Trompetspill, gåsehud og julestemning

Trenger du tips til en vakker julefortelling å lese opp på julaften, eller kanskje bare til å kose deg med i godstolen? Da bør du lese videre.

Tekst: Marie Johansen/Foto over: Julesangbok fra 1920 (goddess of chocolate, flickr.com)

«En kjøttmeis satt med oppblåste fjør på en bjørkekvist.» Kjøtt- og blåmeisillustrasjon av Walter Heubach.

*

«Der kom det en som slepte seg fram langs veien. Det småregnet, og han frøs. En kjøttmeis satt med oppblåste fjør på en bjørkekvist.
– Hvem er du som sleper deg fram? spurte den.
– Jeg er Den gamle julesangen, svarte vandringsmannen. – Alle har glemt meg. Syng meg du, vesle kjøttmeis!
– Jeg da! Nå er jeg hes i stemmen. Og julesanger bryr jeg meg ikke om, det er vårviser jeg liker.
Og kjøttmeisen fløy sin vei.
Den gamle julesangen gikk trett videre.

*

Dette er begynnelsen på «Den gamle julesangen» av Marjatta Kurenniemi, som er en av de fineste julefortellingene jeg vet om. Den handler om en gammel og glemt julesang.  Julesangen går både langt og lenge, men ingen kjenner den igjen. Ingen vil synge den heller. For rim og rytme er ut, og klangen av kassaapparatet er en finere sang.

Kort, men innholdsrik

Julesangen havner etter hvert i en fattig, liten stue, hos en mormor og et lite barn. Mormora kjenner igjen julesangen, for den lærte hun av mormora si som lærte den av mormora si. Den gamle kona og det vesle barnebarnet synger den gamle sangen, og alle som hører den synger med. Den gamle julesangen er ikke lenger glemt.

Denne julefortellingen er ikke så lang, men den rommer mye. Ikke bare gir den et velrettet spark til kommersialismen og travelheten som de aller fleste av oss opplever nå i julestria, men den gir oss også et og annet å tenke på. For hva hvis den gamle julesangen hadde vært et menneske?

Skaper mentale bilder

Trompetblåsende engler på et kobbertrykk av Albrecht Dürer.

Jeg veit ikke om Marjatta Kurenniemi hadde en spesiell sang i tankene da hun skrev «Den gamle julesangen». Men for meg handler den om sangen «Deilig er jorden». Jeg ser så tydelig for meg den gamle julesangen langs veien, ensom, forlatt og glemt. Som en trompetist i en kirke, som spiller for seg selv i det store kirkerommet. Ingen hører det, ingen vet at noen er der. Men så åpner døren seg forsiktig. Et lite barn stikker hodet inn og ser trompetisten, lyser opp når det hører musikken og vinker inn vennene sine.

Snart får den ensomme trompeten selskap av lyse barnestemmer. Når det tredje verset begynner, er organisten også på plass. Orgelets majestetiske toner, de nydelige barnestemmene og trompetens klare klang fyller hele kirkerommet, og tryller fram den magien som bare musikk er i stand til å skape.

*

«Og den gamle julesangen var ikke lenger en grå og fillet stakkar, men klar og strålende med kappe som skinte i glansen fra stjerner og lys. Og det var som om taket løftet seg på den vesle stua, og sangen bredte seg ut, og tonene skyndte seg fram over den mørke og triste jorden. Og hver den som hørte den, glemte travelhet og bekymringer og tok til å synge med.»

*

Tenk at det skrevne ord kan gi oss musikalske opplevelser, frysninger på ryggen, gåsehud og julestemning!

Fortellingen om den gamle julesangen finner du blant annet i boka Jul i vårt hus, som også ligger ute som ebok på Nasjonalbibliotekets nettsider.

God jul!