Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 19. november 2016

Musikalske sidespor – uke 46/2016

Et av ukas musikalske sidespor: Me and the Julios skreller av festpynten på låten «Norsk på fest». Vil du ellers vite hva som finnes utenfor hitlistene? 2016 går mot slutten, og det er mange artister og band som fortjener noen linjer. Denne uka blir det derfor dobbel dose, her er ukas utvalgte tips.

 Av: Bent Inge Hvitstein

Big Eyes
Aktuell fordi: riffene sitter løst på albumet «Stake My Claim». Ti låter på 23:47 betyr at det meste må gjøres raskt. Big Eyes spiller melodiøs rock i grenselandet mellom punk, indie og surf. Litt Weezer-gitar skimtes her og der, og det har vel aldri skadet noen? Friskt og energisk fra Kati Eldridge og co.

Likholmen
Aktuell fordi: med Stefan Sundström på laget, har Æ (Erling Ramskjell) og hans nordnorske kompani laget «Blindskär», en EP som leder tankene til et nattsvart hav. Kystlivet kan være faretruende og dystert, men samtidig hviler det en nesten uhyggelig ro over de seks låtene. Stemmen til Sundström skraper og rasper opp skjønnheten og drømmene, og gjør mørket i tekstene styggvakkert. Ingeborg Oktober byr på en fin kontrast når hun trer inn med lyse og milde toner. Denne utgivelsen krever at du lytter til detaljene. Tar du inn stemningen den har å by på, vil du også få en stor musikkopplevelse.

The Megaphonic Thrift +
Aktuell fordi: «Få meg til verden i tide» er allerede etter én uke i ferd med å vokse seg til et monument blant årets norske utgivelser. Bestillingsverket fra Den Elleville Festen høsten 2015 er nå spilt inn i studio, og med god hjelp fra Njål Paulsberg og Emil Nikolaisen (derav + etter bandnavnet), har dette blitt et storslagent synthrockmonster. Denne gangen synger de på klingende sløvt bergensk, noe som kler musikken overraskende godt. «Hendene» (omtalt i denne spalten tidligere), «De gale» og «Pilene» er låter som krever en slitesterk repeatknapp. På noen låter er ordene fraværende, og «Den evige heten» varer, om ikke evig, så iallefall i 11:33, og den forflytter seg over store musikalske avstander på den tiden. Avslutningen er et massivt rykk tilbake til tunge 80-tallssynther (Jan Hammer dukker opp i minnet, uten at den referansen bør bli stående som et ankerfeste for «FMTVIT»), hvor de trykker til med det de har av energi. Her føles det nesten som om musikken alene kan være frelser og løfte mennesker opp fra bakken. Lørdag 19. november kan det hele oppleves live på Pokalen.

Infinity Crush
Aktuell fordi: albumet «Warmth Equation» er deilig og skjør popeleganse. Drømmende og småskeiv pop velter ut av høyttalerne, anført av stemmen til Caroline White. Låtene er trukket gjennom et filter av småsausete lyd med en insisterende og jamrende gitar som prøver å dra de i nye retninger.

Wild Fauna
Aktuell fordi: debutsingelen «Crooked Smile» kunne vært en hyllest til Dinosaur jr. eller Pavement, eller andre som spiller småskranglete taktskiftegitarrock av ypperste merke. Låten har krøpet ut av Furubergets lokaler og har visstnok fått mye spilletid i Brasil. Fuzz og slacker om hverandre, ganske enkelt et godt soundtrack til vandringer i regnvåte bygater med behov for en oppmuntring.

Lars Jakob Rudjord
Aktuell fordi: For to uker siden ble singelen «Marna» omtalt i denne spalten, og nå er albumet «Indiepiano» sluppet løs. Åtte låter som er ren nytelse for øregangene. De fleste låtene er mer dempet enn smakebiten «Marna». Pianoet til Rudjord er i sentrum, men han har god hjelp av smektende strykere. Det er nok mange som kunne vært nevnt, men jeg tenker blant andre på Maxence Cyrin når jeg hører hvordan Rudjord lar tangentene tale med en sterk og tydelig klang. Den franske pianisten har på flere skiver laget moderne pianostykker av gamle og nye hits. Vi minner om de to konsertene Rudjord spiller i Oslo i forbindelse med slippet: 25. november blir det Lunsj med kultur på Universitetet, dagen etter spiller han på Big Dipper.

Gurr
Aktuell fordi: debutalbumet «In My Head» er vanskelig å få ut av hodet når det først har satt seg fast. Enkle, kjappe riff driver låtene fremover, fulgt av hektisk tromming og surfete bass. Tekstene bærer historier de to unge jentene plukker fra gater og barer i Berlin, og tar for seg en rekke snåle figurer. Det mistenkes at The Breeders, fra sin tidlige periode, har vært en av flere inspirasjonskilder for bandet. Sammen med noen av de lettere bandene fra riot grrrl-bevegelsen. Lekent fra tyskerne.

Me and the Julios
Aktuell fordi: de har nylig sluppet singelen «Norsk på fest». Forfriskende med et ungt norsk rockeband som våger å uttrykke seg på morsmålet. Melodien og teksten vitner om et band som ikke kun ønsker å hvile på en konvensjonell rockeformel. Låten bygger seg opp via et smådramatisk stemningsleie, slik det sannsynligvis føles å bevege seg rundt i et klaustrofobisk festunivers for unge mennesker. Dette er den første låten fra det kommende debutalbumet, og de må gjerne skynde seg med å få det ut.

Geir Sundstøl
Aktuell fordi: du har garantert hørt gitaren til Sundstøl før, da han har spilt på mer enn 260 utgivelser av andre artister. Nå er han ute med sitt andre album på egen hånd, som har fått tittelen «Langen ro». Skjønt, helt på egen hånd er han ikke. Debutalbumet «Furulund» ble i fjor nominert til Spellemann, og jeg blir overrasket dersom ikke det samme skjer med dette albumet. Sundstøl backes opp av andre solide musikere: David Wallumrød (tangenter), Erland Dahlen og Martin Langlie (trommer), Nikolai Hængsle Eilertsen (bass), Martin Winstad (perkusjon) og Erik Sollid (fele), på en helstøpt instrumental utgivelse. Albumet åpnes av tittelsporet som gradvis endrer rytme og stil, fra en sped begynnelse med forsiktige drag over strengene, via en basstung midte, til et fyldigere sluttparti. Deretter går det i småseige westernaktige toner på en omarbeidet norsk folketone, fulgt av en ny vri på «Tony’s Theme» fra soundtracket til Scarface. Albumet er spilt inn i Jakob kirke, og den naturlige roen som ligger i kirkerommet er fint overført til låtene som følger. Sundstøl holder det behagelig dempet hele veien, og viser igjen at han står godt på (nesten helt) egne musikkbein.

Letters to Cleo
Aktuell fordi: comeback fra 90-tallsband har blitt en vanlig øvelse de siste årene, og nå er også Letters to Cleo ute med en ny EP. «Back to Nebraska» følger opp der «Go» sluttet i 1997. De finner altså ikke opp kruttet på nytt, men for de som har et nostalgisk musikkgen innebygd, er denne utgivelsen verdt å sjekke ut. Letters to Cleo er fortsatt et 90-tallsband, med alt det innebærer av klassisk indierock. Og Kay Hanley synger fortsatt like sukkersøtt.