Kanonbra bøker

Folk leser færre klassikere enn før. Er det noe å gråte over? Vi har spurt en litteraturprofessor. 

Tekst: Wera Birgitte Holst/Omslag: Gyldendal, Samlaget og Bokvennen

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Cecilie Naper, har studert utviklingen i norske lesevaner hvert år siden 1997. Tallene viser at folk leser færre klassikere enn før. Det var Klassekampen som først meldte om dette i sommer. Men trenger vi egentlig disse gamle, kanoniserte bøkene folk sier er så viktige og bra? Og hvorfor heter de egentlig «klassikere»?

Ikke overrasket

Professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, Jan Haarberg, er ikke overrasket over Napers funn: -Det er et faktum at såkalte klassikere ikke er i handelen fordi etterspørselen er så liten. Dette har skjedd gradvis, men nå får vi et slags vitenskapelig belegg for tendensen.
Haarberg forklarer utviklingen slik:
-Verden blir flatere i strukturene. Det er ikke lenger den herskende klasse som definerer kultur, ettersom vi har begynt å gi helt vanlige folk utdannelse. Dermed får vi også en større bredde i kulturen.

Overklassen

Begrepet klassiker kan spores helt tilbake til Romerrikets overklasse. Først ble det brukt om borgerne som tilhørte den høyeste skatteklassen, og som hadde en stabilt høy inntekt. Begrepet ble overført på litteraturen, på forfattere som tilhørte den høyeste klassen, og som representerte en stabilt høy verdi. Opp gjennom historien har skolen hatt en spesiell betydning for klassikerne:

-Den viktigste mekanismen for å definere klassikere har vært skolepensumet, påpeker Haarberg.

Må være viktig

Men hva er det ellers som gjør at en bok blir en klassiker?

-En klassiker er en utgivelse som er definert av kulturen som spesielt verdifull. Det betyr ikke at den nødvendigvis er spesielt god, understreker professoren og trekker frem et eksempel:

–Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stowe fikk æren av å ha avgjort borgerkrigen i USA ved å gripe inn i diskusjonen rundt slavehold. Men flere vil si at den ikke holder litterær toppkvalitet. En klassiker trenger altså ikke å være ubestridelig sublim. Men den må ha et element av noe viktig i seg, det være seg politisk, etisk eller religiøst.

-Siden klassikeren er fra en annen tid, representerer den en verden som ikke er vår. Hvis man er eventyrlysten er det usannsynlig spennende å gå inn i den.

Tre grunner til å lese klassikere

Det er mange gode grunner til lese klassikerne, ifølge Haarberg. Han trekker spesielt frem tre av dem. Den første er muligheten til å forstå sin kultur:

-Hvis man er passe interessert i sin egen kultur, bør man lese verkene som har vært viktige i kulturen. Klassikerne har en svært sentral posisjon i vår historie.

Haarberg peker også på klassikernes underholdningsverdi:

-Siden klassikeren er fra en annen tid, representerer den en verden som ikke er vår. Hvis man er eventyrlysten, er det usannsynlig spennende å gå inn i den. Når klassikeren attpåtil er viktig, slår man to fluer i en smekk.

Kanskje ikke så overraskende er den gode kvaliteten nok en grunn til at man bør lese klassikere, ifølge Haarberg:

-Generelt holder klassikerne god kvalitet. Ved å lese dem, oppøver man sin egen estetiske dannelse og dømmekraft, sier han.

-Les Lukian. Morsommere blir det ikke.

Og selv om klassikerne er fra en annen tid, mener Haarberg slett ikke at de er utdaterte:

-Tenk om vi sa om historie generelt: «La oss slutte med historie fordi det er uaktuelt.» Det er et ekstremt standpunkt, konstaterer professoren.

 

Professorens favoritter

 

1.

En hyllest til flua og andre personportretter av Lukian, som inneholder flere dialoger og satirer.

-De er lyse å lese også i vår tid. Les Lukian. Morsommere blir det ikke, sier Haarberg.

Den syriske forfatteren Lukian eller Lukianos, skrev på gresk og levde fra ca.120-180 e. Kr. Han gjorde blant annet narr av de greske gudene. En hyllest til flua og andre personportretter er nyoversatt og inngår i Gyldendals serie “Kanon. Antikkens litteratur på norsk” med gamle greske og romerske klassikere.

-Et fabelaktig prosjekt, sier Haarberg om satsingen.

På Deichman finner du også Menippéiske satirer av samme forfatter.

2.

Forfatter Aasmund O. Vinje er den andre av stjernene i Haarbergs klassiker-utvalg, med boka Ferdaminne fra 1861.

-Ferdaminne har gått ut av handelen, men er en fryd å lese. Det er Vinjes morsomste bok, bedyrer Haarberg.

Boka er en slags reisereportasje hvor kongekroningen av Karl XV i Nidarosdomen er målet for reisen.

-Vinje skriver om alt som er høytidelig, for eksempel kongekroningen, på en komisk måte. Han lanserer begrepet “tvisyn” – å se retten og vrangen i et eneste øyekast, sier professoren, som også anbefaler sterkt å lese Toril Mois essay om Ferdaminne. Den er basert på et foredrag som Toril Moi holdt på Nasjonalbiblioteket.

3.

Haarbergs tredje anbefaling er Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stowe.

-Dette er en av de mest interessante bøkene som er skrevet om rasisme. Mange har bare lest kortversjonen. Les heller den fullstendige norske oversettelsen som kom for få år siden, oppfordrer Haarberg.

 

Motkultur

Tallenes tale er klar: Det er nye bøker som er mest populært. Cecilie Naper har hentet ut statistikk fra biblioteksystemet Bibliofil. Den viser at nesten alle de 100 mest utlånte bøkene i Norge fra mars til september 2016 var samtidslitteratur.

Men selv om interessen er dalende og utvalget i bokhandlene ikke er på topp, minner Haarberg om at det fortsatt er håp for klassikeren:

-På biblioteket finner man jo folk som er interessert. Det blir en slags motkultur til den bærende kulturen, påpeker han.