Ugress er også mat – tilbake til røttene

Okkupasjonstiden 1940-45 var en gullalder for Deichman. Utlånstallene steg til nye høyder. Mangelen på mat gjorde at alle skulle ha bøker om familiehøner og ugresskoking. Fenomenet «krisekokebok» hadde oppstått.

Tekst: Gunnar Vilberg.
Tidligere publisert i Deichmanbladet våren 2014.

I dag er matlitteratur et overdådig overskuddsprosjekt. Utgivelsene slår hverandre i hjel med fristende dietter og tøffe kokker med stjernestatus. Men hvordan så kokeboka ut når den praktisk talt skulle redde liv – og det uten å ha god tilgang på de mest essensielle råvarene? I Hovedbibliotekets dype magasiner finner vi noen av svarene.

…i suppegryten skal våre venner og fiender blant blomstene møtes i skjønn forening for å tjene vår sundhet og økonomi

– Hvis det før var ønskelig å skaffe sig ordentlige kunnskaper om allsidig matstell, kan det nu bli en livsnødvendighet, skrev kostholdsekspert Juliane Solbraa Bay i Kriseboka, utgitt juni 1940, rett etter kapitulasjonen. Langt fra alle visste hvordan man skulle skrape barken av trærne og gjøre den om til mel. Okkupasjonshverdagen måtte læres – og det fort. Kjøkkenfronten skulle holdes.

Krisekokebokas korte liv gjennomgikk flere stadier. I de første utgivelsene snakkes det om nøysomhet og sparing. Blant annet kom den anerkjente kokebokforfatteren og husholdningslæreren Henriette Schønberg Erken med boka Steking og baking uten, eller med lite smør og fint hvetemel i 1940. Her skriver hun: –Lag tross alle vanskeligheter god mat, nok mat, billigst mulig mat, ikke surrogater, la maten være det den virkelig er. Er opgaven stor – for det er den, får nok husmoren sin lønn. Legger mannen sig litt op i matspørsmålet, får vi finne oss i det, det er selvfølgelig bare veldvilje. Henriette var opptatt av at man skulle lage skikkelig mat, okke som. Ikke noe erstatningskaffe og fiskemel der i gården. Ifølge kartotekkortet ble boka siste gang utlånt 22.april 1942. Kanskje ikke så rart, siden de aller fleste varer da var strengt rasjonert og det var umulig å lage mat uten surrogater og egenskutt kråke fra bakgården.

Blodbrød: 3/4 liter blod, 3 teskjeer salt, 70 gr. gjær, ca. 600 gr. bakemel

Samfunnets kjønnsinndeling gjenspeiles i bøkene. De henvender seg til kvinnen og den husmoderlige plikt. Boka Mat i tider som disse fra 1940 kan for eksempel røpe at en husmor bør trene til husarbeidet som til sport, og forteller at: Arbeidet i kjøkkenet er like viktig som vitenskapsmannens i laboratoriet. Om det var nøysomhet som var fokus i 1940, så kommer kreativiteten og utnyttelsen av naturen for fullt fra 1941. Bøker som Vi dyrker poteter og Ugress er også mat blir slagere dette året. Synet på brennesle og hundekjeks endrer seg. For eksempel kan Helga Mollø-Christensen i boka Mat fra skog og mark fortelle oss at at:…i suppegryten skal våre venner og fiender blant blomstene møtes i skjønn forening for å tjene vår sundhet og økonomi.

Frukt og grønnsakskø på Youngstorget i 1943.

Etter hvert kommer det færre krisekokebøker. Tilgangen på mat var så variabel at det ikke nyttet å utgi generelle kokebøker lenger. Det som nå blir utgitt handler om spesifikke emner som vitaminer i tang og tare, gode fiskeplasser og hønsehold i villa-hagen. Okkupasjonshverdagen hadde også seget inn og husmødrene var blitt barkete køståere som visste hvordan man kverket en due eller to.

Krisekokebøkene er flotte kilder til hvordan okkupasjonshverdagen må ha fortonet seg på kjøkkenet. Fortsatt sitter flekker fra dårlig fett fast på sidene, og det er med en egen slags verdighet bøkene står oppmarsjert og urørte i magasinet. Husmødrene må ha fått en enorm mestringsfølelse når brenneslesuppa stod på bordet og familien nok en gang kunne legge seg mette. Antagelig ga det en mye større glede enn den mest perfekte sushi-fest gjør i dag. Kanskje skal man ta seg tid til å lage en real okkupasjonsmiddag en gang? Velbekomme.

Nytt nummer av Deichmanbladet er rett rundt hjørnet. Der kan du lese flere kuriosa-artikler som dette. Les hele forringe utgave av Deichmanbladet her.