– Det ligger alltid noe dritt under gulvet!

Ida Hegazi Høyer har skrevet tre romaner om personer som har noe å skjule.

Tekst: Astrid Werner/Foto: Frank Michaelsen

Ida Hegazi Høyer har gitt ut tre romaner: Under verden, Ut og Unnskyld som kom ut ifjor. Vi inviterte henne nylig til Hovedbiblioteket for å snakke om den siste utgivelsen, en sterk historie om fortielse og livsløgn. Og om boktitler som begynner på «U».

Livsløgn og gjennomsnittsmennesket

Vi ba forfatteren først fortelle litt om Unnskyld, utgitt ifjor på Tiden forlag:

-Det er en kjærlighetsroman om den ville, unge, forelskelsen, forteller Høyer. – Og om den store altoppslukende, selvutslettende, tilintetgjørende kjærligheten. Det handler om en jente på 20 som møter en gutt på 25. De faller for hverandre momentant og forlover seg og flytter sammen, uten at de egentlig kjenner hverandre i det hele tatt. Det er vel dømt til å mislykkes. Og det gjør det jo.

-Kjærligheten begynner å slå sprekker da det viser seg at han ikke er den han utgir seg for å være. Og etter hvert kommer det frem at han kommer fra et veldig vondt og vanskelig hjem og bærer på mange fortrengte minner.

– Jeg leste et lite intervju med deg i et blad som heter Psykisk Helse, hvor du snakker litt om dette med livsløgn. Så det er et tema du har skrevet om tidligere også?

-Ja, på litt ulike måter. Jeg synes det er veldig interessant, både fascinerende og skummelt, at man jo ikke alltid vet så mye om sine nærmeste. Man hører stadig sånne fortellinger om folk som skjuler veldig mye, og de mest ekstreme: folk som viser seg å leve dobbeltliv. Mennesker som på en eller annen måte, enten grunnet prestasjonsangst, eller fordi de har utviklet løgn som forsvarsmekanisme, lyver og skjuler unna for å kamuflere seg.

«Man hører stadig sånne fortellinger om folk som skjuler veldig mye, og de mest ekstreme: folk som viser seg å leve dobbeltliv.»

– De dekker over store, viktige ting. Enten det er økonomi, arbeid, utdanning eller bakgrunn, oppvekst og familieforhold, seksuell legning eller ulike former for avhengighet. Det går rett og slett en del mennesker rundt omkring som fremstår og opptrer som helt andre mennesker enn de er, folk som lever i løgn.

Perfeksjonsløgnen

-Tror du, uten å se akkurat på personene i denne boka, at dette med livsløgn er noe som er blitt enda mer aktuelt i dagens samfunn med sosiale medier, der det er et stort press om å være vellykka?

-Ja, det tror jeg absolutt. Også tror jeg det har blitt vanskeligere og vanskeligere å gjøre suksess. Alt vi gjør skal være så profesjonelt. Om man begynner å trene, da er det jo ikke snakk om å jogge et par ganger i uka lenger, nå får man seg personlig trener. Eller hvis man renoverer, har man en sånn interiørdesigner som kommer hjem til seg og bestiller designmøbler og propper kjøkkenet fullt av utstyr som om man hadde en Michelin-restaurant i sitt eget hjem, ikke sant? Og det samme med utdannelse; en bachelorgrad er nesten ingenting lenger. Og hvis man får barn, tar man jo ikke oppdragelsen på sparket, da leser man pedagogikk på senga.

Så, ja, jeg tror absolutt at presset kan bli for stort for mange i et samfunn hvor alt skal være så perfeksjonert. Og det kan sikkert være fristende for noen å pynte på fasaden med løgn, om man ikke føler at man strekker til. Det er jo lettere å lyve på sosiale medier. Der lever man jo et slags konstruert sideliv fra før, hvor man jo egentlig kan utgi seg for å være hvem som helst, eller hva som helst.

Men det er jo ikke det som er tilfellet for mannen i min bok. For han er jo løgnen mer som et forsvarsverk, en løgn som har starta veldig tidlig, som liten gutt. Det er jo mange barn som ikke har det greit, dessverre. Og barn er veldig redde for å skille seg ut. Selv enkle spørsmål som «hva har du gjort i sommerferien» , «har du hatt en fin jul», «hvordan har du fått det blåmerket» eller  «hvorfor har du ikke gjort leksene»?  Det kan bli veldig vanskelig å svare på for et barn som ikke kommer fra et godt hjem. Og jeg tror mange løgner starter der.

 Det er sikkert individuelt hva man tåler, og generelt tåler man vel mer enn man tror. Men alle har jo en grense.

Falske minner

-Da jeg leste, tenkte jeg underveis:  «Hvor mye kan man egentlig tåle før man lager og dikter opp en tilværelse?»  «Hvor mye vold og hvor mye mangel på omsorg kan et barn forholde seg til, før det ikke greier det mer?». Dette er spørsmål du behandler i teksten?

-Ja, det stemmer, det er jo noe av det jeg har prøvd å belyse i romanen. Det er sikkert individuelt hva man tåler, og generelt tåler man vel mer enn man tror. Men alle har jo en grense. Og psykologien har vist at erindring er noe vi konstruerer, at minner er en slags konstruksjon som er i en konstant omdannelsesprosess, og at man til og med kan skape sine egne falske minner – og det er jo det som skjer med gutten i boka. Ganske skummelt.

Det vel sånn at jo oftere du forteller noe, løgn eller ei, jo mer blir det til en fortelling. Og om man hører en fortelling ofte nok, eller forteller en fortelling ofte nok, så tror man på den til slutt.

-Denne måten å konstruere en tilværelse på løgn, smitter jo også av på kvinnen i forholdet? Som i starten fremstår som mye mer åpen enn ham– men som etter hvert virker som hun blir smittet av denne måten å forholde seg til tilværelsen på?

– Ja, det stemmer. Men, så er det jo ikke sikkert at hun heller er så åpen som det virker som. Det vet man jo ikke noe om. Uansett så lager de en pakt, om at de ikke skal grave i hverandres fortid. Vel, de sier vel ikke det eksplisitt, men de har en underliggende enighet om det, at de skal gå inn med full aksept for hverandre uansett. Men, hun bryter jo det.

Hun får vel på en måte ikke noe valg. Men hun blir jo absolutt prega av alle løgnene hans, ja. Det er vel sånn i alle kjærlighetsforhold at man vil tenke det beste om sin partner, i det lengste. Og at man skyver unna mistanker, bortforklarer, forsvarer og rettferdiggjør så lenge det går. Og det gjør hun også. Og det fører til at hun isolerer seg fra venner og familie, og går mer og mer inn i bobletilværelsen med han.

Alle gode ting er U

– Og så tenkte jeg på en pussighet – bøkene dine har titlene Ut, Under verden og Unnskyld; har du et spesielt forhold til bokstaven U?

– Ha-ha – det virker jo sånn. Men nei, jeg har ikke det. U er en tilfeldig bokstav. Men det er ikke tilfeldig at de begynner på samme bokstav, selv om det sikkert kunne vært en annen. For selv om de er tre helt enkeltstående bøker, har de også noe til felles.

De vil komme bort fra alt det påtatte og konstruerte. Til en større ærlighet.

– Kan du si litt om det? Jeg tenker jo at det har å gjøre med dette «hva du skjuler og hva du viser fram»?

– Ja det er jo noe skjult i alle. Noe som ikke kommer tydelig frem, men som ulmer under overflaten, noe truende, en uro eller en usikkerhet. Og det kommer jo veldig symbolsk fram i alle bøkene med at det alltid ligger noe dritt under gulvet!

Og, felles for de tre hovedpersonene, som alle er kvinner for øvrig, er at de leter etter noe. De mangler noe.  Særlig de to første, de er jo ganske desperate, vil jeg påstå, de er litt … ikke nødvendigvis rotløse, men, jo – rotløse, uten tilhørighet. De vil til naturen. Det er kanskje en klisjé å si, men de vil til det ekte, på et eller annet vis. De vil komme bort fra alt det påtatte og konstruerte. Til en større ærlighet.

– Jeg leste også i dette intervjuet som jeg refererte til tidligere, at nå jobber du med noe annet? Eller er det noe med samme tematikk?

– Nei, det er noe helt annet. En bok som ikke begynner på U, ha-ha, så det er litt deilig da. Det er det!

– Jeg synes i alle fall Unnskyld er en sterk historie.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på det – at det er vond lesning. Men det har vært vond skriving også – så det er vel sånn det skal være: at det skal smitte.