Motorpsycho fremfører «Blissard» på Pstereo 2013
17. august spiller Motorpsycho albumet Blissard fra 1996 i sin helhet. Live. På Marinen. På Pstereo.
Artistomtale skrevet av Johan Harstad, eksklusivt for Pstereo.
Motorpsycho (NO)
Synet av bandnavnet alene er nok for dem som kjenner musikken deres til å vite at noe stort kommer til å skje. Motorpsycho. Man sier det ordet med stolthet, med en viss andakt; du kan også prøve å rusle rundt i Norge, eller i store deler av Europa, for den saks skyld, ikledd Motorpsycho-t-skjorten din, og bli slått av mengden bifallende nikk og nye venner som alle har det samme til felles: Som Motorpsycho tar de musikk på alvor. Og under Pstereofestivalen gjør bandet det igjen, denne gang ved å gjøre noe virkelig unikt og historisk som vil bringe med seg tilreisende fra hele Europa og Norge og som vil bli husket i lang, lang tid: 17. august spiller Motorpsycho albumet Blissard fra 1996 i sin helhet. Live.
Tekst: Johan Harstad – som også forfattet hyllestboka til plata i forbindelse med Morgebladets kåring over norgeshistoriens 100 beste plater.
Det er påfallende hvor ofte de samme ordene brukes for å beskrive Norges kanskje viktigste og utvilsomt mest interessante band: Unikt, kompromissløst, omfattende, utmattende, utforskende. Uforutsigbart. Listen kunne ha fortsatt, men det kjennes fåfengt. De neste ordene ville være som de foregående: famlende forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, som igjen leder hen til konklusjonen: språket strekker ikke til og det eneste ordet som kan beskrive Motorpsycho, er Motorpsycho.
Etter tjuefire år er de fortsatt på stigende kurve, med ferske utgivelser som uten tvil kan måle seg med de for lengst kanoniserte utgivelsene fra de første årene. Og ingen vet hvor Motorpsycho hopper. Fra nullpunktet i hardrocken går de ikke av veien for å legge inn lange spaserturer inn i kjernen av den psykedeliske rocken, space-rocken, eller den harmoniske pop’en, til eksperimentell jazz, prog og folkrock. De spiller på en trang rockeklubb i Berlin eller Amsterdam den ene kvelden, og i Nidarosdomen eller Operaen i Oslo den neste. Det har ingenting å si. Alt sammen er Motorpsycho, og det handler om å ha musikken i fokus. Så har da også bandet fått en stor og sammensatt fanskare; det er jenter og gutter, tenåringer og førtiåringer, de langhårede rockerne og hipsterne, dem som oppdaget bandet da de ga ut sine myke album og var i popharmonihjørnet og de som oppdaget bandet da de var langt inne i sitt buldrende, støysentrerte rockmodus. Felles for dem alle er at de for lengst har gitt opp kontrollen og er villige til å følge Motorpsychos hale av rotter og barn ut av byen og inn i fjellet.
Spør man erfarne psychonauts hvilket Motorpsycho-album som er det beste, eller hvilket man burde starte med om man ikke kjenner dem fra før, vil svaret variere sterkt og muligens også føre til vedvarende diskusjoner dem i mellom og man ender opp uten noen klar fasit. Det samme vil skje om man nevner Blissard fra 1996. Mens noen vil påstå at albumet er for lett, sett i forhold til forgjengerne, vil andre mene at det først er her Motorpsycho for alvor blir uforutsigbare og at det er blant deres mest eksperimentelle. Atter andre vil påpeke at Blissard vant spellemannprisen for beste hardrock, eller at det, nesten som Kubricks Paths of Glory, markerer skillet mellom det letende og det insisterende. Uansett er det ikke til å komme unna at Blissard regnes som en av hjørnesteinene i bandets katalog; det er en mildt sagt mangefasettert utgivelse, på den ene siden fylt av nesten irrgrønt, ungdommelig overmot og tekstlige referanser til oppvekst, sensommerdager i forstaden idet solen går ned og livet for alvor begynner, sett fra et mer melankolsk og ikke helt ufarlig, voksent ståsted. På den andre siden er det et mørkt, dyprødt album som tar oss med inn i Charles Mansons hode og etterlater oss med en døende Sharon Tate i den uhyggelige lavmæltheten mot slutten av ”STG”. Bland det sammen med Matt Burts urovekkende og meditative diktafonpoesi på ”True Middle” og Deathprods homage til skaperen av Danelectro- og Silvertone-gitarens far på den avsluttende ”Nathan Daniel’s Tune From Hawaii”. Da har du allerede lagt bak deg euforien på åpningen ”Sinful, Wind-borne”, blitt slått i bakken av Snahs vokal på ”Greener” og Bents hårreisende vakre og illevarslende vokal på ”Manmower” eller ”Fool’s Gold”; du har gjennomgått transformasjonen fra ”‹‹drug thing››” og ”’s Numbness”; du har stilt deg bak protesten i ”The Nerve Tattoo” og sunget sammen med resten, så høyt du bare orker: But that’s Ok it doesn’t matter anyway, it’s still those with the least to say that will be heard!
Enten man var blant dem som i 1996 fryktet at Motorpsycho var i ferd med å bli for softe eller blant dem i stedet så Blissard som nok et bevis på et band som nektet å la seg kneble av dogmer og sjangerkrav, er det ikke til å komme unna at det er et album som er atskillig mer komplekst og mangslungent enn man nok fikk med seg ved første gjennomlytting. Eller, som den eminente kunstneren og forfatteren Tommy Olsson skrev i liner notes’ene til Rune Grammofons 4xcd-boksutgivele av Blissard i 2012: ”Det er som om albumet prøver hardt på å være konvensjonelt gjennom fire og en halv låt før det bare kaster inn håndkleet og går hodestups inn i fullstendig uutforsket territorium, som gjør det til deres mest eksperimentelle, nesten antropologiske verk til dags dato.”
Fremføringen av Blissard i sin helhet på årets Pstereofestival er en, forsiktig sagt, sjeldent unik mulighet til å gjenoppleve Motorpsycho anno 1996 i all sin storhet, til å gjenoppleve sin egen ungdom eller oppdage historien til et band som bare blir bedre og bedre for hvert år.
12. april slipper forresten Motorpsycho sitt nye album, Still Life With Eggplant, som kan holde deg gående til august. Måtte nåtiden forberede deg på fortiden.
Into the void we have to travel!
Én kommentar til “Motorpsycho fremfører «Blissard» på Pstereo 2013”