Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Frank Michaelsen Intervjuer 22. desember 2015

Fjortisrealisme

Hvordan skrive realistisk om en 13-årings gjøren og laden? Maria Navarro Skaranger tar oss med Romsås og forteller hvordan.

Tekst: Julie Berge Larsen / Foto: Frank Michaelsen

– Det var ikke et mål for meg å skrive mest mulig realistisk. Boka er en hyllest til Romsås, som er stedet med lavest gjennomsnittsinntekt i Oslo, men for meg hadde det blitt helt feil å ikke forholde meg til hvordan det var da jeg vokste opp, sier forfatter Maria Navarro Skaranger (20). Debutromanen hennes Alle utlendinger har lukka gardiner handler om hverdagen til trettenårige Mariana, som i likhet med forfatteren selv har norsk mor og chilensk far og vokser opp på Romsås. – Jeg føler også ordet «realistisk» har noe alvorlig i seg, det er et alvor der som boka mi ikke har. Jeg tenkte på å ta kontakt med Blindern og snakke med professorene der om språket som identitetsmarkør. Men jeg bestemte meg for å heller høre på kidsa, forteller hun engasjert videre.

– Mange sier at du til tross for Marianas utfordringer har laget en positiv oppvekstroman fra Romsås?
– Jeg begynte å skrive bare fordi det var gøy. Da jeg fant ut at det skulle bli et bokprosjekt, ville jeg ikke rakke ned på stedet der jeg vokste opp. Ungdom som Mariana blir sjelden hørt, jeg ville gi henne en stemme, sier Skaranger som fikk Debutantprisen (som ble delt ut for første gang under Debutantfestivalen i 2015 red. anm.) for boka og stort sett har fått strålende kritikker.
– Det var veldig flott å vokse opp på Romsås. Jeg har fått kritikk for ikke å komme inn på de virkelige utfordringene på Romsås. Neivel, det var heller ikke meningen. Og hva vet det hvite litteratur-Norge om hvilke utfordringer man har på Romsås?

– Du har sagt at «alt er integrering». Hva mener du med det?
– Har jeg sagt det? Ja, hva mente jeg med det? Jeg mener det er feil å si at integrering er et slags mål, at vi skal komme et sted. Det går ikke an å si at integreringen er feilslått. Integrering pågår hele tiden og vi vil møte nye utfordringer hele tiden, mener tjueåringen som nå bor på St. Hanshaugen i Oslo med kjæresten sin. Hun flyttet fra Romsås til Østensjø da hun var i trettenårsalderen, men valgte å fortsette på sin gamle skole.

skaranger - barnløperb


– Kan du si noe om hvordan du bruker virkeligheten i romanen din?
– Jeg vet ikke… Romanen er ganske realistisk… Hele livet til ungdommen kretser jo rundt ungdomsskole, vennene, folka på skolen, forelskelse. Mariana har litt problemer hjemme, men hun legger det fra seg og det tar ikke overhånd… Tankene hennes i boka er ikke litteraturreflekterende. Marianas logikk er rett fram og direkte hele tida, sier den unge forfatteren som nå skriver for fullt, samtidig som hun tar et emne i litteraturvitenskap på Blindern.

Hvilken tilbakemelding har du fått av Romsåsfolk som har lest boka?
– Eh … Tja … Folk kjenner seg igjen. Ikke bare folk fra indre østkanten. Fordi det er veldig allment. Marianas hverdag er et vanlig ungdomsliv. Jeg tror samtidig at folk ser at det er konstruert og overdrevet. Handlingen i boka går over cirka ett år og det er det mest interessante som er plukket ut. I klassen hennes skjer det mye hele tida og sånn er det jo ikke på skolen, forklarer Skaranger.

– Hvor nært er språket i romanen ditt eget språk da du var tretten?
– Det ligner ganske mye… i noen situasjoner, men jeg snakka ikke sånn hele tiden. Stemmen i boka og språket i boka er konstruert. Siden «kebabnorsk» er et muntlig språk som jeg skriver ned, blir det konstruert. Teksten har ord og setninger man henger seg opp i. «Du, bror…»; Mariana snakker sånn med alle og sånn er det ikke i virkeligheten, sier forfatteren som særlig har blitt lagt merke til for det helt spesielle språket i boka si.

– Hva har utfordringen vært ved å gi ut en bok med en ramme som er så lik din egen oppvekst?
– Nei, likheten har ikke vært den egentlige utfordringen… Utfordringene lå i mye annet både før og etter utgivelsen… Det var slitsomt å være så lenge inne i verdenen og språket til en trettenåring da jeg skrev den. Samtidig er det forferdelig å lese boka igjen nå. Det å komme inn i rytmen er umulig, forteller hun oppgitt.

– Kan du si noe om rytmen i språket ditt?
– I teksten fyker det frem og tilbake, som kakling… Hvis det kommer en tekst til meg, skriver jeg med letthet til den er ferdig… Jeg har nesten ikke kontroll over hva som skjer i teksten. Og jeg går ikke tilbake for å endre på den, sier Skaranger selvsikkert.

– Rytmen finnes i hvordan ungdom snakker: «ikke sant, ikke sant, ikke sant…» Gjentagelse. Vi hadde noen runder der vi ville kutte ut «hun bare, jeg bare…» fra boka, men det måtte være med, fortelleren forfatteren som ga ut debutboka på Forlaget Oktober.

– Hvordan var redaktøren din å jobbe med, med tanke på å beholde språket ditt?
– Hun var… eller er veldig grei. Ga meg frie tøyler. Det tror jeg er veldig viktig fordi vi ikke har den samme bakgrunnen. Hun måtte gi meg frie tøyler, mener Skaranger.

– Kan det være lettere å komme inn i romanuniverset, når man som leser må konsentrere seg om det for mange uvante språket i boka?
– Min bestemor på nitti år fra Frogner synes den var veldig fin. Hun likte de lange setningene og at det skjedde så mye. Men jeg skjønner hvis folk synes det er vanskelig å komme inn i universet til en trettenåring. Det er rett fram og tut og kjør. Det må man tåle. Jeg har fått fra én til fem i terningkast av kritikerne. Og hørt alt fra «det er den verste boka, jeg skjønner ingenting» til å få skryt fra små barneskoleelever, ivrer debutanten.

IMG_5791b


– Hva betydde Nansenskolen for romanen din?
– Det var på Nansenskolen jeg skrev den… Eller store deler av den. Det var veldig fint der, jeg gikk på skrivelinja. Noen lærere sa «her har du et bokprosjekt». Så det er Nansenskolen jeg skal takke for dette, sier forfatteren fornøyd.

– Hvorfor liker du Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri?
Alle må jo like den, den er veldig fin. Min bok ligner Khemiris, fordi boka handler om en gutt på samme alder som Mariana og er skrevet på rinkebysvensk. Den kretser rundt hverdagen til en viss aldersgruppe og har også fokus på språk som identitetsmarkør. Khemiri er mer dempet enn meg, forklarer Skaranger om sin svenske kollega som hun er inspirert av.

– Hva annet inspirerte deg da du skrev boka di?
– Jeg hørte mye på Dr. Dre, Beyonce og Jason Derulo… Så en del på Holmlia streetbattle på YouTube… Jeg går gjerne på et kick, så blir det veldig lett å skrive tre dager og så går det veldig tregt igjen, sier Skaranger som lot omslaget til boka si være leopardskinn. Forfatterens navn og tittelen på romanen skinner i gull.

– Jeg var i Chile og da gikk alle i leopard. Tenkte at det passa så fint til Mariana. Og jeg elsker leopard! Tittelen spiller litt på hva jeg forsøker å gjøre med boka: å åpne gardiner eller noe…

 

 

kvadratdeichmanblIntervjuet står på trykk i høstens utgave av Deichmanbladet. Gratismagasinet finner du både på ditt bibliotek og andre steder der folk ferdes i Oslo.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *