Debutanten som digger biblioteket

Brageprisnominerte Gulraiz Sharif har over svimlende 600 på venteliste til debutboken Hør her’a. En bok han i irritasjon skrev for å vekke de store forlagene, men også for å bidra med en historie der minoritetsgutter kan kjenne seg igjen. Men en minoritetsbok er det ikke, hevder han.

Tekst og foto: Siri Larsen

Da jeg kom hjem fra sommerferie lå det en liten gul bok på pulten min skrevet av en ukjent forfatter. Hadde det ikke vært for en veldig sjarmerende hilsen på første side, spørs det om jeg ikke hadde lagt den til side og gått glipp av en morsom men alvorlig historie.
– Ja, og det er en veldig personlig hilsen til biblioteket! Han jeg ga den til trodde jeg var en gærning som gikk rundt og misjonerte Hør her’a. Han så dritrart på meg. Jeg ga ett forhåndseksemplar til Bjørvika, ett til Nordtvedt fordi jeg fikk bruke meråpent tilbudet, og ett til Grünerløkka for der gikk jeg i barnehage. Boken var en takk for all tid jeg har brukt på biblioteket og hvordan dere har prega meg litterært.

Digger bibliotek

Kjærligheten til bibliotekene er så stor, at til tross for hektisk timeplan tar Gulraiz Sharif seg tid til en prat med meg en sen ettermiddag i Bjørvika. Han forteller at biblioteket på Grünerløkka var avgjørende for hans interesse for litteratur.
– Jeg ble kjent med bøkenes verden der. Jeg gikk i barnehage over biblioteket så det var bare å gå ned trappa og låne masse bøker. Da jeg begynte på skolen dro jeg dit enten med mamma eller alene. Det begynte med Ludde og Emma og Thomas, og som 11-12 åring hadde jeg så å si tømt hyllene og lest alle Gyldendals ungdomsklassikere, forteller han. – Jeg var vel en av få som var så interessert. Jeg slukte alt fra tegneserier til mer avanserte bøker.

– Jeg pleide selv å stå på venteliste på andre bøker, og at noen nå står på venteliste på min bok er skikkelig kult

Da Sharif ble eldre ble det nye tilholdsstedet biblioteket på Hammersborg.
– Jeg har et nært forhold til det gamle hovedbiblioteket. Jeg vanka mye der som ungdom og ung voksen og fram til det stengte. Da tok jeg med sønnen min for å ta en skikkelig avskjed med bygget, for det biblioteket har betydd mye for meg. Da 1000 barn gikk med sekker med bøker ned til Bjørvika ble jeg så rørt. Jeg fikk klump i halsen, jeg ble helt sånn wow! Men, Bjørvika er lettere å besøke for kidsa. De kan bare ta toget fra Haugenstua, Lillestrøm, Fjellhamar – ja, det er tilgjengelig for alle.

Det er ikke bare folkebibliotekene Sharif blir entusiastisk av å snakke om, skolebibliotekene ligger også hans hjerte nær.
– Skolebibliotekene har en unik posisjon for å nå absolutt alle barn, det ser jeg som lærer. Der jeg jobber har vi et fantastisk flott bibliotek. Det er der jeg ble motivert til å leve ut drømmen om å bli forfatter. Jeg ville gi ut en bok som havnet i hyllene på skolebiblioteket, sier han. – Jeg ville skrive en bok gutter har lyst til å lese, spesielt de med minoritetsbakgrunn. Som lærer på barnetrinnet ser jeg at det er flere jenter som leser, og jeg blir veldig glad når jeg ser gutter forsvinne inn i bøkenes verden. Men det er ikke gutta som vanligvis har med seg fire-fem bøker i sekken. Man må pushe dem mye mer enn jentene.

En bok som gir gutta det de vil ha

For å få med seg guttene ønsket han en bok med energi og fart, og et språk som lå tett opp til sånn kidsa snakker.
– Jeg tror det er viktig for oss gutta med en annen bakgrunn at noen kommer og representerer oss. Jeg ville at kidsa skulle kjenne seg igjen. Gutter er ofte mer lystne på å lese humørfylte bøker med action, og jeg ville holde et lett og morsomt språk for å få dem med meg. Det er mye som er sårt og alvorlig i historien, men jeg ønsket ikke at det skulle være en tåreperse, så det var viktig å få inn fart og humor.

Sharif skrev mesteparten av boken på mobil på farta fra et sted til et annet, og tror selv det er grunnen til at boken er så energisk.
– Jeg pleide å kjøre ned i garasjen på Metrosenteret på Lørenskog for å skrive på telefonen hvis jeg kom på noe jeg måtte ha med. Jeg kastet litt ball frem og tilbake med meg selv der i bilen, språket og orda måtte sitte, så det var litt kult. Også er jo jeg en veldig energisk type da, sier han og ler.

