Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 1. juli 2016

Det synger i skogene

Du tenker kanskje, skal jeg bli hjemme i kveld og se Wales kjempe mot Belgia om kvartfinaleplass, eller skal jeg stikke ned på Blå og se Woods? Forslag, sett Get-boksen på opptak og få med deg konserten, du kommer ikke til å angre.

 

Bend Beyond

Bend Beyond

 

På slutten av 2012 skulle vi ha vår første oppsummering av årets album her på bloggen. Det var første gang jeg skulle være med på noe slikt og var en smule nervøs. Jeg vet jo hva jeg liker, men å rangere det offentlig virket litt skummelt. Når jeg ser på listen nesten fire år senere ser det ikke så ille ut, Mission of Burma og Bob Mould, som henholdsvis havnet på 1. og 2. plass, er fremdeles store favoritter, Tønes snurrer titt og ofte på platespilleren, I Was A King likeså, og Thåström blir jeg aldri lei av. Det eneste som mangler er Ty Segall, det har jeg tatt kraftig igjen senere, dog. Men jeg sleit litt med å finne ti nye album jeg likte, etter at jeg hadde skaffet meg platespiller året før, hadde jeg i stor grad kjøpt gamle ting jeg hadde på CD fra før, du vet alle de platene du kjøpte på 90-tallet når vinylen virkelig var død og begravet. Vel, du vet hvem som har oppstått fra de døde nå (se lenke under).

Poenget med den lange introen er at jeg ikke er helt fornøyd med lista, føler at hverken at Lee Ranaldo eller Tame Impala fortjente plassen, og er Dr. John helt meg? Men så, like før jeg skulle publisere lista kom Woods inn fra sidelinja! Jeg hadde aldri hørt om dem før, husker ikke helt hvordan jeg kom borti dem, sikkert Uncut eller liknende, men det var umiddelbart noe tiltalende ved dem. Dette noe skakke, vindskeive lo-fi, folk-universet sjarmerte meg i senk, og den lyse vokalen til Jeremy Earl var i første omgang litt odd, men helt perfekt til musikken. Jeg hadde fått noen nye venner. Bend Beyond var langt bedre enn Lonerism (for øvrig et oppskrytt album) og Woods skremte Tame Impala rett ut av lista! De havnet til slutt som boblere på 14. plass, foran The ShinsPort Morrow, noe som også er helt feil, den burde dytta ut Ranaldo. Vanskelig med lister ass.

Woods har vært med meg siden, og fulgt opp med to glitrende album etter Bend Beyond, det enda mer gjennomførte With Light and With Love Jeg blir aldri lei av det Byrds-aktige tittelsporet på over ni minutter, og fabelaktige City Sun Eater in the River of Light, som kom tidligere i år, hvor de dypper tåen i reggae og afrikansk jazz i tillegg til psychfolken. Det er kjekt med EM-fotball, til og med en så lite sportsinteressert type som meg synes det, men i kveld er det Woods som fortjener oppmerksomheten!

 

City Sun Eater in the River of Light

City Sun Eater in the River of Light

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

Les også:

Årets beste album i 2012 – 8. Woods – Bend Beyond

Vinylplatas revansj?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter