Intervju med Pedro Carmona-Alvarez

Pedro Carmona-Alvarez er endelig tilbake med ny plate, ikke med Sister Sonny denne gang, men de må gjerne bli med å leke snart, sier han.

 

moonpedro-homegrown

 

Pedro Carmona-Alvarez er kjent som vokalist i gruppa Sister Sonny, og forfatter av en rekke diktsamlinger og romaner, senest ute var den kritikerroste romanen Og været skiftet og det ble sommer og så videre fra 2012. Men, nå har han funnet tilbake til musikkrøttene, og er aktuell med den glimrende plata Homegrown, under navnet Moonpedro & His Sinking Ship. Plata er gitt ut på det nyoppstarta selskapet Solsystemet, som Pedro har startet i sammen med kompis og musikerkollega Robert Jønnum, bassist i Ai Phoenix.

 

Du har laget all tekst og musikk selv, du spiller de aller fleste instrumentene, du har produsert, du gir plata ut på egen label, «Solsystemet». Og du har laget deg et eget studio for anledningen. Er du en kontrollfreak?

-Det tror jeg kanskje andre kan svare på bedre enn meg, men jeg tror ikke det, i alle fall ikke en sånn krakilsk nervebunt. Nei, dette her har vært mer en sånn nød lærer naken kvinne å spinne-greie. Enten så betaler du folk for å gjøre en innspilling og stoler på at de kan være like interessert i stoffet ditt som du er sjøl. Eller så gjør du det på egen hånd. Så lærer man noe nytt også. Vinn-Vinn, heter det ikke det?

Var det tilfredsstillende å styre alt selv?

– Ja, det var det. Fint å gjøre ting i sitt eget tempo. Å ha et studio gjør at man kan henge der og drikke øl og kaffe, og ta seg godt tid og spillle inn alt man har lyst til, uten at takstameteret går. Det har vært fantastisk. Og i tilegg ligger det jo en enorm tilfredstillelse i det å lære seg det lydtekniske aspektet, dukke ned i det der. Etterutdanning, liksom.

 

Leonard in Drag from SISTER SONNY on Myspace.

 

Forrige Sister Sonny album kom i 2004, og Moonpedro i 2007. Er det godt å være tilbake i musikkmanesjen igjen?

– Det er godt å gi ut eget stoff igjen. Jeg har jo spilt mye de siste årene, spesielt i samarbeid med Frode Grytten. Men der dreier det seg mer om forholdet mellom Frodes tekster, fortolkningen av låter vi liker og improvisasjon. Denne platen er bare det første trinnet i en lang trapp.

Synes du bransjen har forandret seg mye? I tilfelle hvordan?

– Næ, det vet jeg ikke. Jeg har aldri hatt noe forhold til bransjen. Eller jo, forresten. Vi har fått bransje i Bergen! Det er nytt. Til og med Mikal Telle har kontor med fete mac´er. Det er kult å være med i Grand Prix, The Voice, Idol, alt det der som min generasjon hatet, er nå legio. Kids er ikke hva de engang var, som det heter. Jeg sier som Leonard Cohen: «Keep me hard, keep me in the kitchen, and keep me out of politics«.

Hva synes du om norsk musikk som lages i dag? Noen favoritter?

– Mye fint. Mye ordentlige artister, det liker jeg. Ikke turister, de liker jeg ikke. Jeg liker folk som er in it for the long run; Susanne Sundfør, Paskalev og han derre Alaska – du ser at de er dønn seriøse, at de liksom ikke har noe valg, at de ikke på død og liv må på Skavlan. Den nye plata til Ingrid Olava er flott. Matias Tellez og Young Dreams. I Was A King. The Low Frequency In Stereo.

 

pedro_carmona-alvarezbruk

 

I tillegg til plate, slipper du også en ny diktsamling i disse dager, «Sanger for kor», du er god i gang med en ny roman, oppfølger til fjorårets prisbelønte «Og været skiftet og det ble sommer og så videre«. Pluss at du har oversatt «Nebraska« av Bruce Springsteen sammen Frode Grytten, som dere fremførte i forbindelse med Litteratursymposiet i Odda nylig. Tipper at du synes ferie er bortkastet tid?