Historien kretser rundt 15 år gamle Mahmoud fra østkanten i Oslo. Det er starten av en lang og kjedelig sommerferie som skal tilbringes i nabolaget med kompisen enøyde Arif. Alt endrer seg imidlertid når onkel fra Pakistan kommer på besøk. Mahmoud får i oppgave å vise ham rundt i Oslo, noe som blir en humoristisk men også alvorlig rundtur til ettertanke for oss lesere. Samtidig blir Mahmoud mer og mer bekymret for lillebroren som fortrekker kjole og smykkene til moren fremfor gutteleker.

Boken har fått gode anmeldelser, er Brageprisnominert, og har i skrivende stund over 600 på venteliste. Så lang venteliste er uvanlig for en ungdomsbok, det nærmeste er vel Harry Potter. For forfatteren er det nesten helt uvirkelig.
– Jeg pleide selv å stå på venteliste på andre bøker, og at noen nå står på venteliste på min bok er skikkelig kult, sier han beskjedent.

Feelgood med politisk brodd

Sharif trodde at det ville være vanskelig å bli antatt som minoritetsforfatter, og det var i utgangspunktet sinne som fikk han til å skrive Hør her’a.
– Jeg ville egentlig ikke bli forfatter med en minoritetsbok. Drømmen var å komme til forlaget med noe annet. Men så tenkte jeg, nå har jeg sjansen, nå skal jeg vekke noen av de forlagene nede i byen, og sendte ti-tolv sider av boken med tekst som: «Hør her’a, nordmenn digger at utlendinger, en uslepen diamant, skriver bok.» Det er akkurat dette folk vil ha, så da får de det. Og det ble jo ingen dårlig bok av den grunn, sier han, klapper på boken sin og smiler.

Du må tørre å drite deg ut på samme måte som du driter ut andre.

Det ble ikke bare en bok for og om innvandrere, selv om Sharif jevnlig får tilbakemeldinger med takk for en bok som endelig snakker for og inkluderer flere. Den har også nådd veldig bredt.
– Ja, noen sier at Norge trengte en sånn bok, at den er spot on. Mange av oss innvandrere føler vi blir snakket dritt om hele tida. Det er liksom dritt dritt dritt, fra vugge til grav. Du føler deg som en jævla byrde. Det er det Mahmoud også føler seg som. Han føler på et utenforskap. Han føler seg som en gjest som ikke er helt velkommen. Det er ikke bra for selvbildet. Men jeg er ikke ambassadør for alle innvandrere i Oslo. Det er ikke en politisk roman, det er egentlig en feelgood roman.

Helt uten politisk brodd er ikke boken. Både nordmenn og det norske samfunnet, pakistaner og andre nasjonaliteter får gjennomgå. Samtidig trekker Gulraiz Sharif frem det fine i de ulike kulturene.
– Ja, jeg sparker i alle retninger. Du ser at det er kjærlighet til velferdssamfunnet og sosialdemokratiet. Du ser jo det, det er Oslo-kjærlighet! Jeg synes det er fint at man kan vise begge deler, at man både kan se at det norske samfunn har sider som ikke er bra og at det er mye bra samtidig. Det samme gjelder det pakistanske miljøet. Det var kult å kunne være litt kritisk og nedlatende om alle kulturer med kjærlighet og humor. Også er det mye selvironi. Du må tørre å drite deg ut på samme måte som du driter ut andre.

Alle skal føle seg elsket og anerkjent

Sharif ønsker å ta opp flere former for utenforskap, som det å være født i feil kropp.
– Det om transproblematikk skrev jeg som pedagog og samfunnsfaglærer, og som far. Vi lærere prøver å favne alle elever hvor forskjellig de enn er. Så her ligger det en dyp respekt og kjærlighet for forskjellighet og annerledeshet og den tøffe indre kampen mange går igjennom. Det er noen faser i barndommen der du prøver å finne ut av livet, og mye av formålet med boken er å vise hvor mye ungdom og barn gjennomgår. De åra er en kamp, og mitt ønske er at alle skal føle seg elsket og anerkjent for den de er, uansett etnisitet eller legning.

Det bor mye kjærlighet i Sharif, til biblioteket, litteraturen, barn og unge, og til byen han bor i, Oslo.
– Jeg er så drittlei spørsmålet om jeg føler meg norsk, og at noen skal sitte med definisjonsmakten over hvem jeg er. Jeg føler meg ikke norsk. Hva er det egentlig å føle seg norsk? Vær stolt av det du er! Aldri dra din egen etnisitet ned. Om du kommer fra et fattig, nedslitt land, vær stolt av opphavet ditt. Jeg er vokst opp som pakistaner men er oslogutt. Referansepunktet er jo Tigerstaden, det er der jeg har tryna og mista fortenner, blitt forelska, loffa rundt på natta med kompiser, det er byen min, og det kan ingen ta fra meg. Jeg digger Oslo. Jeg føler meg oslosk, avslutter han, og går ut i den mørke oslokvelden. Jeg ser ryggen hans forsvinne forbi lekeplassen på Jernebanetorget og kjenner at, ja, jeg føler meg ganske oslosk jeg også.

Vil du låne og lese Hør her’a? Her kan du sette deg på venteliste!