Futurismen er tilbake!

Med sin nyeste roman lykkes Bård Torgersen med å vekke refleksjon omkring teknologisk utvikling.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Mona Ødegård

Loki er ferdig med Norge, og alt som går sakte. Han er drevet av en utopisk forestilling om fremtida der menneske og maskin forenes, slik at mennesket endelig kan ta evolusjonen i sine egne hender. Loki er overbevist om at framtida kommer raskere i Sørøst-Asia og reiser til Bangkok. Han vil fremover. Han vil oppover. Han er ikke redd for å lage trøbbel. Han er målrettet:

«En ny by. Det han trengte var en ny by. En stor by. En by som strakte seg utover. Med bygninger som skøyt opp. Som ville opp. Han skulle stå på toppen av en sånn bygning. En skyhøy bygning. Et tårn. Se utover i alle retninger. Loki ville ikke være her. Ikke i denne byen, ikke i denne byen som var så flat. Ikke i denne byen som sank.»

… denne uforutsigbare, søvnløse, intense Loki som farer over sidene og utfordrer alle han kommer i kontakt med.

Å lese Bård Torgersens nyeste roman er å hele tiden kjenne på eget stressnivå. Jeg leser på bussen, jeg ser ut av vinduet, jeg leser i boka, jeg sjekker klokka, jeg leser, jeg sjekker igjen, jeg går av bussen, jeg leser mens jeg går, jeg forter meg til neste busstopp, sjekker klokka, sjekker mobilen, setter meg ned, leser videre… Nettopp slik er språket i romanen, nesten fysisk, heseblesende, med korte setninger som både beskriver hovedpersonens handlinger og tanker. Jeg begynner å tenke og te meg som Loki mens jeg leser, jeg lar meg suge inn i språket og kjenner at pulsen stiger. Og jeg liker det. Det kvikke språket og de korte setningene står i stil med hovedpersonens sinnstilstand, samtidig som det utfordrer oss til å lese mellom linjene. Vi skjønner at Loki har det travelt, men spørsmålet er hvorfor?

Loki og futuristene
Filippo Tommaso Marinetti nedtegner Det futuristiske manifest i 1909 der farten, teknologien, volden og byen hylles. Teknologi og industri er menneskets seier over naturen, og futuristene hatet den bestående kunsten og kunstsynet. Bevaringen av det gamle var passé, bare fremtiden var verdt å lage kunst om. Ekkoet av Marinettis futuristiske manifest kan høres gjennom denne romanen, i alt Loki foretar seg og tenker:

«Norge og Europa hadde ikke noe å by på. Det var over. Det hadde vært over lenge. Vi levde i en ruin. Vi klarte bare ikke å se det. Ville ikke. I København hadde det nettopp åpnet en ny restaurant som dyrket sine egne grønnsaker, og som ikke hadde vannklosetter, men gammeldagse utedoer, og de brukte kundenes avføring som gjødsel. Så kundene spiste sin egen drit. Det var et godt bilde på hvordan det hadde blitt.»

På samme måte som Marinetti og futuristene, ser Loki det som sin oppgave å kritisere, ja til og med rive ned det bestående. Han tegner opp et bilde av et Europa som biter seg selv i halen av selvgodhet og latskap. Og Bård Torgersen skriver sin karakter etter gamle Marinettis smak:

«Vi ønsker at besynge dem, der elsker faren, dem, der bestandigt lever livet energisk og driftigt. […] De modige, de forvorvne, de opprørske skal fremfor alt være motiverne for vor poesi. […] Inntill nu har litteraturen lovprist den tankefulde ro, ekstasen og søvnen. Vi vil lovprise den aggressive bevægelse, den feberhede søvnløshed […] Vi erklærer, at verdens herlighed er bleved beriget med en ny skønhed: fartens skønhed […]» (fra Det futuristiske manifest av Filippo Tommaso Marinetti, 1909).

Loki er en opprørsk person som lar seg drive av impuls. Hovedpersonen er ikke spesielt troverdig; dersom Torgersen forsøker å beskrive et reflekterende menneske i møte med den moderne verden, har han etter min mening feilet. Loki har et begrenset indre liv og karakterutviklingen er lik null. Jeg mistenker derimot at det ikke er karakterbygging som er poenget med romanen, men at Loki heller skal fungere som et symbol, eller symptom, på en futuristisk verdensanskuelse. Torgersen lovpriser faktisk «den aggressive bevægelse» og «den feberhede søvnløshed» når denne uforutsigbare, søvnløse, intense Loki farer over sidene og utfordrer alle han kommer i kontakt med.

Det er rett og slett ganske elegant hvordan Torgersen får til dette, uten hverken å bli moralsk eller normativ i tonen, men i stedet ved å dytte denne endimensjonale og merkelige figuren fremfor seg, helt frem til stupet.

Superhelt eller «helt loka»?
Selv om det er nærliggende å lese karakteren Loki som et symbol, er han ikke helt uten menneskelige trekk. Loki er en plaget mann som det har tippet over for – noe vi får flere hint om via hans forhold til smarttelefonen sin. Den durer stadig, men Loki orker ikke forholde seg til meldingene han får. Disse meldingene tjorer ham til den virkelige verden, de er skrevet av noen som kjenner ham, noen som bryr seg om ham. Han har altså menneskelige forbindelser han har forlatt i jakten på farten og fremtiden.

Ved hjelp av dette kunne forfatteren ha gitt oss litt flere knagger å henge Lokis liv på. Når informasjonen vi får er såpass begrenset, forblir hovedpersonen en figur vi hverken kjenner oss igjen i, eller har særlig medfølelse for. Dette forsterker inntrykket av Loki som figur mer enn menneske. Det er kanskje en superhelt på omslaget av boka, men helten er mer dalende enn oppadstigende. Her er en slags gjennomført anti-superhelt-beskrivelse over hele fjøla, som får meg til å mistenke at karakterens endimensjonalitet ikke er tilfeldig.

Torgersen setter fingeren på en del av vår tids ånd og utfordring med denne lille romanen. Tanken på at vi står på randen av en utvikling vi ikke selv forstår rekkevidden av, er noe mange plages med. Jaget etter noe vi ikke riktig kan sette fingeren på hva er, er en utfordring i vår del av verden hvor vi står og ruver på toppen av behovspyramiden. Den ukritiske hyllesten av fremtiden som Loki fronter er i seg selv hverken ny eller nytenkende; futuristene mente allerede for hundre år siden at dette var det eneste det var verdt å dikte om.

Likevel synes jeg at romanen lykkes i å vekke refleksjon omkring en teknologisk utvikling som stadig oppfattes som ny og skremmende, og at den klarer å si noe om hva det kan gjøre med menneskesinnet å leve i en verden vi ikke selv egentlig fatter mekanismene bak. Det er rett og slett ganske elegant hvordan Torgersen får til dette uten å bli moralistisk eller normativ i tonen, men i stedet ved å dytte Loki, en endimensjonal og merkelig figur, fremfor seg, helt frem til stupet.

*

«Drømmen min er å scanne hjernen min, loade den opp til en computer, bli skutt ut i verdensrommet, få tid til å tenke i noen tusen år, på alt vi kunne gjort her nede.» Les flere gode sitater fra forfatter Bård Torgersen i kjappa-intervjuet om bøker og musikk her

og her.