– Nei, altså, ferie er topp det, men jeg er ikke så glad i formålsløs aktivitet. Jeg liker at det skjer noe, at det kommer noe ut av tiden man bruker. Arbeidet mitt er nok også min største interesse – musikk, skriving, lesing – så når jeg endelig av og til har ferie, liker jeg å bruke den på å jobbe, i alle fall litt, kanskje ikke sånn dødsseriøst, men litt må man jo gjøre for ikke å kjede seg, ikke sant. Jeg har ennå en sånn enorm barnslig glede av å lage noe ut av ingenting, det synes jeg fortsatt er mystisk og rart og forførende på en helt unik måte. Nothing beats work, lissom.

Bergen er kjent for å ha et godt musikkmiljø, og du har bl.a. fått litt drahjelp fra Emmerhoff & the Melancholy Babies, Elisabeth Yndestad, Gram per Person og Steady Steele – i tillegg til Sister Sonny-folk på plata. Er det bare å plukke opp telefonen og ringe, så stiller folk opp?

– Ja. Det er det. Dette er folk jeg har kjent i mange, mange år. Venner av meg, som også har hodet langt ned i det musikalske; Iver Sandøy eier og driver Solslottet Studio, Einar Sogstad er min svirebror og partner in crime, Stig (Stig Pluto Wålberg, journ.anm.) fra Sister Sonny er av mine beste og eldste venner…Vi har et fint studio, og vi har øl, og det er alltid gøy å henge ut der.

 

Blow Wind Blow, f.eks, er en sånn låt som kjennes ut som om jeg har stjålet fra et eller annet sted, i alle fall deler av den, og det bekymrer meg egentlig ikke i det hele tatt

 

Er du komfortabel med å synge på engelsk. Har du noen ganger vurdert å skrive norske tekster? Eller på spansk, som er ditt morsmål?

– Jeg har aldri tenkt på å skrive/synge på norsk, nei. Jeg skriver jo bøkene mine på norsk, så det tilhører på en måte litteraturen, det språket der. Jeg synger på spansk, av og til, det gjorde jeg enormt mye i barndommen og i ungdommen, da vi reiste landet rundt og prøvde å samle inn penger til å velte Pinochet eller hjelpe Nicaragua eller Uruguay eller sånne ting. Masse solidaritetsarrangementer med triste latinamerikanere der jeg sang og spilte og fikk dem stirre dypt ned i spritglassene. Jeg gjør det ennå, av og til, når jeg er hjemme hos mamma og pappa. Har til og med spilt inn en del gamle viser sammen med søsteren min. Men til privat bruk, bursdager og sånt.

Noen av sangene ble skrevet så tidlig som i 2008, men hvilken låt er den nyeste?

-Dette er gamle sanger, ja, som hopet seg opp. Den nyeste er vel The Lake, tror jeg. Men den er gammal den og.

 

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Halvveis ut i åpningslåta «Billy Ghost» er det et flott pianokomp, litt Waterboysaktig. Og det slår meg at det er litt sånn «Big Music» feeling over deler av plata, mange lange sanger (5-6 minutt), og rolige oppbygninger som plutselig slår over i et klimaks.   

– Det har jeg ikke tenkt på. Flere har nevnt Bowie, i forhold til Billy Ghost. Waterboys? Gjerne for meg. Jeg elsker særlig de tre første platene, ja, Big Music-perioden.

Låta «Two Rights» er kanskje det mest straighte popalibiet her, synes det er noe Pogo Pops over det?

– Pogo har jeg heller ikke tenkt på, men de er jo fine de. Ennå, faktisk; på den siste plate si har de noen veldig veldig fine ting. For meg er «Two Rights» mer Cure, litt fuzz-pop, kanskje. Seint 80-tidlig 90-tall. Det er fabelaktig fint å være så i uttakt med alt, det er en av de største gledene ved å lage musikk i dag. Det eneste jeg bryr meg om er å ha en god dialog med stoffet mitt, med sangene. Ambisjonen ligger i skapelsen, i hvordan sangene kan utfolde seg.

Er det ellers noen spesielle artister du har latt deg inspirere av i forbindelse med plata?

– Sikkert, men mer enn artister har jeg nok blitt veldig opptatt av sanger, av hvordan de virker, hvordan jeg kan skrive dem, hva de krever av meg som sanger og utøver. Blow Wind Blow, f.eks, er en sånn låt som kjennes ut som om jeg har stjålet fra et eller annet sted, i alle fall deler av den, og det bekymrer meg egentlig ikke i det hele tatt. Hvis jobber med noe lenge nok, så blir det ditt før eller senere, uansett hva som var utganspunktet for ideen.

