Deichman anbefaler: Årets beste album i 2012

Siden det snart er jul så feirer Stian med å kåre sine favorittalbum fra 2012.

Har 2012 vært et godt år for ny musikk? Gamle høvdinger som Neil Young, Bob Dylan, Bill Fay og Leonard Cohen har jo kommet med nye plater, og norske travere som deLillos, DumDum Boys og Michael Krohn like så. Men rent personlig har jeg hørt mer på gammel musikk i år, mye takket være gjenoppdagelsen av vinylplater, og derfor ikke fått hørt så nøye på alt. Men joda, det har selfølgelig vært en del høydepunkter, så her er mine favoritter.

UTENLANDSKE:

 

 

 

 

 

1) Mission of Burma - Unsound

Jepp, de gamle postpunkgutta ruler toppen av listen min i år. Men de kunne godt ha byttet plass med Bob Mould som havnet på andre plass, for det er rimelig tett mellom de godt voksne karene i år. Mission of Burma har levert en jevn strøm av album siden gjenforeningen i 2004, og Unsound er det fjerde og beste etter min mening. Det er et soleklart bevis på at undergrunnsrockerene fra 80-tallet får det bra til fremdeles, til tross for en halvdøv vokalist.

 

 

 

 

 

2) Bob MouldSilver Age

Liker du Hüsker Dü? Liker du Sugar? Liker du Bob Mould? Mitt svar er ja på alle punkter. Jeg har riktignok ikke vært så glad i de andre soloprosjektene til Bob Mould, men på Silver Age har han funnet tilbake til storformen og levert et knalltøft album i ordets rette forstand. Plata er en øvelse i hvordan man lager 10 sanger uten noe fiksfakseri, det er stramt, det er presist og det rocker! Mannen har rundet 50 år og fått et litt bredere mageparti, men som vi så på årets Øyafestival byr ikke det på noen problemer, der raste han igjennom hele Copper Blue på ca. halvparten av spilletiden, og det satt som bare det.

 

 

 

 

 

3) First Aid KitThe Lion’s Roar

Hva skal man si om disse svenske søstrene? Ikke annet enn at de er smått geniale. Hippie-faktoren er høy, men de kan kle seg i strutsekostymer og likevel synge vakkert, så av med hatten og bøy dere i støvet. Dette er jenter som kunne ha fått førsteplassen på grunn av et så gjennomført godt album til tross for sin unge alder, men det er et par litt for anomyme sanger som drar det litt ned. Det blir uhyre spennende å se hva de kommer opp med neste gang, men jeg regner med at det bare går oppover.

 

 

 

 

 

4) Jack WhiteBlunderbuss

Jeg var gått lei av White Stripes for lengst, så jeg var egentlig ikke så interessert i å høre hva Jack White hadde å by på, enda mer blues og garsasjerock liksom. Men han overrasket meg med å gi ut noe av det tøffeste han har laget siden White StripesElephant fra 2003. Og det er tett mellom de gode låtene, Missing Pieces, Freedom at 21, Sixteen Saltines, I’m Shakin’, og ikke minst Weep Themselves to Sleep er alle favoritter. Noen låter drar litt ned, selv om verken Love Interruption, Blunderbuss og On and on and on er direkte dårlige sanger kunne han godt ha kuttet dem ut og fått et enda bedre album etter min mening. Men jøssda, Blunderbuss er et knall album, og etter å ha sett ham live på Sentrum Scene i Oslo i høst hørte jeg på White Stripes to uker i strekk.

