Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 3. november 2016

Konsertanmeldelse: Steve Gunn

stevegunnmono

 Foto og tekst: Lars Junge

Dette er en av disse amerikanske bandene som man har en følelse av at spiller 200 konserter i året. Man kan saktens google det og ødelegge illusjonen, men alle gutta i bandet har i alle fall poser under øynene og ser jevnt over superslitne ut. I likhet med instrumentene sine er de såkalt road worn. En positiv konsekvens av å være konstant på turné er følgelig at man spiller flettene av hvem som helst. Dette bandet har det som skal til. Talent, originalitet og stamina. De mener det, og de vil det mer enn de fleste andre – og det er derfor de er i den posisjonen de er i, med glitrende anmeldelser i de fleste store musikkmagasinene og nettstedene.

Denne konserten er for oss som ikke fikk klort til oss en billett til Wilco i tide. Det spørs uansett om dette egentlig ikke er en kulere gig enn Wilco, for det Steve Gunn og Co. leverer denne kvelden på Mono er rent gull. Han er egentlig alt for stor til å spille på en så liten klubb, så en intimkonsert med Steve Gunn er en gylden mulighet som vel neppe kommer til å oppstå igjen. Sjangermessig opererer Wilco og Steve Gunn i samme bås; alternativ americana. Dessuten har vi jo alle sett Wilco fjøksen ganger før, de er pratisk talt norgesvenner. Steve Gunn har bare vært i Norge én gang, nærmere bestemt Piknik i Parken i 2015.
Gunn linkes ofte opp mot Kurt Vile. Han spilte gitar i Viles backingband, The Violators, men har virkelig sin egen greie gående. Han ligger et sted midt i mellom den streite Tom Petty-aktige rocken til The War On Drugs og det mer utflytende, jammete uttrykket til Kurt Vile.

Jeg har en HiFi-interesse gående og har hatt det i flere år. High-fi handler i korte drag om én ting: gjenskape lyden av en konsert eller studio hjemme i stua. Enten det er headsett eller høytalere så handler det om det samme. Man higer etter dynamikken som et band klarer å generere på en konsertscene. Det skal føles som om man er på konsert. Dog er det mange arrangører som byr på ræva lyd. Dårlig tilrettelagte lokaler med eldgammelt og dårlig utstyr. Mono som konsertscene er vel neppe optimalt utformet, men de har brukt pengene sine på skikkelig utstyr, og satt opp akustiske dempere i taket. De har også utfordringer med de to store søylene midt i rommet, men har klart å jobbe rundt dem.

Under Steve Gunn-konserten var lyden så god som jeg noensinne har hørt på en klubbscene. Glassklar lyd som ikke skar i ørene, god og fyldig bunn, god separasjon mellom instrumentene. Trommene lå pent og pyntelig bakerst i lydbildet. Alle instrumentene var perfekt vektet i forhold til hverandre. Dette handler også om at musikerne er drevne og ikke spiller for hardt. Dessuten var ikke lokalet stappfullt heller, det hjelper også på. Men det var den hardtarbeidende lydteknikeren som optimaliserte forholdene til dette strålende bandet og gjorde konserten til en av årets beste konsertopplevelser. Ikke at bandet var så sprudlende og bød på seg selv hele tiden, og heller ikke at låtene er de mest originale. Men når man hører ekstremt kyndige musikere i et band som kommuniserer slik bare et band som har en million konserter bak seg kan – og ikke minst: når lyden er nær perfekt. Da blir det bra. Da kan Wilco bare gå og legge seg (sa han bittert).

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 43 (med Steve Gunn)

by:Larm 2016 – Leonov på Mono

Øya 2015: The War On Drugs

Nels Cline, spiller ikke han i Wilco?

Live-album: Wilco – Kicking Television: Live in Chicago (2005)

Et betimelig spørsmål (med Jeff Tweedy(

Jeff Tweedy, liksom / spennende fanfiksjon fra norsk debutant

Jeg er forøvrig like stor fan av Cat Stevens, Jeff Tweedy og drøssevis av andre!

Tweedy – Low Key, fra Sukierae

Hva skal vi putte på plateomslaget – Wilco – Wilco (2009)

Wilco – Heavy Metal Drummer fra Yankee Hotel Foxtrot (2002)

«Jesus» av Wilco i utgangspunktet er en vakker sang, men Bill Fay har faktisk gjort den enda vakrere

Billy Bragg og Wilco

Sett deg i bilen og se hva som skjer – Free Falling – Tom Petty & The Heartbreaker

One Response to Konsertanmeldelse: Steve Gunn

  1. Pingback: Musikalske sidespor – uke 5/2017 | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter