Poetisk møte i bibliotekvogna

Litteraturoget ankommer Bø stasjon rett før kl. 14.00 onsdag ettermiddag til korpsmusikk og blomsterbarn. Etter at kronprinsessen og hele pressekorpset har forlatt perrongen tusler en gjeng elever fra Bø videregående skole inn i bibliotekvogna, sammen med forfatterne Ylva Ambrosia Wærenskjold og Ingvild Lothe.

Tekst og foto: Ranveig Stende Johnsen

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt

Lothes nokså omtalte diktsamling Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt fra 2016 handler om oppvekst og kropp, om å være tøff og skjør på samme tid. På sett og vis kan vi regne henne inn i den såkalte «Generation Snowflake», 2010-tallets unge stemmer som fremstår som sårbare og som blir regnet som mindre motstandsdyktige enn foreldregenerasjonen. Snøfnugg-analogien kommer av at de alle føler seg unike, men smelter straks de møter fast motstand. Ikke dermed sagt at Lothe er en skjør poet, hun skriver tøffe og ekspressive dikt om sex og vold og cumshots. Likevel er det unektelig noe veldig ungt og sårbart over boka hennes, en høylytthet som ber om bekreftelse. Eller som hun selv skriver; «en rom og cola og mer bekreftelse, takk».

Lothes dikt beskriver savnet etter det ekte og det autentiske, hun skriver om mangel på og angst for intimitet i et samfunn som baserer seg på lettvint kommunikasjon. Og hun gjør det bra, med en stor dose humor, dette er på en måte oppløftende lesning. Jeg er nemlig ikke så sikker på om Lothes dikter-jeg er så skjør som vi kanskje får inntrykk av, på samme måte som jeg ikke tror hun er like tøff som hun gir uttrykk for heller. Det er denne dikotomien, samt balansen mellom selvutlevering og samtidskritikk som gjør diktsamlingen så bra, som gjør den autentisk.

Internett har ødelagt livet mitt.                

Ingenting berører meg lenger

Jeg vender meg mot verden, jeg vender ryggen til

Står opp og tenker; faen, våkna opp i feil liv igjen.

Syv somre og femten vintre

Er navnet på Wærenskjolds første diktsamling. Som forfatter er hun likevel hakket mer rutinert enn Lothe, hun er da også et par år eldre, noe jeg synes tekstene hennes reflekterer. Diktsamlingen har en narrativ fortelling og hevder å basere seg på dokumenter fra en barnevernsmappe. Gjennom diktene får vi nøstet opp fortellingen om en vond barndom preget av vold i hjemmet, besøk på krisesentere, og et voksenliv preget av barndommen.

Også hos Wærenskjold finner vi en slags kritisk samtidsbeskrivelse, en verden der alt skal deles, alt skal utleveres til andre for å gjelde:

Det tok meg halvannet år å hente barnevernsdokumentene  

Og en knapp time å lese igjennom

Siden, på festen, viser jeg dem til alle som tar meg alvorlig

Leser høyt og peker

Her står det at barnet sier

Ikke dytt

Senere blir jeg irritert over sympatien

At det ikke er nok å dele

Lothes dikt beskriver en dump smerte, en apati og en melankoli som mangler retning. Wærenskjolds dikt har en skarpere smerte i seg, hånden som slår og huden som svir.

Tilbake til boka

Tilbake til litteraturtoget.  Eller «tilbake til boka!», som Wærenskjold sier skal bli hennes nye motto, dog med en viss ironi i stemmen. «Ja, internett har skylda», legger Lothe til. Forfatterne leser fra bøkene sine til andektig stillhet fra skoleelevene. En av gutta glipper med øynene, kan hende det er av nytelse og stille kontemplasjon.

Lothe sammenligner skrivegjerningen med idretten, både dikteren og idrettsmannen trenger å ha utholdenhet, et tydelig mål, samt spise godt og legge seg tidlig.

Lothe sammenligner skrivegjerningen med idretten, både dikteren og idrettsmannen trenger å ha utholdenhet, et tydelig mål, samt spise godt og legge seg tidlig. Det siste muligens også uttalt med en smule ironi, som ser ut til å gå over hodene på elevene. For Lothe startet skrivingen med dagbokproduksjon i ungdomsårene, forteller hun. Å skrive er for henne en måte å bearbeide hverdagen på.

