Sommersnakk med Hanne Sigbjørnsen

Litteraturbloggen snakker denne sommeren med et knippe illustratører og tegneserieskapere om sommerlesing og om å lage bøker.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Stine Friis Hals, Samlaget / Illustrasjoner: Hanne Sigbjørnsen / Omslag: Egmont, Ashehoug

TegneHanne, eller Hanne Sigbjørnsen som hun egentlig heter, har virkelig tegnet seg inn i våre hjerter. Sigbjørnsen har fast spalte i Aftenposten, gitt ut flere egne tegneserier i tillegg til å være en populær illustratør. Faktisk forlot tegneserieskaperen sykepleieryrket til fordel for tegningen. Streken er naiv og gjenkjennelig, og hun rapporterer både fra helsearbeiderverden og sitt eget privatliv. Hanne Sigbjørnsen fikk baby rett etter at dette intervjuet ble gjort, så vi gratulerer henne på etterskudd!

Det har vært veldig spennende å følge deg gjennom årene. Jeg «oppdaget» deg da jeg skrev masteroppgave, i 2010, og du var en kjærkommen avveksling på lesesalen! Det gikk i seriene dine på bloggen din og også Hyperbole and a Half, som jeg har skjønt at du har vært litt inspirert av. Hvorfor begynte du å tegne?

– Takk! Jeg føler aldri egentlig jeg begynte å tegne, det var vel heller slik at jeg aldri sluttet, men jeg begynte å lage tegneserier da jeg gikk på videregående. Da dokumenterte jeg livet på medier og kommunikasjon i stripeformat, og fikk gjennom en klassevenninne en fast plass i lokalavisen Sandnesposten. Etter det har jeg alltid laget tegneserier på en eller annen måte.

Du bruker mye fra eget liv i serien din. Hva slags utfordringer kan det komme i kjølvannet av å skrive og tegne om både seg selv og familien?

– Folk føler kanskje at de kjenner meg litt bedre enn de egentlig gjør, men det har for det meste vært en fordel. Man hopper gjerne over small talk, som jeg ikke liker noe særlig uansett. Ellers er det vanskelig å vite om man har utlevert andre for mye. Jeg vil ikke spørre om tillatelse, for da vil folk redigere min opplevelse av noe, men jeg har opplevd at folk ikke har satt pris på at jeg har delt ting. Det er aldri gøy.

Teksten kommer alltid først, uansett hva jeg jobber med.

Du tok jo det store spranget fra sykepleier til tegneserieskaper på heltid. Hvordan var det?

– Det har gått veldig bra til nå, jeg trives som frilanser. Det var en overgang i starten å gå fra en jobb med så mange kollegaer til en med så få, og å styre min egen hverdag og sånt, men å slippe turnus er en helt enorm fordel i livet.

Hvordan jobber du med de to uttrykkene, tekst og bilde? Hva kommer først, selve fortellingen eller bildene?

– Teksten kommer alltid først, uansett hva jeg jobber med. Jeg skriver alltid et helt ferdig manus med klare beskrivelser av hva jeg skal tegne før jeg begynner å tegne noe som helst.

I tillegg til å lage egne bøker og serier i Aftenposten jobber du også som illustratør. Blant annet har du illustrert den sagnomsuste Gleden med skjeden. Hva er viktig å tenke på når du illustrerer andres tekst? Hvor tett jobber du med forfatterne?

– Å illustrere andres arbeid er det vanskeligste av alt, syns jeg. Jeg vil jo så gjerne møte deres forventninger, og er alltid redd for å skuffe. Stort sett jobber jeg ganske tett med forfatterne, for de aller fleste forfattere har en klar visjon for sin bok. Jeg begynner med å lese hele manuset, og så skriver jeg ned hvor jeg tenker det kunne passet med tegninger, og så leverer jeg skisser som de kan endre på. Så rentegner jeg og eventuelt farger til slutt.

Akkurat nå har du jo annonsert at du har gått ut i fødselspermisjon (gratulerer med det!), men har du noen planer for hva du vil jobbe med når den er over?

– Takk! Jeg vil nok starte med en ny bok. Har skrevet en del notater fra graviditeten, så blir nok noe med det.

Hva skal du lese i sommer? (Hvis livet tillater det)

– Jeg er usikker på hva jeg rekker, men neste bok på listen min er Anders Kvammens nye tegneserie Jobb. Har også en ambisjon om å fullføre Knausgårds Om våren. Den fenget meg ikke da jeg startet på den i fjor en gang og endte opp med å legge den fra meg, men føler kanskje jeg gikk glipp av noe.