November-mørket

Nå som november har kommet er det påtide å ta opp igjen lesingen av gamle, gode og sesong-betonte bøker, som den som handler om livet i mummidalen om høsten, nemlig Sent i november av Tove Jansson.

Mummifamilien har fulgt meg gjennom hele barndommen og oppveksten, helt fra jeg var alt for liten til å ha noe stort utbytte av teksten.  Sånn blir det gjerne når man er minst i en søskenflokk og for alt i verden vil gjøre det som større søsken gjør, nemlig å høre på høytlesingen av den til enhver tid gjeldende boka.

Stemningen

Sent i november har noe litt lavmælt og mytisk over seg.  Teksten beveger seg på samme måte som regnværet som følger Snusmumrikken i det han bryter opp fra dalen.  Tove Jansson er svært god til å beskrive en stemning, hvor for eksempel været kan forsterke det personene opplever.  I denne teksten møter vi flere skikkelser som alle har det til felles at de er alene.  Alene og ensomme tenker du kanskje, men det gjelder ikke alle.  Noen trives best alene, som Snusmumrikken, mens andre får et plutselig behov for selskap og noen å snakke med og bryter opp i hui og hast som Hemulen og Filifjonka. Til mummidalen kommer de, en og en, mange av de skikkelsene som befolker Tove Janssons bøker. Likevel, det er noe som mangler – det er så innlysende at det er nesten umulig å få øye på med en gang – mummifamilien.  De er borte; dalen er forlatt uten spor etter den vennlige og litt ustrukturerte familien som alle tar for gitt alltid finnes der.

Skikkelsene

Som barn synes jeg alltid Sent i november var litt trist og litt skummel på samme tid. Denne boka ble ofte valgt bort til fordel for andre og mer lystige titler, som var lysere i tonen.  Nå, mange år etter, har jeg funnet ut at det er på tide å ta fram Janssons kanskje mest melankolske tekst igjen.  Denne boka, med en mørkere og mer mollstemt tone, er en fin skildring; både av en årstid men også av følelser som lengsel, ensomhet, samhold og ulikhet.  På ett vis får jeg en slags følelse av tidvis å befinne meg i et teaterstykke av Lars Norén, der alle som er samlet allikevel befinner seg alene og nesten uten mulighet til å kommunisere med hverandre.  Den lille sjenerte Homsen Toft, som leser om et vesen enda mindre enn seg selv, Hemulen som mangler både fantasi og empati, men som så veldig gjerne vil komme overens med alle, Filifjonka som bare lengter etter anerkjennelse og å bli sett.  Mymlen (Lille Mys storesøster) derimot er stort sett fornøyd med tilværelsen og blander seg aldri inn i andres liv og blir en observatør i teksten, til de andres store fortvilelse. Mymlens vesen kan godt illustreres på denne måten, fra min svenske utgave: «Det finns ingenting som är så skönt som att ha det bra och ingenting som är så enkelt. Mymlan tyckte inte synd om dem hon mötte och sen glömde och hon forsökte aldrig blanda sig i vad de hade för sig.  Hon betraktade dem och deras trassel med road förvåning.« (side 55)

Avslutningen

For de som synes dette blir altfor trist, så kan jeg røpe at det finnes håp! Mange av skikkelsene går igjennom en endring og stemningen er nok noe lysere på slutten, det må kunne sies!

Og for de som heller vil holde fast i den fantastiske sommeren og høsten vi har hatt dette året, skal jeg sitere en av mine favorittstrofer i sin originale språkdrakt. Det dreier seg om den andre strofen i det pompøse diktet om Haakon Haakonssøn, ført i pennen av Halvor Heyerdahl:

Aldrig saa man slig en sommer:
To gang’ lagde svanen æg,
to gang’ knopped markens blommer,
to gang’ blomstred rogn og heg.
Havet sig ved kysten hvilte,
spøgte med den fulde barm;
blommen lo, og himlen smilte,
som en viv med barn i arm.