 

…håpe at ikke McCartney og Yoko saksøker oss.

 

Du er stor fan av Bruce Springsteen, Bob Dylan og Leonard Cohen, glimrende tekstforfattere alle sammen. Men i mine ører ikke alltid like interessante musikalsk sett. Hva kommer først hos deg når du lager en låt, teksten eller melodien?

– Det er helt vikårlig. Sangene åpenbarer seg i alle slags former, i alle slags drakter og hatter. Noen ganger kommer de ferdig laget, andre ganger må man meisle de ut i ukesvis. Det finnes ingen regler, heldigvis.

Du har tidligere sagt at du ikke liker å sette opp skiller mellom om du er mest musiker eller forfatter, om du føler deg mest chilensk eller norsk, romanforfatter eller lyriker. Men uten å tenke deg om, hva ligger hjertet ditt nærmest, musikk eller litteratur?

– Musikk, men musikk med ord – poesi – altså litteratur.

Tenker du at sangtekster også er lyrikk, eller er det klare forskjeller?

– Nope. Ingen forskjell. Alt sammen er dikt. De er skrevet etter litt andre prinsipper, kanskje, litt forskjellig utganspunkt og bruksområder, men poesi er sang, ingen tvil om det. Spør de gamle, de eldste. Spør de døde.

 

moonpedro-cover-ean7041880991425-bak

 

For noen år siden møttes vi i Berlin, og du fortalte at du hadde planer om å lage «White Album» av The Beatles på nytt? Eller dekonstruere det tror jeg du sa. Ble det noe av?

– Jada. Den er ferdig innspilt, men da vi gjorde oss ferdig med «Goodnight» var vi så mette av det hele at vi har valgt å la det ligge en stund, slik at vi kan starte på mixingen og sluttfasen med litt friske ører og entusiasme. Men jo, alt er der, mye klikka versjoner og halvgøye påfunn. Vi får se hva det blir ut av det. Men planen er å gi det ut, altså, det er det. Og håpe at ikke McCartney og Yoko saksøker oss.

Det finnes et bilde av deg som en liten gutt, hvor du står på en scene og synger. Hvor gammel var du?

– Jeg står og deklamerer et milelangt dikt foran alle elevene på barneskolen der jeg gikk som barn, i Chile. Jeg måtte alltid gjøre sånt, jeg var flink til å memorere skit. Jeg var vel en 6-7 år, tenker jeg.

Kan du huske den første platen du kjøpte selv?

– Det var Paul Youngs «The Secret of Association», den med «Everytime You Go Away». Ikke en veldig god plate, men den hadde to interessante portaler; han covret Tom Waits sin «Soldier’s Things» og Ann Peebles´ «I´m Gonna Tear Your Playhouse Down». Begge ganske kjipe, det må sies. Ikke mange dagene etter det kjøpte jeg Springsteens «Darkness On The Edge of Town», Fredrik (Fredrik Færden, keyboardist i Sister Sonny, journ. anm.) kjøpte «Born to Run», Tor kom hjem fra fotballturnering i Sverige med Imperiet´s «Synd »og The Cure´s «Staring at the Sea», Andreas kjøpte The Alarm´s «Declaration» på kassett og en nabo som het Per Kristian lånte oss «This is The Sea» og «War». Ikke noe dårlig uke.

«Moonpedro» er hentet fra en låt fra debutplata til Sister Sonny, «Why I Feel She Is Not to Be Trusted». En liten hilsen til deg selv der?

– Nja, det begynte som en spøk, det der. Kathinka Kleiser Berg som spilte bass på den første Sister Sonny Ep-en, dreiv og leste Moon Palace romanen til Paul Auster mens jeg satt på hybelen hennes og laget noen gitargreier. Jeg kalte ideen for moonp, og siden ble den till moonpedro. Man må jo kalle seg noe. Alle må ha et navn.

Hva skjer med Sister Sonny forresten, kommer det noe nytt fra den kanten?

– Jeg er klar, jeg. Hører dere, gutter? Kom ut og lek! Vi kan gjøre det i ferien!

Se også:

Bruce Springsteens «Nebraska» ble fremført på Litteratursymposiet i Odda

Ukas tips! Frode Grytten og The Clash

Comments
One Response to “Intervju med Pedro Carmona-Alvarez”
Trackbacks
Check out what others are saying...


Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!