«…det føltes som om det syntes på meg, at jeg var brennmerket av det jeg hadde gjort»

21. mars slipper Litteraturtidsskriftet Kamilla en ny utgave. Kamilla publiserer uetablerte forfattere, og temaet for vårens nummer er: kroppen. Vi har fått lov til å gi deg smakebiter av ord og legeme her på bloggen hver dag fram til lørdag!

Foto over: Monosnaps, Flickr

Stalagmitt

 

Av: Sofie L. Król (f. 1994, enkeltemnestudent ved UiO)

 

Jeg var ti, eller kanskje elleve år og kledde av meg foran moren min. Enda vi hadde skrudd opp varmen på kablene, kjentes baderomsgulvet kaldt mot fotsålene. Dampen fra det varme vannet i badekaret dugget gradvis til speilet, og det var med en form for lettelse jeg kunne se speilbildet mitt forsvinne inn i tåken og endelig bli nesten borte. Jeg hadde ventet på det i flere minutter, tålmodig stått og stirret mot speilet og ventet på at refleksjonen min ikke lenger skulle være synlig.

Moren min satt like tålmodig på toalettet med en oppslått bok i fanget. Øynene hennes virket slappe og ufokuserte, som om hun hvert øyeblikk kunne komme til å duppe av. Men pupillene beveget seg likevel taktfast fra venstre til høyre før de så gjorde små, nervøse rykk til siden og så fortsatte fra venstre igjen.

Jeg vrengte av meg genseren og la den i haugen på gulvet sammen med de andre klærne. Jeg stod igjen i bare trusa, men jeg fikk meg ikke til å ta den av. Moren min så opp fra boken:

– Skal du ikke ta av resten? spurte hun og hørtes sliten ut. – Vannet blir kaldt hvis du venter lenger nå.

– Kan jeg ikke ha den på? spurte jeg og visste at det kunne jeg ikke.

– Det er veldig dumt å bade med den på, svarte moren min og så ned i boka igjen, men denne gangen beveget ikke øynene hennes seg lenger. – Men hvis du vil at jeg skal gå ut, kan jeg gjøre det.

– Nei, svarte jeg. Tanken på å bli etterlatt alene på badet sendte et stikk av redsel pilende gjennom brystet mitt. Som en urolig skapning som plutselig begynner å bevege på seg under huden. – Nei, bare bli her.

– Det er greit. Men da må du skynde deg litt. Klokken er snart ni og jeg må legge broren din om ikke altfor lenge. Stemmen hennes var mumlende, forvrengt som om den liksom kom fra bak noe, dempet av en hinne mellom henne og meg. Men jeg kunne høre at hun forsøkte å være snill.

Jeg trakk av meg trusa. Det føltes som om jeg dro av meg en del av huden, tvang den nedover beina og lot den ligge i folder rundt føttene. Jeg kjente med ett en dyp avsky mot trusa, en slags skrekk forårsaket av at den ikke lenger tilhørte meg, at den hadde blitt en form for avfall, og jeg sparket den fort vekk med tærne. Den ble liggende igjen som en motbydelig, rosa flekk mot de hvite kjeramikkflisene.

Raskt klatret jeg over kanten til badekaret og senket meg ned i det varme vannet. Jeg kunne høre de tynne lemmen mine slå hult mot innsiden av karet, den dype, ulmende lyden av kroppen min som dro seg langs bunnen under vannoverflaten. Vannet var varmt og det brant mot huden da jeg satte meg ned, særlig mellom beina, en sitring som forplantet seg gjennom kroppen. Da jeg kikket ned, kunne jeg se kjønnet svømme utydelig og forvrengt under vannet mellom lårene mine, som en dypvannsskapning, en manet eller en anemone som bare av og til, og i korte øyeblikk, ga seg halvveis til kjenne mellom bølgeslagene.

– Har vi mer skum? spurte jeg.

– Jeg vet ikke, flasken står der så du får se, sa moren min og pekte mot en gul flaske som stod på badekarskanten ovenfor meg.

