Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 2. august 2013

Ukas tips!

På 80-tallet var Grace Jones for min del synonymt med den irriterende låten Slave to the rhythm, og en skummel opptreden som skurk i James Bond filmen A view to a kill. Men nå, nesten 30 år senere stiller saken seg litt annerledes.

Jeg satte på Nightclubbing (1981) en dag på jobben, tenkte jeg skulle sjekke ut hvordan hun hadde tolket Iggy Pops låt. Jeg hadde ikke så store forventninger, men det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at fordommene mine fra tenårene ble gjort til skamme. Dette var jo rett og slett råtøft! Hun hadde gjort låten tyngre og saktere, og med en mye mer fetere og vital sound, et godt stykke fra Pops kjølige og maskinelle fremføring. Så etter en lovende start satte jeg plata på fra begynnelsen av, og før jeg visste ordet satt jeg plutselig og trommet med fingrene etter Pull up to the bumper og sang etter Demolition man. Hele tre av ni sanger er coverversjoner, og det kunne kanskje ha virket litt lite selvstendig hadde det ikke vært for at hun gir sangene en egenart og friskhet som ikke står i veien for de originale. I noen tilfeller er det faktisk tvert om, noe tittelsporet er et godt bevis på. Jeg liker godt Iggys versjon, men jeg holder en knapp på Jones.

Grace Jones fikk ellers god drahjelp fra  Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, selveste Sly & Robbie og Black Uhuru medlemmer, som visste godt hva de gjorde i forhold til rytme og groove. Og samarbeidet funker utmerket. Det er ikke en eneste svak sang på plata, og det er en perfekt oppladning til fredagskvelden.

Sjekk ellers ut teksten på Pull up the bumper, det skal ikke så mye fantasi til før man skjønner at det kanskje ikke handler om biler og støtfangere.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 30 andre abonnenter