Fremtidens forfattere: Sunniva Storebø

 

Les upubliserte dikt, kortprosa og fortellinger skrevet av fremtidens forfattere!

I desember kan du bli kjent med studentene ved Forfatterstudiet i Bø og deres tekster her på Deichmans litteraturblogg.

I romjula publiserer vi nytt materiale hver dag. God jul!

 

Foto: (over) Charlyn, Wee, Flickr.com, (under) Lucid Nightmare, James Blann og Michal Jancek, Flickr.com.

---

 

Under får du Sunniva Storebøs tekster og nederst kan du bli bedre kjent med Storebø selv.

 

---

---

 

 

Du ser ut som om du kan holde på mye sorg, det er ikke alle som kan det. Jeg har sett deg presse deg selv sammen. På åpne plasser og i tette rom. Så avkledd, så fryktelig naken der du forsøker å holde den inne. Øyne og lepper presses sammen. Noe hvitt drar seg over ansiktet ditt, jeg kan se huden din falme. Lukke og låse og bli borte i seg selv. Munnen min vil åpne munnen din, den klarer det

ikke. Jeg kan ikke lenger høre hvem du er når du går gjennom dører når du legger fra deg det du har i hendene når du setter deg i stoler og på sengekanter. Jeg kan se steder på kroppen din hvor sorgen har tatt over. Jeg har lest et sted at om sorgen forblir

ubehandlet vil den etter hvert spre seg fra brystet, videre opp gjennom halsen og ut i skuldre og overarmer. Med tiden vil den angripe ansiktet og til slutt lamme først det perifere og deretter det sentrale nervesystemet.

 

 

*

 

Kle av
henge opp
på stolen eller
legge ned
på gulvet
slukke lyset
løfte dynen
krype opp
på høyre side
puste
gi fra deg bevegelse
til sengen
se på meg og si
sover du
eller
er du våken

sover
ikke og svarer
ikke

vil bare ligge her og
høre
hvordan stemmen din snakker
til en som ikke
lytter

 

 

Jeg kan løpe
opp trappene gjennom vestibylen nedover gangen åpne døren
finne meg selv bakerst til venstre liste meg bort si
det kommer til å ordne seg

jeg vet ikke om det stemmer

 

*

 

De hun lever sammen med er ikke her. Det mangler bilder på veggene. Det er aldri opptatt på badet. Ingen legger fra seg klær på gulvet eller henger dem opp i skapet. Hun skal ikke besøke noen, hun skal heller ikke få besøk. Hun er på besøk hos seg selv.

Hun åpner vinduet. Det er tidlig, luften er frisk, eller friskere. Hun lar luften trekke inn i rommet, inn i møblene og veggene. Hun åpner notatboken, åpner hendene. Et hotellrom. Det enkle og rene, det upersonlige. Veggene hvite, sengetøyet hvitt. De hvite gardinene.

I sengen er det bare plass til hennes kropp. Det er nesten ingen eiendeler i rommet, bare noen bøker og et par brev som ikke er sendt. En lampe med svak belysning står like ved det lille bordet. Lampen brukes bare når det er nødvendig.

Rommet har ingenting, det har alt hun trenger.

Om kvelden skal hun sitte ved bordet, servere maten, skjenke glasset. Glasset som en forlengelse av armen, en automatisk bevegelse fra bordet og opp mot munnen. Den røde væsken. Væsken som overfører fargen sin til leppene hennes. Føttene og hodet og resten som er i mellom forfaller gradvis. Hun kan ikke føle fingrene, ansiktet, fingrene i ansiktet. Å bli en fremmed for seg selv. Det uutholdelige i å være sitt eget selskap.

Hun skal sovne og våkne og fortsette. Hun kan ikke dra hjem igjen før hun har lært å bo i sin egen kropp.

 

 

 

*

 

Jeg kunne ødelagt deg
hvis du ville
latt meg prøve

 

 

---

---

 

 

Bli kjent med forfatterstudent:

Sunniva Storebø

Hvem er du?
Tjueen. Bergen, kanskje Os, nå Bø. Det hender jeg setter meg ned og skriver. Jeg skriver sjelden stående.
I mange år tenkte jeg at håndball var det eneste som betydde noe. Heldigvis ble jeg skadet.

Hva drømmer du om å publisere?
Noen setninger.
Jo: Jeg skulle veldig gjerne ønske jeg kunne skrive en god bok.

Hvilken litterær sjanger liker du å skrive innenfor og hvorfor?
Jeg tror jeg liker å skrive poesi. Poesi er en undersøkelse. Gjennom poesien kan jeg nærme meg den jeg ønsker å være. Kanskje et ønske om å være en annen. Eller bare et ønske om å være seg selv.

 

---