Fremtidens forfattere: Cecilie Holtan
Les upubliserte dikt, kortprosa og fortellinger skrevet av fremtidens forfattere!
I desember kan du bli kjent med studentene ved Forfatterstudiet i Bø og deres tekster her på Deichmans litteraturblogg.
I romjula publiserer vi nytt materiale hver dag. God jul!
Foto: (over) Freeparking, Flickr.com, (under) Ben Brooksbank, Wikimedia Commons.
Under kan du lese to tekster av Cecilie Holtan og nederst kan du bli bedre kjent med Holtan selv.
Du går sakte ifra meg
Jeg venter ved spor elleve. Jeg kunne bare gått herfra, til et kjøpesenter, slått av telefonen, du ville først tro jeg var sent ute, men jeg kunne dratt til Tokyo, Warszawa, tatt den transibirske jernbane. Der hadde du aldri lett etter meg.
Men jeg blir, ved togskinnene. Fisker vottene ut av lommene. Det kommer til å snø snart, jeg kjenner det i lufta.
Husker du da vi så Håkan Hellström, det var sol og alt var lyst? Jag vet inte hvem jag er, men jag vet att jag er din, og ølen i hånda di og publikum som hoppet, inatt finns ingen väg tilbaks, ingen alls. Du på bagasjebrettet, armene rundt livet. Vi punkterte, lo. Trillet sykkelen inn i bakgården. Er det her du bor, sa du, kikket opp på den grønnslitte fasaden.
Jeg så ikke feilene, men da snøen kom, fant jeg dem, forstørret dem, la misdannelsene dine på kjøkkenbenken, studerte dem hver dag. Kanskje var det ikke så lurt å ta forhåndsregler, finne feil på noe som kunne ha vært riktig. For ryggene våre, i dusjen, bevegelsene på lakenet, jeg tenkte på dem også.
Jeg lå med deg på en madrass som var for kort. Bodde det en unge her før deg, eller, sa du. Smilte. Satte deg ned. Jeg, helt inntil. Hendene dine, på halsen min. Du tok av deg skjorta. Jeg så tatoveringen på skulderbladet. Se her, sa du, det betyr venn. Jeg la fingrene der.
Jeg er edru igjen nå, sa du.
Jeg er seksten igjen, tenkte jeg, men jeg var jo ikke det, det føltes bare sånn. Du var under meg, jeg var over, overalt, kjente alt, og jeg tenkte at, dette er et øyeblikk. Sånne sekunder må jeg huske.
Da du hadde sovnet, satt jeg lenge på do. Det surret i huet, tankene, for jeg slipper aldri unna den følelsen, før jeg står i det, i samme rom, eller ved siden av, han jeg hadde så lyst på, og jeg hadde jo det, for en time sida, ei uke sida, i det døgnet jeg befinner meg i, men så blir ei uke sida over. Ting pleier å gå over.
Men du kom tilbake, du kom jo alltid tilbake, til du flytta og det ble førti mil i helgene, og vi klarer det her, bare for et år. Jeg kunne ikke si nei, for jeg likte å se deg da du sovna, rykningene i beina. Lyset som hadde falt på deg den sommeren.
Mot jul tok jeg mørket utenfor vinduene med meg inn. Hadde ikke hørt fra deg på seks dager, husker du? Hvem hang du med der borte?
Jeg så deg for meg med andre damer. Ei sånn dame som nettopp gikk forbi, lukka kåpa, luktet sjampo. Akkurat sånne damer. Og hvordan du gikk ifra meg, sakte, framoverlent, snorene dinglet fra jakka di.
Jeg regnet ut sannsynligheten for at det ble slutt: Femti prosent for gifte par. Vi er ikke gift. Seksti prosent for samboende par. Vi er ikke samboere. Men pluss på tjue prosent når avstanden er mer enn førti kilometer. Pluss på ytterlige tjue prosent og du får sannsynligheten for et brudd i avstandsforholdet dersom begge har et snev av tvil.
Ting går over, knuser, forsvinner. Jeg vet hvordan det er, å lage bilder i huet som ikke blir noe av.
Jeg har prøvd å glemme tida etter jeg ringte, og sa det ikke gikk lenger. Jeg mente det jo ikke sånn. Eller, ting er annerledes nå.
Toget kjører inn kvart på åtte. Jeg går mot vogn tre. Folk stiger ut, ruller kofferter. Puster frostrøyk.
Du kommer mot meg. Jeg krøller tærne i skoene, fryser. Du er glad for å se meg, jeg ser det, hvordan munnen din deler seg, slipper ut varm luft.
Du lukter kaffe, appelsin. Og det burde vært enkelt å kysse deg nå. Bare løfte haka, legge leppene inntil. Men jeg klarer det ikke, det går ikke, og jeg vet det er idiotisk å føle det sånn, men hva ville skje om du sugde fast fjeset mitt, lungene, lårene, tygget i stykker laget med hud, og plutselig var jeg i deg, ikke utenpå lenger. Jeg må være utenpå.