 

 

 

 

 

5) ThåströmBeväpna dig med vingar

Han kan bevæpne seg med hva han vil Joakim, for jeg vil påstå at han nesten får det til uansett. Årets plate er riktignok litt svakere enn de to foregående, Skebokvarnsv. 209 og Kärlek är för dom, stilen er mørkere og tyngre, men han følger noelunde den samme oppskriften og lykkes langt på vei. Det er et par sanger som trekker litt ned, Låt dom regna og Dansbandssångaren blir litt treige i lengden. Men tittelkuttet Beväpna dig med vingar, Smaken av dig og St Ana katedral er av klassisk Thåströmkaliber, og på høyde med det beste han har laget. Sjekk også ut liveplaten Som Jordgubbarna Smakade, der finner du kutt fra konserten han holdt i Oslo i mars, og jeg kan love deg at det Kickar!

 

 

 

 

 

6) Dr. JohnLocked Down

Dr. John var en annen gammel ringrev over 60 som dukket opp med ny plate i år, med god drahjelp av Dan Auerbach fra The Black Keys ga han ut et sprekt album fullt av energi og futt. Man hører lett at Auerbach er med, «Black Keys-lyden» ligger tjukt over hele plata, men det er umiskjennelige Dr. John vi hører mest til. Noen av mine favoritter er Getaway, Revolution og Big Shot. Sjekk for øvrig ut den glimrende tv-serien Treme for enda mer New Orleans feeling, Doktoren dukker til og med opp der.

 

 

 

 

 

7) Grizzly BearShields

Jeg var bare sånn halveis fan av den forrige plata deres, Veckatimest, den ble i overkant eksperimentell. Men på årets plate har de i større grad dyrket poputtrykket som hele tiden har ligget i bunn, og det funker mye bedre synes jeg. Men, de er fremdels litt sære, men ikke så sære at det tipper over. De minner meg faktisk om Field Music, som igjen minner litt om XTC, og sånn sett er de i et godt selskap av artister med original stil.

 

 

 

 

 

8) Woods - Bend Beyond

Woods er et helt nytt bekjentskap for meg, men plata Bend Beyond er deres femte plate på like mange år, så muligheten har absolutt vært der før. Men jeg har oppdaget dem nå, og det er jeg glad for. Bend Beyond er en melodiøs folkrock plate, som slekter på både The Byrds og Neil Young, men som også minner meg litt om The Shins, selv om det kanskje er mest p.g.a. den lyse stemmen til vokalist Jeremy Earl enn selve musikken. En herlig oppmuntrende plate å ta meg seg inn i nyåret, passer garantert til lyse sommerkvelder.

 

 

 

 

 

9) Allah-Las – Allah-Las

Høres ut som garasjerock fra 1965, sier du? Ja, det gjør det, Allah-Las hadde glidd rett inn uten problemer. Det er en roligere og mer melankolsk  side av garasjerocken, ikke den skrikete råheten til The Sonics og The Kingsmen. Men Allah-Las har nok jobbet mye med plassering av mikrofoner, og garantert brukt store deler av budsjettet på Vox gitarer og gamle rørforsterker. Med tolv sanger over noelunde samme lest blir det litt monotont i lengden, det hadde gjort seg med et par skikkelige rockere, og to instrumentallåter er litt i overkant. Men det låter deilig retro og analogt, så det er bare å løpe til nærmeste vinyl butikk og sette på stiften.

 

 

 

 

 

10) Lee RanaldoBetween the Times and the Tides

Mens Sonic Youths fremtid henger i løse luften, har Lee Ranaldo tatt skjeen i egne hender og gitt ut soloplate. Eller, helt på egen hånd har han ikke vært, han har bl.a. fått assistanse fra gamle våpenbrødre, som Steve Shelley og Jim O’ Rourke, og ikke minst Nels Cline. Det har blitt en fin plate, synes jeg, lettere tilgjengelig enn Sonic Youth, men ikke nødvendigvis mindre avansert av den grunn. En av mine favorittlåter er Fire Island (phases), som klokker inn på over 6 minutter, men som aldri føles for lang av den grunn. Det er et perfekt stykke musikk med et av de nydeligste countryrock-partiene jeg vet om, noe som Nels Cline definitivt bidrar godt til. Ja takk til mer Ranaldo i fremtiden.

