Plateanmeldelse: Mudhoney- «Vanishing Point»
Av: Victor Josefsen
Mudhoney
«Vanishing Point» (2013)
Sub Pop
5
Leverer alltid // Det var da Mudhoney slapp singelen ”Touch Me I’m Sick” og minialbumet «Superfuzzs Bigmuff» (1989), med sine flerrende fuzzgitarer, at undergrunnsgrungen slo om seg. Så kom Nirvana, filmer som «Slacker», «Reality Bites» som beskrev tidsæraen, drop outs, aspirerende musikerspirer, studenter og andre figurers apati og manglende ambisjoner. Om å finne en plass i samfunnet og ståa til Generation X. I motsetning til Nirvana slo aldri Mudhoney gjennom blant de store massene, noe som sannsynligvis er grunnen til at de på imponerende vis fortsatt holder koken. «Vanishing Point» er Mudhoneys 9ende fullenger i løpet av 25 år. Her er hyllest til Hendrix, garasje og Nuggets, og ikke minst hommage til Butthole Surfers, tidlig Nirvana og Tad. Men musikken består, på samme måte som gruppa Mudhoney består. En god del av det som var (og er) kult med Mudhoney er å finne på «Vanishing Point». Det samme med spiriten fra deres første plater. Det spruter fortsatt av Mudhoney. Gruppa trenger aldri å finne tilbake til gløden de hadde tidligere (vel, nesten da), for de leverer alltid vel, nesten da). / Victor Josefsen
Anmeldelsen er tidligere publisert i Spirit
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
Ukas tips! I dag er det 20 år siden Kurt Cobain tragisk endte sine dager
Én kommentar til “Plateanmeldelse: Mudhoney- «Vanishing Point»”