Ubeveget av Forfatterbevegelsen

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto: Tale Hendnes, Dansens Hus

Forventningene bygger seg opp blant publikum allerede ved innslipp. De fleste forsøker å sette seg litt bak, fordi ryktet om involvering av publikum allerede har spredd seg i køen. Noen sier at de har hørt at det lønner seg å sitte langt frem for å slippe unna, og dermed flytter en del folk seg. Jeg blir igjen litt bak og tenker at «danserne» kanskje har barmhjertighet med en gravid dame i varmen. Det er flere litterære kjendiser i salen. Bak meg hører jeg Frode Grytten hviske til sidemannen at publikumsinvolvering er det verste han vet. Jeg må si meg enig. Stemningen er spent.

Litteratur som samtidsdans

Forestillingen Forfatterbevegelen har allerede vært oppsatt på Dansens Hus, det er Marie Bergby Handeland som står bak prosjektet og koreografien. Konseptet er at seks anerkjente norske forfattere skal utgi et av verkene sine på nytt, denne gang som samtidsdans. Mottakelsen har vært litt blandet, men jeg har bestemt meg for å holde et åpent sinn når jeg nå skal se forestillingen på Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Først ut er Gro Dahle. Du vet hun mener alvor når de karakteristiske museflettene trekkes ut og blir til en topp bak på hodet i stedet. Så fremfører hun dansen sin i total stillhet. Det er litt underlig. Det er mye armer og en litt gorilla-aktig sving på dem. Kanskje er det litt fint og?

Nestemann ut er Tina Åmot med dansen Det blir aldri lyst her. Begynnelsen er ganske krøkete, det er mye slenging med armene også her. Jeg synes fortsatt det er litt underlig, selv om det hjelper at det følger med lyd på dette nummeret.

Så er det Kjartan Fløgstad sin tur. Han har på seg en glitrende kort jakke og danser litt sånn matador-aktig som passer til. Dansenummeret har fått navnet Tohundreogsyttini, som er sideantallet til boka den er basert på. Fløgstad teller seg gjennom sidene. Det er på en måte litt morsomt.

Aina Villangers fremføring har også ord i seg. Det gjør det mindre pinlig for min del. Det blir litt poesi over det, performance-poesi kanskje? Det er ok.

Så er plutselig alle på scenen, til Celine Dions «It`s all coming back to me now». Det er litt som å være på en gøyal fest, seint og fuktig, der folk plutselig føyer seg inn i en spontan koreografi på stuegulvet. Så forsvinner fem av forfatterne og bare Henning Bergsvåg blir tilbake på gulvet. Han gir seg ikke. Dansen er først litt småsensuell. Etter hvert er han mye nede på gulvet i noe som ligner breakdance i ekstremt slow motion.

Til sist er det Gunnstein Bakke sin tur. Det er mye hoftebevegelser. Han har med seg en kompis i matchende blå joggesko som slenger seg med en stund. Også Bakke har en del fremoverlent slenging med armene. Jeg tar meg selv i å tenke at forfatterens nærmeste slektning jo tross alt er, i likhet med oss andre, apen.

Et ord som går igjen i mottakelsen av Forfatterbevegelsen er «rørende». Jeg er enig at det er noe rørende over dette, men det er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel. Det rørende kan noen ganger være mest vondt å se på.

Mye teori og god vilje

Jeg får følelsen av at det er mye teori og god vilje rundt dette prosjektet. Handeland har arbeidet med bevegelse blant amatører før. Det er alltid spennende å se nye måter å formidle litteratur på. På vei ut av forestillingen får vi tildelt et hefte med tekster og samtaler mellom forfatterne/danserne, og senere på kvelden skal det foregå en kunstnersamtale om prosjektet. Det er tydelig at det er tenkt mye rundt denne forestillingen. Og det er helt sikkert befriende og terapeutisk for forfatterne som beveger seg på scenen. Men jeg er dessverre veldig usikker på hva det er som skal formidles til oss som ser på? Kall meg bakstreversk, men jeg liker å se folk gjøre det de er gode til. Og dette er ikke det. Innimellom er det rørende, og av og til drar jeg på smilebåndet, men for det meste må jeg innrømme at jeg kjeder meg. Faktisk såpass mye at jeg tar meg selv i å håpe på å bli publikumsinvolvert litt, så jeg i hvert fall ikke dupper av i stolen.

Dessuten får det meg til å tenke på da jeg var på en kunstutstilling med verk av blant andre Ari Behn og Mikael Persbrandt for en tid tilbake, og min 3-årige datter utbryter: «Det ser jo ut som noen har sølt kaffe jo! Jeg venter på deg ute jeg, mamma.» For det er noe litt sånn Keiserens-nye-klær-aktig over det hele. Publikum vil så gjerne at dette skal være en god kulturopplevelse, ansiktene er åpne, de klapper og smiler. Men jeg ser det bare ikke. Dessverre har jeg ikke med meg ungen i dag, og må sitte rolig på plassen min til det er ferdig. Men la det være sagt, jeg er nok mer kvalifisert til å vurdere samtidslitteratur enn jeg er samtidsdans. Så hvis keiserens-nye-klær-analogien var too much, så tar jeg det på min kappe, altså.