Wærenskjold snakker om det å skrive som en måte å leve på: «Jeg må skrive for å kunne tenke ferdig. For å vite hva det er jeg lengter etter, hvorfor jeg er glad, eller hva som gjør meg trist. Jeg forstår ikke hvordan noen kan tenke og bli kjent med seg selv, uten å skrive».

Elevene er vanskelige å få i prat. De nikker, smiler, lytter, men sier ikke stort. Det er læreren som stiller spørsmålene her. « Hvordan trene på skriveprosessen? Hvordan takle skrivesperre?», spør hun ivrig. «Se på Netflix», sier Ingvild. «Les noe som er litt dårlig», sier Ylva, «så du får den følelsen av at dette kan jeg gjøre bedre selv». «Jeg føler liksom ikke noe mestring på det området», sier ei av jentene i gruppa. «Det vanskeligste med å skrive er at man nesten aldri føler at man mestrer det», sier Ylva da. «Det å skrive er uforutsigbart. Sånn sett ligner det på det å leve. Man vet ikke alltid hva man kan, eller kan få til, på forhånd». Dette er livsvisdom, tenker jeg. Håper elevene får med seg noe av det.

«Har dere forsøkt å skrive dikt selv», spør en av forfatterne. «Neeei», svarer elevene. «Jo da!», svarer norsklæreren fort. Hun mumler noe om den kulturelle skolesekken og forfatterbesøk. Dette virker helt nytt for elevene. Kanskje noen av dem kommer til å gi det et nytt forsøk etter besøket på litteraturtoget.

Generasjon telefon

Når elevene har tuslet ut av toget får jeg en prat med forfatterne på tremannshånd. «Hvordan var det å kommunisere med Kidsa? Tough crowd?»

Hvordan var det å kommunisere med Kidsa? Tough crowd?

«Vi opplevde dem som veldig lyttende, selv om det var vanskelig å få dem i prat» sier Wærenskjold. «Vi skriver begge to konfronterende dikt», fortsetter hun, «dikt som det ikke er så lett å komme med svar på». Jeg spør Lothe om det virkelig er sant at internett har ødelagt livet hennes. «Jeg og kjæresten levde et år uten internett hjemme», forteller hun. Vi måtte det for å bli ferdig med prosjektene våre. Vi gikk likevel mye på kafe og bibliotek for å bruke nett, men kunne ikke ha det hjemme».

Wærenskjold på sin side trenger internett for å kunne jobbe. Vi snakker litt om det er en myte, dette at man må ha et stille rom, en skrivestue i skogen, eller et room of one´s own for å prestere litterært. «Særlig kvinnelige forfattere har sjonglert arbeid og skriving bestandig», sier Wærenskjold. «Det er ikke internett som er fienden, men det er heller forfatternes begrensede økonomi som gjør at man hele tiden må jobbe med flere ting, og dermed også blir avhengig av å konstant være logget på». Det er vel a blessing and a curse, tenker jeg, for en generasjon forfattere som kanskje aldri har kjent en hverdag uten smarttelefoner, nettpublisering og sosiale medier.

Teknologien som bidrag

Wærenskjold fortalte elevene fra Bø at romanen hennes ble skrevet på en Ipad på hytta uten strøm, og luften mellom enkelte av kapitlene ble stående som de ble skrevet, fordi batteriet tok slutt midt i prosessen. «Jeg skriver gjerne for hånd, og fører det inn senere» forteller Lothe. Dersom jeg skriver på mac´en blir jeg alt for selvkritisk, sletter alt, det blir ingenting igjen». Teknologien kan altså bidra til den estetiske prosessen også, selv om det bare er med sitt blotte fravær.

Jeg takker de to forfatterne for praten, før de stuper ut i regnet igjen. Jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å høre mer fra dem begge i fremtiden. Den lille timen møtet mellom forfatterne og skoleelvene (og ikke minst læreren deres) varte, var et intimt og rolig avbrekk fra det ellers så hesblesende livet i pressevogna. Og jeg ser ikke bort ifra at i hvert fall én eller to av elevene plukker opp en diktsamling den nærmeste tiden.

Deichmans litteraturblogg er med på ferden til Kronprinsesse Mette-Marit fra Asker til Kristiansand. Les mer fra litteraturtoget her.