– Kan du gi meg den, vær så snill? Jeg kjente at jeg ikke klarte å reise meg for å hente den, for da måtte jeg heve kroppen igjen, reise meg halvveis over vannoverflaten, lene meg fremover for å gripe den. Det ville jeg ikke. – Mamma, kan du gi meg den, vær så snill?

– Men den står jo der, sa moren min og overraskelsen i stemmen var anstrengt, et tynt, nesten gjennomsiktig dekke for irritasjonen. Hun snakket fremdeles fra et sted bakenfor noe, men det var bare så vidt denne gangen.

– Ja, kan du hente den for meg, vær så snill.

Moren min sukket, la boken fra seg på toalettet og gikk bort til badekaret. Hun brukte litt tid på å se gjennom de ulike flaskene, plukket opp en og studerte påskriften. Men øynene hennes beveget seg ikke, de leste ikke det som stod skrevet. Hun visste at det var den gule jeg ville ha, hun hadde jo selv pekt på den, og nå latet hun bare som. Jeg skjønte at hun brukte lang tid for å vise at hun var oppgitt, at dette var noe jeg godt kunne ha gjort selv. Til slutt ga hun meg den gule flasken og jeg tømte hele innholdet i badekaret. Den tyktflytende, hvite såpen rant ut av flasken og plasket i vannet mellom beina mine.

– Nei, hvorfor gjorde du det da? spurte hun og klarte ikke lenger å dekke over misnøyen. – Det var hele flasken, Sofie. Du trenger ikke å bruke hele. Nå må jeg kjøpe en ny.

– Unnskyld, sa jeg uten å se opp på henne. I stedet veivet jeg armene rundt i vannet, prøvde å få det til å skumme, gjøre vannet ugjennomsiktig og mykt. Så jeg kunne dekke meg i det, gjemme meg i skummet. Litt av vannet skvulpet over badekarskanten og traff buksebeinet til moren min.

– Nei, hva er det du driver med? Moren min så ned på buksene sine, det hadde dukket opp en mørk, fuktig flekk på jeansstoffet. – Hva er det med deg, Sofie? Hvorfor gjorde du det?

Jeg så opp på henne og øynene hennes var mørke og sørgmodige, to tynne sprekker i ansiktet hennes. De var bekymrede, slitne og merkelig sårbare, selv om de forsøkte å være strenge. Jeg ville si unnskyld, at det ikke var meningen, men jeg klarte ikke. Ordene mine låste seg fast i halsen min, klebet seg sammen i en tykk, slimete klump bak tunga. Og jeg var skrekkslagen, for bak ansiktet til moren min, helt øverst, over medisinskapet ved vasken kunne jeg se det smale vinduet ut mot januarkvelden. Jeg hadde ikke sett det før. Eller, jeg hadde ikke riktig tenkt på det, glemt at det var der. Et svart rektangel, et sjakt inn i vintermørket. Utenfra var det motsatt, et enslig hull av lys, som ble større og større jo nærmere man kom, helt til man sto med ansiktet presset mot vindusruta, pustende mot glasset og stirrende inn. Og der inne var jo jeg, og jeg var helt naken i badekaret.

 

Jeg var tolv, eller tretten og sto foran onklene mine i bikinien jeg hadde kjøpt før sommeren. Nede i strandkanten hadde broren min og kusinene mine allerede vasset ganske langt ut i vannet. Jeg kunne se torsoene deres sveve tilsynelatende beinløse over sjøen, og på avstand lignet de små kroppene deres rosa fiskedupper i det blå havet.

– Du har blitt så voksen i kroppen, Sofie, sa den ene onkelen min.

