«Gud hjelper ikke små barn i alle land»

9. juni slipper Litteraturtidsskriftet Kamilla en ny utgave. Kamilla publiserer uetablerte forfattere, og temaet for dette nummeret er: Gud. Vi har fått lov til å gi deg tre av tekstene her på bloggen fram til og med torsdag!

Foto over: Steve Evans, Flickr.

SKRIBENT: Morten Skahjem (f. 1978). Jobber på avlastningsbolig.

MINE HENDER SMÅ

Det hender jeg synger for barna når jeg legger dem.

jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg la alle barn i verden få det like godt som jeg

vern alle med din sterke hand fra fattigdom og død og hjelp små barn i alle land så ingen lider nød

Noen ganger kan jeg ikke synge siste vers uten å gråte.

la ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred la alle leve trygt og godt i frihet og i fred

Da gråter jeg fordi jeg har sett bilder av drepte barn, og levende barn som leter etter foreldrene sine, fordi noen vet hvor Madeleine McCann er men ikke vil si det, fordi jeg vet at mennesker tortureres, fordi jeg sitter her sammen med resten av menneskene og lyver mine egne barn opp i ansiktet. Fordi den vakre sangen er essensen av all ubesvart bønn. Fordi mine barn vil vokse opp og bli like blaserte som resten av verden, at de vil gi fra seg et sukk og et huff under dagsrevyen og så fortsette der de ble avbrutt. Og jeg kan gråte av frykt for at de skal bli som meg, barn og voksne som ikke klarer å stenge lidelsen ute av sitt eget sinn.

Siden jeg var liten har menn, kvinner og barn skreket i hodet mitt.

Siden jeg var liten har menn, kvinner og barn skreket i hodet mitt. Ikke slik folk med for eksempel psykose hører stemmer, men tydelig nok, insisterende, bråk og bilder, krig og sult, all djevelskapen jeg fanger opp enten jeg vil eller ikke, det har satt seg fast og går på repeat og tar fra meg søvnen og det får meg til å hate mennesket som art og ønske at vi alle var døde. Jeg vet ikke hvorfor det bråker, det ser ut til å være stille hos de andre. Kanskje er jeg gal, har jeg tenkt. Kanskje er jeg den eneste som ikke er gal, har jeg tenkt. Kanskje det er fordi jeg vet at ingen hører skrikene, men noen må høre skrikene, de lidende fortjener det, jeg tar det på meg, som om det hjelper. Eller kanskje det er selvplaging, at jeg straffer meg selv for ikke å gjøre noe med det. Barn lider på alle slags forferdelige vis. Hadde jeg i det minste gitt alt jeg eier for å hjelpe en eneste av dem.

Og jeg skrev en epost til FN, jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre, og spurte hvorfor de ikke gjorde noe i Syria.

Det er sjelden stille i hodet. Noen ganger forstyrres jeg nok til å donere penger til noen som prøver å demme opp for volden. Da blir det helt rolig i noen minutter, fredelig. Og jeg skrev en epost til FN, jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre, og spurte hvorfor de ikke gjorde noe i Syria. Jeg fikk et ordentlig svar og takk for interessen. Det startet ikke en kjedereaksjon oppover i systemet, jeg er ikke tung nok til å vippe Kina av pinnen eller få Russland til å tenke på annet enn egen våpeneksport og vinning, men det var noe, om ikke en dråpe i havet så i det minste et molekyl i universet, en svakrøstet protest mot min egen likegyldighet, og det ga meg fred i sjelen en liten stund. Det finnes andre måter å stilne hodet på, for eksempel har mange den (bi)virkning av antidepressiva at man slipper slikt tankekjør. Tankene og bildene går ikke bort, men man klarer å gi blaffen som vanlige folk. Og kanskje man kan klare å lukke seg helt for alt, det har jeg tidligere i livet forsøkt med varierende hell. Ellers forsvinner det hvis jeg er sanseløst beruset, men man kan ikke være full hele tiden. Dessuten er det billigere å ha et fadderbarn, et bilde på kjøleskapet, se på det, se på det, se på det, klapp deg selv på skulderen, ikke la tankene gå til barna som ikke er avbildet på noens kjøleskap, ikke… jeg tror ikke det kommer til å slutte før jeg er død.

…jeg tror ikke det kommer til å slutte før jeg er død.

Jeg har en trang til å tro på Gud, jeg vet ikke om det er fordi jeg vil ha håpet det kan gi eller for å ha noen å skylde på. Jeg går i en huskirke to ganger i måneden. Det gjenspeiler ikke troen min i særlig grad, men det er fint å ha et sted hvor man snakker om viktigere ting enn fotball, et sted som kanskje ikke flommer over av nåde og kjærlighet, men hvor det i det minste er meningen at det skal gjøre det, hvor vi ikke er så overfladiske, hvor vi snakker om Gud og hva som plager og gleder oss uten å måtte drikke først. Hva skal vi be om til slutt? Fetteren som har fått kreft. At det må gå bra på jobbintervjuet. At folk må føle seg velkomne i menigheten. At naboen får høre om Jesus. Slike ting. Gud bryr seg, Gud kan. Noe mer vi skal be om? Syria, pleier jeg å si da. Slutt på krigen. Ja, vi ber for Syria også. Vi takker deg, Herre, for at du er her i dag…

Jeg merker at de ikke tror mer på det enn jeg. Hva vet jeg, kanskje Gud har en forkjærlighet for kristne nordmenn, kanskje det er lettere for ham å fikse en jobb eller et vondt kne, vi er i alle fall ikke noen troskjemper som sitter i ring og tror at vi, via Herren, vil gjøre noen som helst forskjell i noen som helst krig. Gud verner ikke alle med sin sterke hand fra fattigdom og død. La oss feie det inn under teppet med resten av Hans uransakelige veier, der alle de dårlige jobbintervjuene og uhelbredede sykdommene ligger, jeg lar være å skrike mens jeg lurer på om det finnes et verre ord enn borgerkrigsherjet.

En venn av meg tror alle mennesker vil bli frelst og kompensert til slutt, at det finnes en skjult mening, Guds plan, at vi en dag vil forstå og takke, og det gjør meg grønn av misunnelse. Han kommer ikke til å trenge en eneste pille så lenge han tror det. Jeg har bare fortiden og nåtiden, og mens jeg skriver dette henrettes et barn for å straffe foreldrene fordi de har støttet feil hær. Gud hjelper ikke små barn i alle land.

Mens ett barn ble henrettet, fikk et annet barn et teppe mot kulden.

Men Redd Barna jobber med saken. Mens ett barn ble henrettet, fikk et annet barn et teppe mot kulden, Redd Barna kjøpte det med penger fra bedrifter som deler litt av sin formue, med midler skaffet til veie av kjente fotballspillere som fronter saken, med de hundre kronene noen gir hver måned, med femtilappen som legges til mobilregningen til noen som har skrevet «BIDRA» og sendt det til 2434. Dråper i havet, molekyler i universet, snøflak i helvete, små fnugg av fornuft. En litt stillere gråt i Syria og et litt stillere hode i Norge.

Faen ta dem som skyter og slår. Faen ta oss som står og ser på. Faen at jeg ikke kan skrive dette uten å søle til tastaturet med tårer.

«Ikke anklag Gud for det onde mennesker gjør,» sier noen. Nei, og jeg takker ham ikke for det gode de gjør heller. Den allmektige gud ble menneske og døde på et kors. Men om det ikke hjelper et sultent barn kan det egentlig være det samme, han får styre med sitt. Jeg kan knapt nok snakke for meg selv, langt mindre for resten av menneskene, aller minst for Gud. Jeg skal ikke si så mye. Men det hender jeg synger for barna når jeg legger dem. Jeg skulle sunget for alle barn, pakket alle verdens barn inn i alle verdens varme dyner og latt dem sove til de er voksne og kan få lov til å dø. Men når jeg ikke kan være Gud får jeg heller være en gudløs samaritaner. Å ikke folde mine hender små, men verne dem alle med min sterke hand fra fattigdom og nød. Hjelpe små barn i alle land så ingen lider nød. Det kan jeg gjøre. Det kan vi gjøre, til det en dag blir stille.

http://www.reddbarna.no/

Les mer om Litteraturtidsskriftet Kamilla her.