UNDER OVERFLATEN:

James Levy and The Blood Red RosePray to be Free

Ben Folds FiveThe Sound of the Life of Mind

LightshipsElectric Cables

Tame ImpalaLonerism

The Shins - Port of Morrow

 

NORSKE:

 

 

 

 

 

1) TønesSån av Salve

«Eg e i sjokk», sa Tønes  når han gjestet Oslo i høst på John Dee, og det var ikke over Oslobefolkningens ubehøvlete oppførsel han reagerte på, men snarere oppmøtet på konserten hans. Og la meg si det med en eneste gang, Tønes har kanskje brukt litt tid på å komme seg over Rogalandsgrensen, men alle i Oslo og omegn er overstadiet glade for at han endelig har gjort det. Tønes har plantet seg i bevisstheten til Norges befolkning, og takket være ham vet vi både  hvordan vi skal gå til sengs tidlig, koke opp, spille Yatzy, og vakrest av alt, snu seg etter de som ikke tramper for hardt i golvet. Så Tønes, du  vinner, ingen er bedre enn deg.

 

 

 

 

 

2) Kaizers OrchestraVioleta Violeta III

Javel Janove og co., ka ska eg sei? Jo, det e ein hekkans avslutning dåkkår har gjort! Og selv om det høres kleint ut for urogalandske beboere så er det ingen annen måte å si det på. Dere nådde riktig nok ikke opp til topps, men hvis dette  virkelig er slutten, vil jeg benytte anledningen til å takke for 12 fantastiske år! Dere er det beste innenfor norsk rock på denne siden av 2000 tallet, og andre sider for den slags skyld. Så hvil i fred. Kaizers forever!

 

 

 

 

 

3) Susanne SundførThe Silicone Veil

Jeg liker ikke hele plata, synes det kan bli litt maniert av og til. Men det er umulig å komme utenom Sundførs enorme talent, det lyser cred av alt hun gjør. Og White Foxes er en av årets beste låter uavhengig av nasjonalitet, så hun må bare med. Ingen norsk artist kan måle seg egentlig.

 

 

 

 

 

4) Motorpsycho & Ståle StorløkkenThe Death Defying Unicorn

Dette var uungåelig, Motorpsycho har riktignok slått på stortromma før, men her tar de den helt ut og samarbeider med både Ståle Storløkken fra Supersilent, Ola Kvernberg, Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra. Megalomania sier noen, beintøft sier jeg. Motorpsycho har alltid flørtet med jazzen, de samarbeidet jo med Jaga Jazzist i 2003, så dette en helt naturlig utvikling for dem. Det kunne ha gått skeis, men så lenge man å gjøre med så dyktige musikere er det ingen reell fare. Og som kronen på verket, fremførte de selvfølgelig plata i sin helhet i Operaen i høst. Topp den!

 

 

 

 

 

5) Neneh Cherry & The Thing - The Cherry Thing

Dette er strengt tatt ikke et helnorskt prosjekt, men 2 av 4 får holde. Jeg elsker frijazz gruppa The Thing, og var litt spent når de teamet opp med svenske Neneh Cherry, ble det mindre av Paal Nilssen-Loves frenetiske tromming og Mats Gustafssons rauting i hornet? Ja, det ble naturligvis det, men dette er tross alt et annet prosjekt, så jeg greide å legge om forventningene. Jeg er ikke så glad i versjonen av Suicides Dream Baby Dream, men resten av plata fenger som bare det, og det er godt å ha Neneh Cherry tilbake etter 8 års pause. Det ble til og med litt Matsrauting.

