Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. juni 2019

5 plater som har inspirert Mika Martinussen i Beaten To Death

Grindcore er ikke helt vår greie her i musikkbloggen, men Beaten To Death er et utrolig morsomt band! De kjører sitt helt eget grindcore-løp uten å være moderert for å treffe et bredt publikum. Måten de blander humor og seriøs grindcore er gull! Her kan du sjekke ut hvilke plate som åpnet øynene til Mika Martinussen for grindcore, hans store favorittband, hvilken plate han aldri blir lei av og det drøyeste bandet han vet om.
Av: Victor Josefsen

Pig Destroyer – «Terrifyer» (2004)

Dette er skiva som (omsider!) åpnet øynene min for grindcore, sjangeren Beaten To Death mer eller mindre er en del av. Ikke at vi høres ut som dem, men skiva er uansett en av mine soleklare grind-favoritter – i skarp konkurranse med deres «Prowler in the Yard» (2001), samt det meste utgitt av svenske Nasum og finske Rotten Sound. Det er noe med det beske soundet deres som treffer meg veldig: ingen bassgitar, fæl og liksom vulgær vokal, relativt rølpete trommespill og smått kaotiske gitarriff som aldri føles moderert for å treffe et bredt publikum. Jeg elsker hvert sekund og gleder meg alltid til neste låt skal sparke meg i ansiktet.

 

 

Burnt by the Sun – «Heart of Darkness» (2009)

Jeg vet ikke hva det er, men jeg blir aldri lei disse gutta her, og det plager meg at de ble oppløst etter dette albumet. Men hvis jeg skal prøve meg: eksplosive låter, fete riff, illsint vokalist, flinke musikere, god variasjon hva angår groove’en fra låt til låt og en produksjon som kler musikken som hånd i hanske. Det svinger rett og slett av dem, og energinivået er høyt nok til å drifte en romstasjon. En ond romstasjon.

 

 

Yautja – «On Audiotree (live)» (2016)

Disse dukka opp på radaren min etter at gitarist Tommy (gitar) så dem i New York og kom hjem med vinyl. Jeg har sjelden falt så umiddelbart for et band før, og det går ikke mange dager uten at jeg hører på dem. De er bare tre stykker, men det låter overraskende stort og ambisiøst. Alle tre deler på skrikinga, og det føles som om hvert sekund er veldig MENT. De er veldig gode på arrangementer, dynamikk og presisjon, uten å på noen måte høres ut som et flinkis-band. Denne «live på radio»-konserten ligger i sin helhet ute på YouTube, og jeg kan virkelig ikke anbefale den varmt nok – i tillegg til deres fantastiske studioskiver «Songs of Lament» (2015) og «Songs of Descent» (2014). Trommefar tar for øvrig pusten fra meg. Det er noe old school nedstrippa over både spill, trommesett og hans egen framtoning. En slags Nick Mason (Pink Floyd) anno 1972 møter Nick Yacyshyn (Baptists, Sumac) anno idag.

 

 

Primitive Man – «Caustic» (2017)

Altså, dette er på sett og vis det drøyeste bandet jeg vet om – og jeg hadde ikke engang hørt om dem før jeg stod med hakeslipp på Blitz i 2018 en gang. Åpningslåta på konserten var den samme som her, «My Will», og jeg ble slått i bakken. Det er så vanvittig mørkt, men samtidig meget smart produsert og fin-fint musisert. Jeg har nesten ingen tålmodighet med ekstrem-metall som går langsomt, men disse karene er unntaket som bekrefter regelen. Jeg må være ærlig å si at jeg oftere hører kun på noen av låtene enn hele skiva (det må man rett og slett være litt i form til), men det er uansett ett av de albumene i mitt liv som har bidratt til å vise meg at det fortsatt finnes muligheter for å kjenne på den følelsen det var å oppdage et nytt band, som da man hørte Iron Maiden som barn og Metallica som ungdom.

 

 

Meshuggah – «Caosphere» (1998)

Mitt favorittband siden jeg hørte denne skiva i 1998. Ingen over, ingen ved siden. Nå låter jo ikke Beaten To Death hverken som Meshuggah eller Primitive Man, men de lurer nå likevel i bakgrunnen som en del av ens DNA. Akkurat denne skiva er det litt delte meninger om blant både fans og – så vidt jeg vet – bandet selv, men jeg tilhører altså dem som mener det er deres beste. Den er skitnere produsert, og på et vis mer heseblesende og kaotisk, enn det meste de ellers har gjort, men jeg tror det er nettopp disse faktorene som gjør at jeg blir tatt med fra første sekund og ikke faller av før det hele er over. Sånn sett har den det til felles med deres «Catch Thirtythree» (2005) som i enda større grad må nytes sammenhengende, men «Caosphere» oppleves mindre gjennomtenkt, og spilt inn som om alle hadde dårlig tid og skulle rekke Systembolaget.

 

 

Beaten to Death – Bjørnstjerne Ibsen (Ferske spor uke 3/2019)

Det hadde vært lettere om den nasjonale pressen hadde vært på ballen

Mer Beaten To Death

 

 

Beaten To Death

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

5 plater som har inspirert

 

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.