Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 7. juni 2016

This Heat – en varslet atomkrig

Deceit (1981) av This Heat, artig ordspill, ligger på 42. plass  over de 50 beste post-punk albumene på Rateyourmusic.com med denne kommentaren fra Morninghogg: «Less of an album, more of an Art Form».

This Heat var totalt ukjente for min del, men ettersom de lå foran både The Falls Live at the Witch Trials og Echo & Bunnymens PorcupineRateyourmusic, OG på 20. plass blant de beste albumene fra 80-tallet på Pitchfork, kilte det mer enn nok i nysgjerrigheten min til å sjekke dem ut. Ellers er jeg jo over gjennomsnittet glad i den tidlige 80-talls perioden, og en evig forkjemper for at post-punken aldri kommer til å dø. Sånn, bare for å ha sagt det, liksom.

Ved første lytt fremstår Deceit som noe uferdig og skisseaktig, en del av låtene er mer lydkollasjer enn typisk vers/refereng. Det er mest ekstremt på «Radio Pragues», som består av tape loops og radiosnutter fra en reell tjekkiske radiostasjon med samme navn. Også på sistesporet, «Hi Baku Sho (Suffer Bomb Disease)», eksperimenteres det friskt med ulike effekter, vi hører en stemme som mest av alt likner på en stille form for dødsralling, kirkeklokker, cellognukking og et sørgmodig trekkspilltema som repeteres gjennom det meste av låten. Sånn sett kan det være noe i det Morninghogg sier, at dette er mer en kunstform, samtidig er Deceit mer fullendt enn som så, albumet er et slags dokument over hvordan gruppa følte det på den tiden, med kald krig som bakteppe og frykten for hva atombombe-kappløpet kunne utløse.

Trommis Charles Hayward bekrefter dette i et intervju fra 1991: «The whole period was mad! We had a firm belief that we were going to die and the record was made on those terms». Trusselen om atomkrig motiverte dem rett og slett til å lage Deceit, den evige frykten for at vi skulle bli blåst til himmels og utryddet av en eller annen galning med litt for ivrig pekefinger. Noe som også er gjenspeilt på omslaget, en fotomontasje som viser bilder av den velkjente atomsoppskyen, våpenarsenal, Ronald Reagan, Leonid Brezhnev og Nikita Khrusjtsjov. Supermaktenes uhellige treenighet.

Ifølge en artikkel i The Quieteus handler Deceit om språklig kollaps, og hva det innebærer for de overlevende etter en atomkrig, en farse hvor fornuft og intellekt går tapt i en gitt oversettelsessituasjon: «Your only as good as the words you understand, and you, you don’t understand a word», som de synger i «Makeshift Swahili». Et samfunn hvor ingen skjønner hverandre, «Monosyllabic, hieroglyphic, etcetera, etcetera», og der alle til slutt bare skriker «Rhubarb, rhubarb, rhubarb», et uttrykk opprinnelig hentet fra tv/film-verdenen, ofte brukt som en effekt for å illudere mumling i en folkemengde. Et kryptert språk med andre ord, eller hvit støy, og med det følger naturlig kaos.

Den kalde krigen skapte mye paranoia, frykt og angst, så dette var ment dønn alvorlig fra This Heats side, trusselen om atomkrig var absolutt til stede og nært forestående til tider. Det var tross alt ikke så lenge siden bombene over Hiroshima og Nagasaki hadde falt, og viste verden hvilke grusomheter det ville medføre.

Eller kan du alltids ta oppfordringen fra åpningssporet, «Sleep», som har et slags mantra om å legge deg til å sove, flykte fra alt det vonde i verden og drømme om et paradis med uendelige muligheter: «Sleep, sleep, sleep, go to sleep, sleep, go to sleep/Your are now in a deep sleep». Ulempen er at du kan våkne opp til et levende mareritt bestående av lidelse, bomber og sykdom, noe det siste sporet «Hi Baku Sho (Suffer, Bomb, Sisease)» med sine japanske ord hinter om.

Deceit er et album det er vanskelig å legge fra seg, det kryper sakte inn på deg. Heldigvis for oss ble det ingen atomkrig på 80-tallet, men This Heat skildret redselen og frykten på uforlignelig vis. Deceit er et udiskutabelt mesterverk fra den kalde krigen.

 

this heat

This Heat følte seg aldri hjemme i post-punk sjangeren, likevel er det ikke feil å si at de slekter på andre fremtredende grupper fra samme periode; Wire anno 154, Swell Maps og ikke minst Tuxedomon, spesielt i forhold til lydeksperimentering og låtstrukturer. Samtidig la This Heat grunnlaget for det som senere skulle bli døpt post-rock på 90-tallet, hvor gjerne Slints ypperlige Spiderland (1991) regnes som et sentral bidrag, med Mogwai, Tortoise og Godspeed You! Black Emperor brusende kjølvannet.

I 2016 ga plateselskapet Modern Classics Recordings  i samarbeid med de to gjenlevende medlemmene, Charles Bullen og Charles Hayward, (Gareth Williams døde i 2001) ut hele katalogen til This Heat på vinyl. Den  ujevne debuten, This Heat (1979) legger seg tett opp til Neu! og Cans elektronikaunivers. EP’en Health & Efficiency (1980), kan angivelig kan høres i alle hastigheter, 16, 33-1/3, 45 og 78, «it sounds great at all speeds«, som gruppa sier. Mesterverket er Deceit.

Du vet hva du har å gjøre, din lokale vinylsjappe venter på et besøk.

Saken er oppdatert 3. januar 2018

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Les også:

Tuxedomoon, et vakkert beist i måneskinn

Ukas tips – Slint

Ukas tips- Swell Maps

Godspeed You! Black Emperor – Et unikt band, en unik konsert

Mogwai – Hardcore Will Never Die, But You Will

Wire

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter