Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Anmeldelse Grue-Jan_Foto-Amne-Valeur

Published on september 26th, 2016 | by ranveigj

0

Uhyggelig rapport fra nesten-Norge

I Jan Grues første roman møter dystopien utopien i et nesten-Norge der velferdsstaten har tatt ytterligere grep i retning av garantert livskvalitet. Sammen med filmbransjen har den skapt en pen og pyntelig måte å sjekke ut av livet på, i tide.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Bokomslag: Gyldendal

August studerer filosofi på Blindern. Han er ambisiøs og higer etter perfeksjon i en verden hvor bare det å ha utsikter til å bli noen rettferdiggjør det å være. August får seg kjæreste, Agathe, som han investerer mye tid i. Han forelsker seg i hennes upolerte og usofistikerte væremåte, samtidig som han forsøker å oppdra henne i et slags My fair lady- eller Pygmalion-prosjekt. August er en ganske overfladisk type, han er opptatt av orden og renhet på alle områder, og selv om han ikke er voldelig av natur, er han litt «Norwegian Psycho», med sin overdrevne trening, dusjing og økonomisering av kalorier.

Handlingen i Det blir ikke bedre finner sted i Oslo, antakeligvis litt lengre frem i tid enn vår nåtid. Men Blindern ligger der akkurat som nå, kaffe-, cocktail- og møbelbaren Fuglen er fortsatt trendy, repriser av Friends går fortsatt på tv. Egentlig ligner det meste veldig mye på Norge i dag.

Det er «Avdelingen» som tar seg av saksbehandlingen og forskningen omkring når et liv, ideelt sett, er brukt opp. Det handler altså om å sjekke ut i tide.

Noe som derimot skiller seg fra det vi kjenner, er det at selve dødsdriften er tatt opp og institusjonalisert i offentlig etat. Man kan søke staten om «sluttscene», en filmatisk iscenesatt, men høyst virkelig død, frivillig, gjerne via en reproduksjon av en kjent filmscene. Dersom staten etter nøye evaluering og saksbehandling finner det riktig at søkeren har, av en eller annen grunn, brukt opp sin tilmålte livskvalitet, har han rett på sluttscene. Det er «Avdelingen» som tar seg av saksbehandlingen og forskningen omkring når et liv, ideelt sett, er brukt opp. Det handler altså om å sjekke ut i tide. I starten av romanen blir August invitert til å delta på en tidligere klassekamerats sluttscene. Kameraten velger en scene fra Star Wars å dø i, der kompisene skal spille «stormtroopers». Opplevelsen gjør sterkt inntrykk på August som slik får vist leserne at han tross alt ikke er uten empati.

Det-blir-ikke-bedreKunne den vært bedre?
Det blir ikke bedre er Jan Grues første roman, tidligere har han skrevet faglitteratur, novellesamlinger og barnebøker. Langformatet byr på noen utfordringer. Fordi fortellingen er basert på såpass mange idéer på samme tid er det litt vanskelig å komme i dybden. Men boka har språklig finesse! Dette ser vi allerede i tittelen med den åpenbare todeltheten som illustrerer hele romanens prosjekt:
1) Det blir ikke bedre som i «det blir ikke bedre enn dette» speiler et samfunn der et kynisk menneskebilde har tatt overhånd. Velferdsstaten har mistet sin menneskelighet med «Avdelingen» – noe som er et paradoks da denne bidrar til å endelig sette sosialantropologene og filosofene, blant andre August, i praktisk arbeid, hvor de kan forske og finne frem til livets optimale lengde for den enkelte, i et forsøk på å oppnå ytterligere velferdsgoder for befolkningen. Forfatteren tegner et skremmebilde av en kald verden der skillet mellom teorier om livskvalitet og faktisk opplevd livskvalitet, blir gjort til samme sak; definisjonsmakten over hva som er godt nok ligger ikke lenger hos den enkelte.
2) Det blir ikke bedre som i «det blir ikke bedre, snarere verre» peker mot August selv – «jeg blir ikke bedre». Han kommer ikke nærmere perfeksjon, dermed synker livskvaliteten.

Det blir ikke bedre gjør det en god dystopi skal gjøre, den peker på det ugreie ved vår egen samtids utvikling.

Men til tross for språklig finesse skurrer det av og til litt i unødvendig akademisk sjargong i fortellingen. Selv om uttrykk som a priori og gjentatte referanser til Platons idélære er ganske allment, virker det noe tilgjort. Andre ganger får vi lange passasjer med utgreiinger det er vanskelig å henge med i og som gjør at handlingen stopper opp. Jeg etterlyser en bedre språklig balanse som viser at forfatteren åpner for et større lesersegment enn folk som har avlagt eksamen i ex. phil. Karakterene kunne også vært tydeligere tegnet; det er ikke så lett å få tak i hvem August egentlig er. Alle kapitlene med unntak av det siste er skrevet i hans stemme, og det er egentlig litt synd at det skifter her, akkurat da vi er i ferd med å komme under huden på ham.

