Tre gode bokblogger

Litteraturkritikk eller ikke, dette er tre bokblogger du bør sjekke ut.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Illustrasjonsfoto: Frank Michaelsen

Kan bokbloggere fungere som litteraturkritikere? Klassekampen skrev nylig om at bokblogging, ifølge litteraturforsker Sissel Furuseth, ikke bare er litteraturformidling, men også litteraturkritikk. I samme sak tok Morgenbladets Bernhard Ellefsen til motmæle og mente at det er en vesensforskjell på det som publiseres på en blogg, og det som er henvendt til offentligheten i et redigert medium. Jeg skal ikke begi meg inn i en polemikk om hva som kan defineres som kritikk og ikke. I stedet har jeg lyst til å trekke frem noen bokbloggere som gjør en god jobb. For ordens skyld: Alle er helt kommersielt uavhengige blogger.

1. Har du lest

Clementine Munch Tore står bak bokbloggen Har du lest som har sitt hovedfokus på engelskspråklig litteratur. Denne bloggen har holdt meg oppdatert på nye utgivelser, først og fremst i Storbritannia og Nord-Amerika i flere år. Munch Tore skriver svært grundige anmeldelser, hun er kunnskapsrik og reflektert. Jeg er selv over gjennomsnittet interessert i engelskspråklig litteratur og savner en bredere mediedekning av denne litteraturen i Norge.

Ikke bare er Munch Tore ofte først ute i Norge med omtale av nye engelske bøker som enda ikke er oversatt til norsk, men hun følger også de viktigste internasjonale prisene tett og arrangerer blant annet lesesirkler rund de nominerte til Booker-prisen. Les gjerne hennes fascinerende omtale av Hilary Mantels Bring Up the Bodies.

Noe av kritikken mot bokbloggere har tidligere gått på at de ikke skriver om bøker de ikke liker. Vel, ingen av bloggene som er nevnt i denne saken unnlater å anmelde bøker de misliker. Selv om jeg er dypt uenig i den, synes jeg eksempelvis Munch Tores kritikk av The Goldfinch av Donna Tartt er både festlig og presis.

2. Lines bibliotek

Litteraturviteren Line Tidemann skriver bokbloggen Lines bibliotek. Her får du innlegg om både klassikere og ny norsk samtidslitteratur, av sistnevnte gjerne titler som ikke omtales så mye i andre medier. Bloggeren er svært velformulert og diskuterer teksten med alle de nødvendige litterære referanser. Tidemann gir oss litteraturhungrige lesere attpåtil grundige rapporter fra forlagenes lanseringsfester i forbindelse med bokhøsten. Selv om bloggen er ganske teksttung, er det verdt å sette seg ned med innleggene hennes.

Kontrasten til mange avisers knappe bokanmeldelser er slående. Dette tenker jeg også er noe av fordelen med bloggformen, du må ikke forholde deg til begrensninger på antall tegn slik mange anmeldere må. Det er beklagelig at ikke litteraturkritikken vies mer plass i mange radio- og avisredaksjoner, selv om hederlige unntak fins.

I tillegg til de rike bokomtalene, er kommentarfeltene til Lines bibliotek også verdt å følge med på. Her oppstår det ofte svært interessante og livlige samtaler rundt litteratur.

Det er ikke så ofte jeg kommer over anmeldelser av lyrikk, derfor er det særdeles takknemlig når bokbloggere skriver om sjangeren. Vis meg gjerne kritikken som er mer velskrevet enn Tidemanns omtale av Ruth Lillegravens Urd.

Hvis du fortsatt er skeptisk til bokblogger og tenker at de kun pusher ut kjøpte omtaler av pornografisk litteratur, kan jeg anbefale deg å lese Tidemanns kritikk av Fanny Hill. Erotikk blir aldri det samme igjen.

Lesesirkelen til Line Tidemann bør nevnes. Det er nok ikke tilfeldig at det plutselig deiser inn en rekke bokbestillinger i bibliotek og bokhandel på akkurat den tittelen det leses på bloggen. Hvis du som meg har en forkjærlighet for klassikere, er lesesirkelen med titler fra 1001-listen altså et must.

3. Mellom linjene

Jeg fikk bare lov til å trekke fram tre bokbloggere av redaktøren. Det er altså mange flere som kunne fått innpass på denne eksklusive listen. Siste kvinne ut (for ja, bokbloggermiljøet er kvinnedominert) blir Bjørg Myhre Ims som står bak Mellom linjene. Denne bloggen preges også av fyldige anmeldelser, og Myhre Ims leser svært variert. Her sniker i tillegg ungdomsbøkene seg inn, og det er jeg som ungdomsbibliotekar takknemlig for. Poesi har en framtredende plass, noe som kanskje ikke overrasker siden bloggeren har skrevet masteroppgave om den svenske dikteren Gunnar Ekelöf.

Jeg setter stor pris på Myhre Ims’ refleksjoner rundt litteratur, og jeg finner ofte interessante innlegg hvor eksempelvis sjangre og tendenser innenfor skjønnlitteraturen diskuteres. Etter min mening er lesningen av Linnea Myhres Evig søndag en av de bedre, en anmeldelse som kan leses på nytt i lys av kritikken mot Vigdis Hjorths nye roman Arv og miljø. Myhre Ims reflekterer her nettopp over forholdet mellom virkelighet og fiksjon, roman og selvbiografi. Bokbloggeren trekker også resepsjonen av Evig søndag inn på en imponerende måte. Det hele er rett og slett elegant utført.

Viktige stemmer

Bloggere er med andre ord viktige stemmer i den litterære offentlighet, uavhengig av hvilken tradisjon de skriver seg inn i. De både utfyller og utvider diskusjonen om litteratur, og de blir mye lest. Det er dessuten direkte forfriskende at det ikke bare er ny litteratur som utforskes. Bokbloggtekstene har imidlertid ofte en mer personlig form enn tradisjonell litteraturkritikk. Ved å beskrive hvordan selve lesningen oppleves tilfører bokbloggerne noe eget som anmeldere i tradisjonelle medier ofte ikke setter ord på. Kanskje burde kritikerne kaste et nytt blikk på den norske bokbloggen?

Her kan du lese Deichmans litteraturbloggs bokanmeldelser