 

 

 

 

 

6) I Was a KingYou Love it Here

Jeg skjønner godt at I Was a King har Teenage Fanclub som ett av sine forbilder, det kan man absolutt høre på soundet deres, lett nynbar pop som smyger seg glatt inn i ørene. Norman Blake har jo vært med å produsert, så det er kanskje ikke SÅ rart. Men jeg vil påstå at I Was a King er den fremste formidleren av denne typen popmusikk i Norge i dag. Team Me og Number Seven Deli kryper absolutt tett opptil, men i 2012 er er kongene på topp. Punktum.

 

 

 

 

 

7) HighasakiteAll That Floats Will Rain

Jeg hadde egentlig ikke med denne platen på listen til å begynne med, den fungerte fint som bakgrunnsmusikk og ikke noe mer. Men All That Floats Will Rain er en plate som vokser sakte inn på deg, og blir bedre og bedre. Det skyldes i stor grad et raffinert lydbilde hvor nye detaljer kommer til overflaten etter hvert, men det skyldes mest av alt Ingrid Helene Håviks mørke og mystiske stemme. Jeg får faktisk litt assosiasjoner til Lana Del Rey, men det gjelder bare stemmen, Highasakite driver mer med såkalt drømmepop, og de gjør det nesten perfekt.

 

 

 

 

 

8) Ida JenshusSomeone to Love

Hører i utgangspunktet ikke så mye på countrymusikk, litt Cash og Van Zandt til tider, så jeg hadde aldri regnet med å putte noe norsk country på lista. Men Ida Jenshus er mer enn bare country, eller det spiller ingen rolle hvilken sjanger hun hører hjemme i, for når du leverer noe så kvalitetstungt fortjener det å blir hørt av alle med interesse for god musikk uansett.

 

 

 

 

 

9) PixelReminder

Låta Call me minner faktisk litt om Neneh Cherry og The Things siste plate, og kunne forsåvidt vært med der. Men dette er absolutt ingen rip off, Pixel står fjellstøtt på egne ben og har levert en fin blanding av jazz og powerpop.

 

 

 

 

 

10) Tommy Tokyo - And the Horse came Riderless…

Tommy Tokyo har forlatt backingbandet Starving for My Gravy og gitt ut en soloplate. Jeg var veldig glad i to siste platene de ga ut  i sammen, så jeg tar meg i å savne dem til tider, savner  litt av sirkuset. Men det var alltid stemmen til Tommy Tokyo som var det bærende elementet, og den er fremdeles en nytelse å høre på.

 

UNDER OVERFLATEN:

John Olav Nilsen & GjengenDen eneste veien ut

KråkesølvAlle gode ting

Number Seven DeliToxeth

Death By Unga BungaThe Kids are up to no Good

Rune BergHølå

 

Comments
4 Responses to “Deichman anbefaler: Årets beste album i 2012”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. [...] også: Deichman anbefaler: Årets beste album i 2012 Årets 10 beste album med Paal Nilssen-Love! Svein Ole anbefaler album fra 2012 Deichman anbefaler: [...]

  2. [...] å ha nihørt på ham nå i januar ville han helt klart ha kapret opptil flere plasseringer på Topp 10 lista mi. Ty Segall [...]

  3. [...] debutplate havnet på topp 10 listen min over de beste platene fra 2012, og på tirsdag i neste uke kommer de til Oslo for å spille på John [...]

  4. [...] Les resten av liosta her: [...]



Leave A Comment

Info

Arne Garborgs plass 4
0179 Oslo

Tlf.: 23 43 29 22

Avdelingsleder: Ann Kunish

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Musikkavdelingen gjenåpnet andre uken i august 2010 med oppussede lokaler og selvbetjent utlån og innlevering. Personalet står fremdeles klart til å hjelpe deg, men brukere har nå muligheten til å foreta lån og innlevering selv.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet.

Samlingen inkluderer også materiale innen dans. I vestibylen kan lånere selv utføre lån og innlevering via automater, samt sjekke lånestatusen sin og fornye.

Personalet står fremdeles klart til å hjelpe deg med disse operasjonene, men brukere har nå muligheten til å gjøre mer av dette selv, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!