Den vakre døden
Det er spennende at den glatte film- og tv-bransjen, til tross for tvilsom moral ved produsering av disse sluttscenene til de etterlatte, er de eneste som gir døden patos. Det er interessant hvordan disse dødsscenene blir en salgbar, men også lindrende død. Slik vi lever livene våre i dag, langt inne i fiksjonen og medienes verden, skal vi også dø! Døden er blitt oss så fremmed, at den eneste måten vi kan leve med døden på er å spille den ut.

Det blir ikke bedre gjør det en god dystopi skal gjøre, den peker på det ugreie ved vår egen samtids utvikling. Romanen klarer å så tvil i oss om hvorvidt velferdsstaten kanskje går litt langt i å mene hva som er best for oss når det gjelder institusjonalisering av både livet og døden.

Det står respekt av Grues valg om å legge handlingen så tett innpå dagens samfunn og ikke falle for fristelsen å skyve det ubehagelige langt inn i fremtiden. Dette skjer heller ikke «a long time ago in a galaxy far, far away», selv om forfatteren flørter med Star Wars i begynnelsen av boka.

Forfatteren vil ikke bare «den vakre døden» til livs, men også «den perfekte kroppen».

Romanen flørter også med utopien. Det norske samfunnet beskrives, på kjent vis, som det nærmeste man kommer et idealsamfunn. Det er ryddig, rent og oversiktlig. Alt fungerer som det skal og menneskene har muligheten til å realisere seg selv. I stedet for at dødens stygge ansikt viser seg, er det heller en vakker maske som holdes frem. Menneskene skjermes for den ekle døden ved at staten legger til rette for slutten, før det blir stygt.

Den vakre døden var tema for Jan Grues essay «Dødens triumf» i Morgenbladet nylig. Her tar han et oppgjør med det han kaller et farlig bilde av assistert dødshjelp og selvmordet i vår kultur. I media er dette klikk-vennlige saker, der vakre unge mennesker velger en lykkelig død, fordi de angivelig ikke har noen annen utvei. Grue viser til både mediesaker og skjønnlitterære eksempler på hvordan døden triumferer. Det disse fortellingene ikke viser er hvordan disse menneskene har kommet frem til at døden er eneste utvei. Essayet viser at forfatteren har et meget bevisst forhold til denne tematikken.

Grue-Jan_Foto-Amne-Valeur

Jan Grue. Foto: Anne Valeur

Flinke gutter
I Grues roman utdypes denne advarselen ytterligere ved at menneskene og samfunnet har blitt blinde for hva et liv er verdt, nettopp fordi de har begynt å veie og måle det. August, som bruker all sin tid på å pleie og trene kroppen, blir selv svekket og får den fiktive diagnosen «autoasteni», eller «kraftløshet i selvet/jeget», i løpet av fortellingen. Dette er en diffus sykdom som beskrives slik:

«(…) særlig en sykdom som rammet unge menn med betydelig potensial for deltakelse og suksess innen forretnings- eller samfunnsliv, gjerne av god familie. A. artet seg for omgivelsene som generell tilbaketrekning, fysisk usikkerhet, nøling, introspeksjon, mangel på selvhevdelse, men for den rammede var det snakk om et nærmest totalt meningstap, en visshet om pasientens ubetydelighet i politisk-historisk sammenheng. (…)».

Pasientene blir i kraft av denne diagnosen fullstendig ubrukelige for samfunnet, og verst av alt, de vet det selv. Sykdommen rammer pasienttyper som er «grunnleggende sett uinteressante, og med svært begrenset indre liv». Nettopp disse flinke unge mennene med gode utdannelser, sterke kropper, viktige jobber og rene leiligheter, som mangler det lille ekstra som gjør dem til nr. 1.  Alle kan ikke nå toppen uten at korthuset raser. For de flinke guttene som alltid kommer på andreplass taper altså livet mening.

Det blir ikke bedre er ikke en perfekt roman, men den tar opp temaer som er viktig. Forfatteren vil ikke bare «den vakre døden» til livs, men også «den perfekte kroppen». En kropp som ikke viser tegn på fysisk eller psykisk svekkelse, i «det perfekte samfunnet» som ikke tolererer tegn på svakhet. Dikotomien utopi/dystopi forsterkes en siste gang før fortellingen er over, med en poetisk avslutning som viser oss «det ideelle samfunnet». Et vakkert land, tømt for både mening og mennesker.

Print Friendly

Tags: , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