Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 11. juli 2019

5 plater som har inspirert The Switch

'Norges fineste poporkester er tilbake i manesjen med et aldri så lite underverk. «Eyes Up» er popintelligens på høyeste nivå. Muligens det beste de har gjort', skriver en av våre skribenter om førstesingelen «Eyes Up» og åpningslåta på albumet «Birds of Paradise» som kommer ut i høst. The Switch er ute med den nye og like fine låta «What If» som øker forventningene ytterlige til det nye albumet.
Av: Victor Josefsen / Foto: Jonathan Vivaas Kise

Her er 5 plater som har inspirert The Switch. Tre i bandet har valgt en plate hver å skrive om.

 

Peter Vollset

James McMurtry – Just Us Kids

James McMurtry er en av verdens beste til å skrive sangtekster, og han har nøyaktig ett triks: Sannhet. Da mener jeg ikke at alle sangene hans er selvbiografiske, eller biografiske overhodet, men at sangene hans utspiller seg i et univers som er til forveksling lik vårt eget og ikke, for eksempel, i en evig High-School korridor hvor ukvisete ungdom kliner med rent undertøy, eller en evigvarende bohemfest hvor ingen har jobber eller familie, eller en slagmark i diffus middelalder der kongen er god og fienden klokkeklar. McMurtry synger om folk du ser på bussen om morgenen, føles det som, det være seg i første, andre eller tredje person. Han beskriver ekte ting uten noe spin på ballen, og det gir tekstene hans en helsikes vekt som all patos i verden aldri kan måle seg med. Selv når han skriver noe tilsynelatende svulstig, som når han i refrenget i «Ruby and Carlos» synger «Holding back the flood just don’t do no good. You can’t unclench your teeth to howl the way you should», så er det ved andre blikk en ganske nøktern beskrivelse av den fysiske refleksen som får deg til å hive etter pusten og bite tennene sammen og klynke når du strigråter.

Jeg kunne gitt utallige flere eksempler, og de beste er spredd beundringsverdig jevnt rundt i katalogen hans: Jeg ender med å anbefale «Just Us Kids» fordi den inneholder eksempel-linja pluss et veldig utadvent, catchy og samtidig erke-McMurtrysk tittelspor. Den første gangen jeg ikke bare stjal et knep her eller der, men faktisk forsøkte å kopiere hele rammen og teksten til en annen tekstforfatter finner du på «Birds of Paradise»; mitt forsøk på å skrive en James McMurtry-låt. (Rød kjole og et svart vers, red.anm.)

 

 

Thomas Sagbråten

Beach Boys – Surf’s Up

For meg er et strekk på 20 min, en plateside, den aller morsomste måten å produsere musikk på. Låtene trenger ikke å henge sammen, de trenger heller ikke å handle om det samme. Det er heller snakk om å lage et univers, å sette noen distinkte rammer der låtene kan utfolde seg. B-siden på «Surf’s Up» er det ultimate eksempelet på dette. Fra baklengspusten som starter «Feel Flows» til codaet på «Surf’s Up» finnes det en verden, og jeg har bodd der.

Miljøvern, naving, kjærlighet, dødsangst, alt fremført med en enorm overbevisning, livet står på spill, men de holder en nesten kjølig ro gjennom det hele. Bortsett fra ved 2 minuttersmerket på «A Day in the Life of a Treeo». Når orgelet bruser over og kaskader av kor kommer bølgende, større og høyere hver gang, da ruller øynene bakover i hodet. Og jeg er hjemme igjen. (Brian Wilsons samarbeidspartnere – rangert fra best til verst, red.anm.)

 

 

Filip Roshauw

Susanne Sundfør – Music for People in Trouble

Jeg husker ikke helt nøyaktig når i innspillingsprosessen jeg hørte «Music for People in Trouble» ordentlig for første gang, men jeg vet at det var en god del ting ved den plata som umiddelbart føltes veldig gjenkjennelig og relevant for det vi balet med. Sundførs univers er selvsagt hennes helt eget, og det ligner ikke i det hele tatt på det vi lager egentlig. Men tanken om å forsøke å finne et stillere, lindrende rom i musikken sin, som jeg opplever at hun aktivt lette etter her og på konsertene hun gjorde i etterkant av skiva, var noe som dukket opp stadig vekk også hos oss. Det kan sies om mye annen musikk nå for tiden også, altså, jeg tror det kjennetegner der mange av oss er musikalsk sett, men her treffer det noe voldsomt.

Det dreier seg ikke om klisjébildet av å skru ned volumet og finne fram kassegitaren. Det som er spesielt inspirerende med «Music for People in Trouble» er jo hvor leken den er. Noen ganger blir “lavmælt” synonymt med “behersket”, men det stemmer ikke i det hele tatt – hør på måten Gard Nilssens trio får avslutte «Good Luck, Bad Luck», for eksempel – det føles som et intuitivt og perfekt innfall, som jeg ikke hadde hørt før. Eller den blippete og bloppete åpningen på tittelsporet, som også henger fint sammen med lydlandskapet på slutten av forrige låt, «The Sound of War». Distinkte og originale valg som det der preger hele skiva, jeg gleder meg til neste. Å dempe seg litt nettopp for å gi mer plass til spontanitet, lek, surrealisme – jeg tror det delvis var noe vi allerede var inne på, men Sundførs plate var et glimrende, rørende eksempel på hvordan det kunne gjøres, og den gjorde vel at det fristet enda mer å grave i den retningen.

 

 

Filip Roshauw

Moskus – Mirakler

Jeg føler jeg støtt og stadig snakker med folk som har en lovende skive som kommer ut snart, og hvor jeg spør dem “hvor er den spilt inn”, selv om jeg strengt tatt vet svaret. For det er liksom alltid Studio Paradiso på Sinsen, der Marcus Forsgren og Christian Engfelt holder til, og der vi også har spilt inn denne skiva. Kanskje det er et ekkokammer, greit nok. Men det er også blitt et gravitasjonspunkt for mye ulik musikk – ikke bare poprock/indie/artpopstuk, men også improvisert musikk i ulike fasonger.

«Mirakler» er delvis spilt inn i bandets eget øvingslokale, men en god del opptak er også gjort i Paradiso. Her og der dukker det opp orgellyder og lignende som er veldig velkjente – Moskus lager det jeg opplever som unik improvisert musikk, men det finnes noen avtrykk her, ting man støter på om man leter i Paradiso.

Det er en sprø, munter og melodisk spontanitet der og en fantastisk følelse for når noe er bearbeidet nok, som jeg liker. «Mirakler» er ikke bare nevnt fordi det er en veldig fin skive som har blitt spilt mye det siste året og som fortjener flere lyttere, den blir vel også en måte å nevne alt det andre som har vandret inn og ut av dørene i studioet mens vi har holdt på, og alt det som har skjedd i Oslo de siste årene. Lassen, Åsmund Skuteruds versjon av «Jazz in Khartoum», Kafé Hærverk i sin helhet, Billy Meier, Nakama, OK World, Dugnad Rec, og så videre og så videre, alt nøyere beskrevet i diverse blogger. Som band sitter vi mye og sysler for oss selv, så vi er kanskje ikke egentlig en del av disse overlappende scenene. Men det er luften vi puster i for øyeblikket, det er en annen luft enn da bandet starta og jeg er overbevist om at «Birds of Paradise» ikke hadde blitt den samme platen uten det værskiftet.

 

 

Filip Roshauw

Ludwig van Beethoven – Pastoralesymfonien

Begynner vel kanskje å skrape bøtta her – det er ikke det at skiva er en symfoni. Men det er et par ting allikevel. Vi snakket litt om den rundt da vi begynte å booke studiotid og grave i låtskuffene etter hva vi kunne tenke oss å spille, hvilken plate vi hadde lyst til å lage. «Pastoralesymfonien» har en utpreget landlig vibb – tordenvær, avslapping ved bekken, god stemning i landsbyen og så videre. Det var noe av musikken som lå bak tanken på å lage noe som gikk en litt rolig, fargerik greie, før tittel og låter og cover.

En ting som er fint med den er at tordenværet ikke kommer til slutt, men litt mer på midten. Vi har laget skiver hvor det dynamiske høydepunktet kommer mot slutten, det er en ok kurve å jobbe med når man lager plate. Men sånn er ikke ting alltid. De skjer på andre, mer “umusikalske” steder, og så bare fortsetter det, nye ting opptar oss, vi glemmer det gamle, vi får vondt på nye steder og så videre. Så å endre litt på tanken om at ting må toppe seg mot slutten, men heller kanskje fortelle litt om hvordan ting ebber ut, tenkte vi en del på.

 

 

The Switch – Eyes Up (Ferske spor uke 16/2019)

 

 

Mer The Switch

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Coveret på «Birds of Paradise» – og på alle singlene – er laget av billedkunstner Lars Sandås, blant annet kjent for boka «Narkoatlas». Lars gjorde også tresnittet som er på omslaget av bandets debutalbum «Big If».

 

 

5 plater som har inspirert

 

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.