Jeg hadde så sinnsykt lyst til å se deg, sier du.
Jeg vil bare rope: Kan du ikke plassere den lysten i meg, ved siden av min, fordoble den og trippeldoble den, og utslette frykten?
Du er sikkert sulten, sier jeg.
Du nikker.
Jeg blir letta av å ikke dra hjem med en gang.
*
Det tar litt tid, og så blir det mørkt
Broren min og jeg lager trolldeig, sprer massen utover den blomstrete voksduken, jeg lager ei dame, en svane og en stor hatt, like stor som hånda mi. Den kunne blitt finere. Men kanskje jeg skal henge den på rommet, og ta ned kransen jeg fletta i heimkunnskap i fjor. Den kransen er bare blitt slappere og slappere. Og sånn skal den jo ikke være.
Even lager en mann med snurrebart og strengt fjes. Mamma fikk oss til å love at vi måtte rydde opp etterpå. Hun ville ikke se et eneste spor på bordet eller benkene eller gulvet, for hun vasket i går, brukte mange krefter på kjøkkenet og resten av huset, og broren min og jeg hadde ikke spurt om å hjelpe til, og så lagde hun deigen, skrudde på ovnen og gikk ned i kjelleren. Etterpå skal jeg krølle håret.
Det tar litt lang tid å krølle meg. Når jeg er ferdig med hele hodet sprayer jeg tuppene, for da holder krøllene seg lenger. Jeg har så glatt hår. Jeg skulle ønske jeg hadde permanent. Mamma sa ingenting når hun kom hjem fra kirka. Jeg vil hun skal si jeg er fin.
Jeg fikk Even til å spørre om hun kunne lage deigen, jeg spurte sist gang, og jeg sa til han at vi kunne lage flere gøye figurer, hvis han spurte. Du skal vel bare lage hjerter, sånne jenteting, sa Even, men jeg skulle jo ikke det og det sa jeg til han, og da var det greit, da var han med. Og nå steker mannen, dama, hatten og svanen i ovnen. Jeg skal lage et hjerte før jul og lage et lite hull i det, så jeg kan tre en tråd igjennom hjertet, male det rødt og henge det i vinduet. Som en pepperkake. Men det må bli en annen dag.
Mamma står opp når det er mørkt. Det er iallfall etter Dagsrevyen. Krøllene hennes er allerede borte, de har forsvunnet etter gudstjenesten, og tida i kjelleren. Kanskje åreknutene verker mindre nå. Jeg spør mamma hva hun synes. Mamma har også kjempeglatt hår, jeg arvet det av henne, så krøllene våre holder ikke så lenge. Men jeg har sprayet hver tupp, og jeg har ikke vært ute i vinden, og jeg spør mamma om hva hun synes.
Ser du at jeg har krøllet håret, mamma?
Hun står med ryggen til, vendt mot komfyren, tørker bort en smule med den rosa kluten, og hun svarer ikke og jeg spør på nytt.
Kan du se at jeg har krøllet meg, mamma?
Nå snur hun seg, går mot vasken, vrir filla og skyller den grundig. Leppene hennes åpner seg og jeg hører hva hun sier, og det er jo ikke stygt ment, det er jo ikke det, men jeg kjenner at jeg får klump i magen for mamma sier: Hva er vitsen med å krølle håret når du bare skal være inne likevel? Hvem er det du har pynta deg for?
Og jeg svarer ikke, ser bare ned i voksduken, ser enda en trolldeigssmule, den er stekt, kan den ha falt av hatten eller dama eller svanen, og jeg ser ikke så klart lenger for øynene blir vannete, og jeg går ut av kjøkkenet og sier, ingen, vel. Jeg har ikke pynta meg for noen.
Jeg lukker stuadøra, slår på tv-en, skrur opp volumet. Jeg skal ikke grine på hvertfall åtte måneder.
I morgen er det mandag. Da skal jeg hoppe strikk på skolen.
Bli kjent med forfatterstudent
Foto: Privat.
Cecilie Holtan
Hvem er du?
Jeg ble født i Kristiansand. Bor stort sett i Oslo. Går på Forfatterstudiet i Bø.
Hva drømmer du om å publisere?
Noveller eller kortprosa som gir fysiske fornemmelser, og noe å tenke på. Kanskje en roman.
Hvilken litterær sjanger liker du best å skrive innenfor og hvorfor?
Jeg liker å prøve å formidle en indre stemning, og underliggende murringer, på relativt få sider. Det kan jo karakterisere kortprosaen. Men lysten er fleksibel. Jeg har yrkesbakgrunn som journalist. I tenårene foretrakk jeg poesi, og ifjor lekte jeg med romansjangeren.
RSS - innlegg