MIN BIBLIOTEKAR: Motstanderen

I mars i år opplevde kollega Vidar Kvalshaug mye oppmerksomhet da han fortalte om hvor mye bibliotekaren Paula Bae hadde betydd for hans barndom. Deichmans litteraturblogg har derfor kontaktet flere litteraturkjære personer for å be dem fortelle om sin «bibliotekar»: en litteraturformidler som, med eller uten bibliotekarutdannelse, har gjort inntrykk. Vi håper du liker serien Min bibliotekar!

 Litteraturviter Tonje Volds første møte med en bibliotekar var skremmende. Før det plutselig tok en vending.

Foto over: privat/Foto under: Pixabay

Tonje Vold er førsteamanuensis i Litteratur- og kulturformidling ved Institutt for arkiv, bibliotek og informasjonsfag på Høgskolen i Oslo og Akershus. I tillegg til å undervise vordende bibliotekarer, er Vold en kjenner av blant annet norsk samtidslitteratur, afrikansk litteratur og barnelitteratur, samt anmelder i Morgenbladet. Her får du Volds fortelling:

Sammen med klassevenninna mi fra Ila skole, Ida, var jeg på Deichman for å få lånekort.

Eksistensiell angst

«Jeg er blitt bedt om å dele et godt bibliotekar-minne. Visstnok låner besøkende i selvbetjente bibliotek i Danmark flere titler enn de gjør i bibliotek med bibliotekarer. Som ansatt på en bibliotekarutdanning gir en slik fun-fact meg et raskt gys av eksistensiell angst. Samtidig erkjenner jeg at mine gode bibliotekarminner knytter seg til bibliotekarer som bare er utydelig tilstedeværende, eller bibliotekarer med pokerfjes. Med ett viktig unntak, riktignok.

Sammen med klassevenninna mi fra Ila skole, Ida, var jeg på Deichman for å få lånekort. Bosatt midt i byen, på hver vår side av den kanskje usannsynlige, men likevel eksisterende grensa mellom Oslo 4 og Oslo 1, var vi vant med å ta oss fram på egenhånd. Denne dagen hadde vi gått nedover Ullevålsveien, forbi Vestre Gravlund og Trefoldighetskirken, klare for å innlemme det lysegrønne bokpalasset i vårt domene.

Første møte

I minnet om det første, eventyrlige møtet med barneavdelingen har bibliotekaren rollen som både motstander og hjelper. For etter at vi hadde besteget de mange trappene ute og inne, sto hun, mørkkledd, mørkhåret og alvorlig, som en plutselig sperre mellom oss og alt vi ville oppnå. Min gateadresse, Uelandsgate, og skoletilhørighet, kunne umulig stemme med postnummeret. Hun ruvet over skranken, mens vi på den andre siden – lett satt ut av å få både identitet, troverdighet, og i grunnen også kognitive evner, trukket så grunnleggende i tvil – forsøkte å påvirke hennes indre katalog over Oslos postadresser. Beseiret ble hun først da hun sjekket med telefonkatalogen og prosessen kunne gå videre. Heldigvis. For Ida og jeg visste godt både hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Vi hadde et prosjekt, og et spørsmål til bibliotekaren:

– Har dere noen bøker om hester?

Vi delte bunken mellom oss og vaklet tilbake, nedover de mange trappene, med kilovis av lesestoff i plastposene våre.

Forvandlingen

Forvandlingen skjedde. Faktisk geografisk tilhørighet var på traurig og kantete vis avklart, nå åpnet hun fiksjonsverden på fiksjonsverden, for oss. Vips, bok om hestejentedetektiv, her, vips, bok om vakker hest som blir syk, der. Det ble vandret, det ble plukket. 28 stykk hestebøker åpenbarte seg. Ida og jeg måpte – kortfattet – så lånte vi alle. Vi delte bunken mellom oss og vaklet tilbake, nedover de mange trappene, med kilovis av lesestoff i plastposene våre.

Etter fjorten dager byttet vi bunker, og etter fire uker leverte vi alle tilbake, ferdiglest.

Frihet

Kjærligheten til biblioteket var et faktum. Til tross for barnebibliotekaren og på grunn av henne. For de 28 hestebøkene viste inn i en uendelighet av fortellinger og lånekortet ga meg et sted jeg var fri til å komme og gå som jeg ville. Deichman ble et sted som var mitt, midt i byen.

Så siden møtet med den mørkkledte har jeg hørt hjemme på Arne Garborgs plass 4. Selv om ingen bibliotekar ville akseptert den adressen, tror jeg, om jeg kom og skulle ha nytt lånekort.»