Sagaøyas litterære gullalder

Islands mest blodige epoke brakte frem øyas største litteratur. Her forteller forsker Elise Kleivane om Islands litterære gullalder.  

Tekst: Wera Birgitte Holst/Bilde: Johannes Flintoe/Foto: Ram Gupta, UiO

I forbindelse med nasjonal bibliotekdag 1. september tar vi for oss den gode gamle sagalitteraturen. 19. juni meldte Nasjonalbiblioteket at kulturminister Helleland mottok hele 500 eksemplarer av Islendingesagaene fra den islandske utenriksministeren: «- Kunnskapen om Norges historie ville vært mye mindre uten de islandske tekstene, sa Kong Harald i en tale til delegasjonen på gallamiddagen for besøket.» 

La oss derfor reise tilbake til sagaøya Island og til 1200-tallet: Øya går gjennom en turbulent tid, med mye ufred. Store slekter kriger mot hverandre, og Island er på grensen til borgerkrig.
-Krigerne var nådeløse. De satte fyr på hus, kvinner og barn ble drept. Sturlingane er den største av klanene som sloss, hvor Snorre Sturlasson er høyst involvert.
Det forteller postdoktor i norrøn filologi, Elise Kleivane, om 1200-tallets Island, når vi spør henne ut om sagaøyas litteratur.
-Men Islands mest blodige epoke bragte også frem øyas største litteratur, påpeker hun.

Islendingesagaene
De blodige kampene på 1200-tallets Island er skildret i Samtidssagaene, og det er særlig de såkalte Islendingesagaene som står frem som stor litteratur i ettertiden, ifølge Kleivane. Islendingene vender seg til fortiden når de skriver islendingesagaene eller de islandske ættesagaene, en slags slektshistorie som omhandler 900-tallet.
–Islendingesagaene skildrer en periode som fremstår som mer ideell enn den harde samtiden på 1200-tallet. Konfliktene på 900-tallet var mer håndterbare enn på 1200-tallet. De som ba om nåde, kunne få det, forteller Kleivane.
Islendingesagaene handler i stor grad om konflikt, hvordan den oppstår, eskalerer og får en slags slutt. Ved å skrive om dette håndterte islendingene sin vanskelig nåtid.

Postdoktor Elise Kleivane ved UiO

Preget av realisme
Snorres Kongesagaer eller Heimskringla omhandlet en tydelig overklasse, men var Islendingesagaene unikt folkelige.
-Både Snorres Kongesagaer og Islendingesagaene holder høy litterær kvalitet. Men Islendingesagaene skildrer først og fremst vanlige folk og deres problemer, forteller Kleivane.
Islendingesagaene var i det hele tatt preget av realisme.
-Sagaene inneholder lite troll og annet overnaturlig. Personene er skildret på en realistisk måte, både på godt og vondt. Men kan også ganske sikkert si at de har eksistert. Denne realismen tiltalte folk på 1800-tallet, sier forskeren og sikter til den realistiske epoken i Norge, med Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie.

Mens «Snorres Kongesagaer» eller «Heimskringla» omhandlet en tydelig overklasse, var «Islendingesagaene» unikt folkelige.

Filmatisk stil
Sagaenes stil er nærmest filmatisk, uten mye indre monolog. Det skyldes til dels at sagaene har en objektiv fortellervinkel:
-Alt beskrives utenfra, det finnes ingen allvitende forfatter som kan gå inn i hodene på personene. Det gjelder også følelsene, som beskrives utenfra, for eksempel ved at noen bytter ansiktsfarge, slik at man kan se at de er sinte eller lei seg, forklarer Elise Kleivane.
Hun trekker frem et eksempel fra Sagaen om Gunnlaug Ormstunge:
-Helga elsker Gunnlaug, men må gifte seg med en annen. Blikket til Helga avslører hennes kjærlighet til Gunnlaug. Det heter seg at: “Øynene kan ikke skjule det hvis kvinna elsker en annen mann”.
Stilen er effektfull ifølge forskeren:
-Jo mer detaljer, desto mer spenning bygges opp, mener hun.

Helga elsker Gunnlaug, men må gifte seg med en annen. Blikket til Helga avslører hennes kjærlighet til Gunnlaug. Det heter seg at: “Øynene kan ikke skjule det hvis kvinna elsker en annen mann.”

Hevndrap
Nylig har fem bind med islendingesagaer blitt oversatt på nytt. Og en nybegynner i Islendingesagaene kan kanskje starte med nettopp Sagaen om Gunnlaug Ormstunge:
–Gunnlaugssaga, som er en kjærlighetshistorie om to menn som vil ha samme dame, er absolutt fin å lese, sier Kleivane.
I tillegg anbefaler hun Gisle Surssons saga. Den handler om en fyr som prøver å forsvare familiens ære. Fosterbroren eller blodsbroren blir drept, og Gisle mistenker både bror og svoger for drapet. Gisle dreper selv og blir fredløs. Men han elsker kona si så mye at han ikke klarer å holde seg borte. Det ender opp med at han selv blir drept. Kona blir kristen og drar på pilegrimsferd.
-Den ligner litt på en gresk tragedie. Mange av Islendingesagaene er tragiske, men ender ofte med at den som overlever blir kristen, opplyser Kleivane, og utdyper:
-Island ble kristna i år 1000, og budskapet er ofte: “Når kristendommen kom ble alt på stell.”

Fortsatt aktuell
På grunn av sine litterære kvaliteter har sagaene hatt betydning langt utover Island siden tidlig på 1800-tallet.
-Island hadde en eksepsjonell produksjon i verdenssammenheng, påpeker norrøn-eksperten.
Den mest verdenskjente av sagaene er Njålssaga. Også Egilssaga er velkjent.
-De er regna som flotte eksempler på realistisk knapphet i stil og klassisk konflikt, og er oversatt til veldig mange språk, sier forskeren, som mener at litteraturen fortsatt er aktuell:
-Skildringen av konflikter og følelser i en realistisk fremstillingsform gjør sagaene til litteratur som folk i dag kan lese, sier hun, og understreker:
-Jo mer jeg kan om Islendingesagaene som litteratur, desto mer gir det meg å lese dem.
Nå ser forskeren ser frem til en storstilt konferanse om Islendingesagaene neste år, som skal foregå på Island med forskere fra hele verden.

Dykk ned i gammel og blodig litteratur her på Deichman. Du kan låne de nyoversatte Islendingsagaene av hjertens lyst her hos oss. De fem bindene er faktisk lånt ut hele 58 ganger til sammen. God nasjonal bibliotekdag!