– Ja, du har vokst kjempemasse, bifalt den andre onkelen min mens han snudde kotelettene på engangsgrillen. Han satt på huk, vendt bort fra meg, men så snudde han seg og smilte bak de mørke solbrillene

Jeg forsøkte å smile tilbake, men klarte ikke å si noe. Da jeg forsøkte å røre på meg, kjente jeg at jeg hadde stivnet helt til, det var som om alle mellombeinshinnene, alt det bevegelige, tøyelige vevet mellom leddene hadde fordampet og knoklene vokst sammen. Som om skjelettet mitt hadde blitt en eneste stor, hard sammenfiltret masse, hvor alt det myke krafset seg fast i den glatte overflaten, klamret seg fast for harde livet. Jeg følte meg som en saltstøtte eller en stalagmitt, en kalkansamling som bare vokste seg større og større, høyere og høyre. En ruvende, monolittisk skapning, en cysteliknende utvekst fra steinen selv. En ufrivillig, viljeløs, tung bevegelse oppover.

Onklene mine snudde seg mot hverandre igjen og gjenopptok samtalen jeg hadde avbrutt da jeg passerte dem på vei ned mot stranden. De så ikke lenger på meg og jeg kjente at jeg kunne røre meg igjen. Sakte begynte jeg å gå videre mot havet, vaklende, som om det var første gangen jeg balanserte på de lange, vadefuglsaktige stilkene som de siste månedene nesten umerkbart hadde erstattet det som tidligere var mine bein. Bak meg kunne jeg fremdeles kjenne den ubehagelige, trykkende fornemmelsen av onklene mine sitt nærvær. Det presset mellom ryggbladene som om noen hadde spent et lodd over skuldrene mine.

Jeg visste at de bare var hyggelige, at de ikke mente noe vondt med det. Jeg kunne kjenne den myke sanden gli mellom tærne og under føttene og jeg tenkte at det var helt normalt, at jeg også visste at jeg hadde vokst, at jeg hadde skutt til værs den siste tiden og hadde blitt minst et hode høyere siden sist onklene mine så meg. Selvfølgelig ville de bemerke det.

Samtidig hadde jeg den kvalmende, urolige følelsen av at det ikke bare var høyden min de hadde ment. At det var brystene mine, som snart måtte være fullt utvokste. At det var den bulende, tilsynelatende grenseløst ekspanderende kroppen min, den som hurtig hadde vridd og vrengt utseendet mitt til noe som nå var til forveksling lik en kvinnes. Jeg visste at det var naturlig, normalt og helt vanlig. Noe alle opplever. Det var ikke farlig, tenkte jeg, det at de kunne se det. Hadde jeg ikke også blitt glad da de sa det?

 

Jeg var fjorten eller femten og hadde nettopp ligget med noen for første gang.

– Likte du det? spurte han som lå ved siden av meg og jeg kunne ikke svare, for jeg visste ikke.

– Ja, det var digg, sa jeg. Han smilte. Kondomet var fremdeles på pikken hans, full av den hvite sæden som luktet merkelig kjent.

– Kom du? spurte han og reiste seg opp i sengen. – Fikk du orgasme, liksom?

– Jeg vet ikke.

– Vet du ikke? Han virket overrasket. Sakte dro han kondomet av og kastet det hurtig vekk, som om det ble ekkelt og vemmelig da det ikke lenger var festet til kjønnet hans. Jeg kunne høre det klaske vått mot gulvbordene.

– Hvordan kan du ikke vite om du kom? Han hadde reist seg helt opp nå. Strakk armene ut, helt naken foran meg. Noe med posituren hans, med hvordan han spente ryggmusklene og så slappet av igjen, fikk gesten til å virke som et skuespill, en overdrivelse, et amatørmessig forsøk på å etterape noe virkelig. Han syntes tilfreds. – Jeg kom i alle fall, sa han og smilte igjen. – Men du har jo fått… orgasme før, ikke sant? Du vet jo hvordan det kjennes ut.

Jeg nikket, for det var sant. Jeg hadde onanert før, mange ganger, alt for mange ganger, kom jeg til å tenke, og jeg visste hvordan det var å få orgasme. Jeg trodde i alle fall det, men nå var jeg ikke sikker.

– Ja, jeg vet hvordan det kjennes ut, sa jeg og reiste meg opp. Begynte forsiktig, liksom i skjul å se etter BH-en og trusa. – Jeg vet hvordan det kjennes ut, men dette føltes annerledes. Det er jo noe annet. Så jeg vet ikke, vi får se neste gang?

