Ginkgo Biloba

Om våren, om sommeren
skriver røtter vinterens sanger

Sånn går de siste linjene i Marte Hukes diktsamling De fire årstidene. Dette skal ikke handle om tempeltreet, Ginkgo Biloba, men det var omslaget på denne boka som fanget meg først. Motivet var ikke til å ta feil av, pluss at det er bittelitt forhøyet og får dermed et ekstra taktilt preg. I Botanisk hage på Tøyen finnes et yndig, kraftfullt eksempel av arten og hver gang jeg er innom og hilser på må jeg lese litt på infoen som følger treet, og det er til å bli merkelig rørt av.  Et levende fossil, har holdt seg uforandra gjennom skiftende tider og millioner av år og etter Hiroshima var Ginkgoen av de første  til å spire.

«Look! They’ve killed all the birds»
Denne kommentaren i et naturhistorisk museum nedtegnet i den montasjebaserte diktsamlinga  Ta i  mot kan oppsummere min foreløpige kjennskap til Marte Huke. En leken omgang med språk og vendinger og vinkler er også et kjennetegn her i De fire årstidene, samt at billedspråket henter næringa si fra natur og planter og grøde.

Eplet vokser stille,
samler vekten av alle dagene i seg
til høsten plutselig synger
om en måte å kartlegge verden på
(s.54)

En historie fortelles, om et hus og en hage, et forhold i ferd med å ryke og en bevegelse ut. Og kan hende vil strofer som Åkerens grense går / gjennom kroppen (s.24) bli hengende igjen lenge. Mmm, enda en bok for fingertuppene og for innsida av kroppen, her fra åpningslinjene:

Pollineringen. Der huset møter hagen. I et omriss av sol. Hagen møter
enga, enga blir en åker, åker møter skog. Navnene lyser i bakken:
primula, krokus, hvitveis, hestehov.