Årets forfattarar: Merethe Lindstrøm

Årets forfattarar er ein serie kortintervju med eit knippe forfattarar som alle kjem med bok i år. Fjerde røyst ut er Merethe Lindstrøm. Intervjua med Ruth Lillegraven, Eline Lund Fjæren og Kjersti Annesdatter Skomsvold er alt publiserte. Dei resterande perlene på snora er Jon Fosse, Nils-Øivind Haagensen og Herbjørg Wassmo.

Foto: Niklas Lello

MERETHE LINDSTRØM

Jeg liker at tekstene leses på forskjellige måter, jeg vet hva jeg har ment, men jeg ønsker at det skal være plass til leseren i teksten, at den slipper andre inn.

Du debuterte for 30 år sidan. Fram til i dag har du skrive seks novellesamlingar og sju romanar. Årets bok er novellesamlinga Arkitekt. Når i skriveprossen veit du at forteljinga du har starta på vil vert novelle eller roman?

En novelle er aldri en amputert roman, aldri et anslag som ikke vokste til en større tekst. Kanskje da jeg begynte å skrive de første bøkene mine, men ikke nå. Jeg beholder en slags umiddelbarhet når jeg skriver en novelle, og får i større grad konsentrert meg om en tanke, en forestilling, destillert den. Novellen er jo en grunnstamme i forfatterskapet mitt. Jeg har alltid vært glad i formen, det er noe ved begrensningen som er utfordrende – jeg kan gjøre så små forskyvninger, og likevel får det store konsekvenser i teksten.

I Dager i stillhetens historie skriv du om ”episoden”: ”Det er som om den er skåret inn i eller gjennom noe. En revne, som om den er en revne i et tykt lerret, i den helt vanlige dagen, og gjennom den revnen har det kommet fram noe som ikke skal komme fram, ikke bli synlig.” Kvar kjem orda dine frå og korleis set du dei saman til din særeigne litteratur, dine Lindstrømske uttrykk?

Det er egentlig umulig å svare på, det nærmeste jeg kommer er at jeg har en pågående prosess, det uttrykket jeg bruker er den mest hensiktsmessige måten å undersøke noe på, i hvert fall akkurat der og da. Jeg er interessert i det narrative, kan ønske en fortelling, men språket er viktigst. Måter å si noe på, muligheter for å si noe relevant overhodet. Jeg stoler på språket når jeg skriver, at noen forstår, selv om det krever oppmerksomhet av leseren. Særlig i novellene, det kan være en eneste setning som er avgjørende.  Samtidig liker jeg at tekstene leses på forskjellige måter, jeg vet hva jeg har ment, men jeg ønsker at det skal være plass til leseren i teksten, at den slipper andre inn.

For den same romanen mottok du i fjor Nordisk Råds litteraturpris. Du har tidlegare motteke andre prisar for tidlegare bøker. Vert du på noko vis påverka av den store merksemda du får på det du skriv? Gjer det deg tryggare på vegen vidare eller er det med på å leggje listene høgare for framtidige bokprosjekt?

Det påvirker ikke skrivingen, men forfatterskapet.  Og det er jo to forskjellige ting. Skriveprosessen er jo bare min, forfatterskapet er den åpne døra. Og den døra står mer åpen nå, jeg merker det. Jeg har alltid vært trygg på at jeg kan det jeg driver med, men har likevel hatt en tvil på grunn av andre momenter som har med hverdagen min å gjøre. Der har prisen i 2012 hatt en betydning. Men neppe for hva jeg utgir. Jeg holder alltid på med flere forskjellige prosjekt, jeg synes tekstene gir hverandre noe i arbeidsprosessen. Etter hvert konsentrerer jeg meg mer om en eller noen få, som jeg gjør ferdig før de andre. Men jeg kan ikke si at det som foregår av ytre oppmerksomhet, gjør det valget noe annerledes. Alt som har med skriveprosessen å gjøre, må være uavhengig. Der ligger jo utfordringen også.

Kva er det som driv forfattaren i deg stadig vidare, og kva er det som inspirerer deg aller mest i skrivinga?

En språklig utforsking, et forsøk på å forstå det som omgir meg. Relasjoner for eksempel, rommene vi oppholder oss i, alene, sammen med andre. Gjennom språket prøver jeg å lage en sammenheng, skape noe som også gir meg en følelse av mening. Tekstene i seg selv gir en følelse av sammenheng i mitt eget liv. Det gjelder også den nye samlingen med noveller.

Du skriv bøker, du er eit bokmenneske. Som lesar av andre; kva bøker og forfattarar har betydd og betyr mykje for deg?

Så forskjellige forfattere som Jayne Anne Phillips og Marguerite Duras hadde stor betydning da jeg startet å skrive for tretti år siden. Også Raymond Carver. Av norske – for eksempel Vesaas. Som ung leste jeg fort, raste gjennom tekster, førte lange lister over bøker. Nå leser jeg langsomt, legger umiddelbart fra meg tekster jeg ikke liker, men blir lenge i dem jeg synes er interessante, de gode. Som har et språk jeg tror på.

Vert di neste bok, den etter årets, novellesamling eller roman?

Jeg arbeider med begge deler, men i hovedsak konsentrerer jeg meg om en roman nå.