn selv å bli strøket

driver ikke med avkledninger om noen har kjent ham

naken nær latt tungen gli langs nøytral ryggrad gitt den

minner lik første gang den ble strukket han strekker sjelden

armene lenger enn nødvendig kan kanskje si at øynene er

klangløse vet ikke om blikket har sensuelle referanser noen

ganger løfter han hendene som ved synet av et gevær

 

---

---

 

Bli kjent med forfatterstudenten

Marie Bergby Handeland

Hvem er Marie Bergby Handeland?

Jeg er født i 1986 og utdannet samtidsdanser fra Iceland Academy Of the Arts, hvor jeg var ferdig våren 2011. Siden endt utdannelse har jeg jobbet frilans, med fokus på sammensmeltinger av ulike kunstformer slik som video, lyd, bevegelse og tekst. For øyeblikket studerer jeg ved forfatterstudiet i Bø.

Hva drømmer du om å publisere?

Drømmen må være å publisere en roman.

Hvilken litterær sjanger liker du best å skrive innenfor og hvorfor?

Jeg trives best innenfor prosasjangeren, hvor jeg finner størst frihet i eksperimenteringen med tekst.