Han lyste opp da jeg sa det. Neste gang. Jeg angret litt på at jeg hadde sagt det, men samtidig ville jeg at det skulle være en neste gang. Det måtte jo være en neste gang. Jeg kunne ikke gå tilbake på det nå. Jeg kjente meg med ett uvel av tanken på at nå var det gjort. At jeg ikke kunne reversere det.

– Men vi sier det ikke til noen, ok? Jeg trakk på meg trusa, måtte løfte rompa for å få gjort det, spenne ryggen i en bue for å gi plass slik at trusa kunne gli over lårene.

– Nei… Han dro på det mens han så på at jeg spente på meg brystholderen. – Men vi må jo si det til noen. Jeg mener, det er jo en ganske stor ting. Han lo nervøst.

– Nei, vi sier det ikke til noen. Jeg kjente en ekkel redsel stikke i mellomgulvet. Hvordan kunne han være så dum? Vi hadde jo blitt enige om at vi ikke skulle fortelle noen om det. Ikke enda. – Hvis noen får vite det, kommer plutselig alle til å få vite det.

– Men Sofie… Jeg ble overrasket over den plutselige fortvilelsen i stemmen hans, fremdeles skjelvende, ikke enda helt passert stemmeskiftet. – Har ikke du lyst til å fortelle det til dine venner? Altså ikke skryte av det, men bare snakke om det liksom.

– Jeg vil ikke at du skal si det til noen, gjentok jeg. Jeg hadde kledd på meg resten av klærne. Da jeg reiste meg opp, begynte han fomlende å samle sammen plaggene som lå strødd utover gulvet.

– Du må gå nå snart, sa jeg og ville at han skulle gå med det samme. – Mamma og Pappa kommer hjem straks. Vi ses i morgen, ok?

Før jeg lukket døren bak ham, kysset jeg ham så vidt og kjente at alt var så rart nå.

På skolen dagen etter følte jeg at alle visste det, selv lærerne og vaskepersonalet. Jeg gikk gjennom gangene, ut i skolegården og det føltes som om det syntes på meg, at jeg var brennmerket av det jeg hadde gjort. Følelsen forfulgte meg da jeg kom hjem og snek meg inn på badet. Det var med blanding av fryd, av stolthet og av bunnløs skam jeg betraktet meg selv i speilet. Ransaket ansiktet mitt, etter hvert også resten av kroppen min, etter ytre tegn på at jeg hadde ligget med noen. Jeg kledde meg naken, forsøkte å se etter om det kunne synes i skrittet, om kjønnet kunne røpe meg. Jeg satte meg skrevs over toalettet, presset en finger langt inn i meg, lette systematisk gjennom meg selv etter noe fremmed. Jeg hadde på følelsen av at fingertuppen min til slutt ville røre ved noe hardt der inne, en fremmed motstand, en våt, liten klinkekule eller en småstein, en beinrest eller en bruskbit, hard og kald mot det myke kjøttet. Men jeg fant ingen ting.

Til slutt dro jeg fingeren ut og oppdaget plutselig vinduet, det svarte, tomme såret i veggen over medisinskapet. Himmelen utenfor hadde sunket inn i novemberkvelden, svelget av mørket som for hver dag gjorde krav på en stadig større porsjon av døgnet. I glassruten kunne jeg se meg selv, fremdeles sittende over skrevs, naken på toalettet, halvveis gjennomsiktig, spøkelsesaktig opplyst mot den svarte, tomme flaten. Det føltes som om dette bildet, den nakne, keitete kroppen min, kjønnet mitt åpent over doskålen, ble projisert ut i natten, som det flakkende lyset fra en kinoprojektor blir forstørret mot lerretet helt til det antar groteske proporsjoner. Hvilket lerret bildet av meg nå brøt mot, visste jeg ikke. Kanskje det bare fortsatte ut i mørket uhindret, reisende gjennom natten med lysets hastighet, større og større for hver meter, lengre og lengre vekk fra meg.

 *