Søk Meny Lukk
Lukk
Av: davidjonsson Spillelister 18. august 2019

Ferske spor uke 33/2019

Det var nok mange av oss som ble paffe da vi våknet til nyheten om David Bermans dødsfall. Berman er først og fremst kjent som lederen av det fabelaktive bandkollektivet Silver Jews, men også som poet og tegneserieskaper. Bermans liv og virke falt som et naturlig samtaletema da man traff kjentfolk i Tøyenparken under Øyafestivalen. Er du ikke kjent med David Berman? Sjekk ut Silver Jews og Purple Mountains ved første mulighet. Her er ukas spilleliste!
Av: David Jønsson, Geir Qviller og Victor Josefsen

David Jønsson

Purple Mountains – Night That Won’t Happen
Det var nok mange av oss som ble paffe da vi våknet til nyheten om David Bermans dødsfall. Berman er først og fremst kjent som lederen av det fabelaktive bandkollektivet Silver Jews, men også som poet og tegneserieskaper. Bermans liv og virke falt som et naturlig samtaletema da man traff kjentfolk i Tøyenparken under Øyafestivalen. Dødsfallet kom som en overraskelse, men på den andre siden var det ikke overraskende i det hele tatt. Berman har slitt med depresjon, rusavhengighet og sine demoner over lang, lang tid. Tidligere i sommer kom Berman med et enormt platecomeback, i form av bandprosjektet Purple Mountains, der ulike medlemmer av Woods-mafiaen fungerer som backingband. Hans første album siden Silver Jews’ «Lookout Mountain, Lookout Sea» fra 2008. Albumet er uten tvil en av mine favoritter så langt i år. Tekstene er skarpere enn noensinne, Berman var en mester i å skrive intelligente, selvironiske, bitre og morsomme tekster. Når jeg hører på albumets tekster i etterkant, får de en helt annen betydning som gir en vond bismak. Jeg er veldig glad for at Berman hadde dette siste mesterverket i seg. Er du ikke kjent med David Berman? Sjekk ut Silver Jews og Purple Mountains ved første mulighet.

The Replacements – Achin’ To Be (Bearsville Version)
Første smakebit fra «Dead Man’s Pop», en utvidet og alternativ boksversjon av det undervurderte Mats-albumet «Don’t Tell a Soul» fra 1989. Tanken her er å presentere albumet i en miks slik albumet opprinnelig var uttenkt, ettersom Westerberg har vært misfornøyd med lyden de siste 30 årene. Plateklassiker: The Replacements – «Let It Be».

Broen – Lines
Den fine og særdeles aktive gjengen i kunstpop-kollektivet Broen, er absolutt på tilbudssiden med «Lines». Den stiger frem med snirklete gitarlinjer og trommer i temporitt, før alle lagene i låten åpner seg og man virkelig kan føle på teksturen. Fengende, dansbar og sanserik, slik som nesten bare Broen kan. Øya 2017 – Broen Øya 2015 – Broen: Hagefest By:Larm 2015: Broen – And now for something completely different Mer Broen Your Headlights Are On .

Garcia Peoples – One Step Behind (single edit)
En single edit som varer i nesten åtte minutter? Det høres ut som noe Garcia Peoples kan finne på. «One Step Behind» klokker inn på hele 32 minutter på det kommende albumet med samme navn. Brooklyn-sekstetten pløyer stadig ny mark, selv om de lener seg kraftig på jam-glade band som var glade i en dose eller to (se bare på navnet). Garcia Peoples – Break Me Down (Ferske spor uke 15/2019) Deichman anbefaler: Årets album 2018).

Wet Tuna – Goin’
Når vi først befinner oss ute på disse solsvidde slettene der borte på vestkysten, beveger vi oss sømløst over til Wet Tuna. Et jamband som tenker ikke så ulikt Garcia Peoples, de har til og med en liten hyllest i sitt bandnavn, med et nikk og et blunk til 70-tallskameratene i Hot Tuna. Sløyt opplegg.

Ē – Afraid of the Ocean
Det relativt ferske Oslobandet Ē er et fint, nytt bekjentskap. Bandet består av Ingvild Nærum (Are You Having Fun Yet), Chiara Cavallari (FOAMMM) og Sigrun Sæbø Håland (Hysj). «Afraid of the Ocean» er hentet fra epen «ĒP», som faller som en naturlig tittel. «Afraid of the Ocean» er en sparsomt produsert sak, krydret med en noir 60-talls stemning og smekre harmonier.

Malin Pettersen – Alonesome
Det skal godt gjøres å ikke bli beveget av Malin Pettersens stemme. Lucky Lips-vokalisten har en unik klang og nærhet i stemmen, som gjør at man blir dratt inn i materialet. «Alonesome» er en naken og personlig sang, sparsommelig akkompagnert av en lavmælt gitar. I løpet av det siste året har Malin Pettersen rukket å vinne Spellemannpris, spille på by:Larm, få sitt eget radioprogram på NRK P13, bli nominert til musikkprisen Ameripolitan Awards i USA og bli finalist i International Songwriting Competition. Med «Alonesome» som første smakebit på det nye albumet, er det ingen grunn til å tro at de gode tidene kommer til å avta med det første. Lukk igjen øynene og lytt. Ute nå på Die With Your Boots On-underlabelen til Jansen Records. Lucky Lips (Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33).

 

Geir Qviller

Kukangendai – Sougei
Høres helt enkelt ut på papiret; gitar, bass, trommer og litt vokal. Det vi får her er imidlertid flytende og intrikate rytmiske teksturer/looper et sted mellom Dawn of Midi, Horse Lords og King Crimson rundt «Discipline». Det er verken massivt eller eksplosivt, men heller slentrende og minimalistisk. Kukangendai​ fra Kyoto har holdt på siden 2006, men er nye for meg. Fra den nye skiva «Palm», mastered av Rashad Becker og ute på Mego, Ideologic Organ. (G.Q.)

Erlend Apneseth Trio med Frode Haltli – Kirkegangar
Et melankolsk og vakkert stykke musikk der fela er i sentrum av et stort og variert lydbilde. Ut av kaos kommer en kortvarig orden med melodi, så avsluttes det igjen i uvisshet. En vellykket blanding av elementer fra folkemusikk og nymusikk. Fra den nye skiva «Salika, Molika», nok en fin utgivelse fra Hubro. (G.Q.)

Karenn – Kind of green
Fascinerende, drivende og dansbar låt. Syntetiske naturlyder, insisterende stammetromme og klikkende metronom-lyder. Små variasjoner i trommelyd gir en nesten hypnotisk effekt. Karenn består av to velkjente teknohoder, Blawan og Pariah. Fra EP’en «Kind of green», ute på Voam. Pariah – Seed bank (Ferske spor uke 52/2018).

​UCC Harlo – Lyricist of panic
Varmt og vennlig, med analoge synter, prosessert vokal, perkusjon og med en viss høytidelighet, bølger låten framover. Fra den varierte og spennende debutskiva «United», ute på Subtext. UCC Harlo er Annie Gårlid, klassisk skolert bratsjist som har bl.a. jobbet med bl.a. Holly Herndon og Caterina Barbieri.

Tiger Village – Summer bells
En lettere svimmel tur i et villniss av dekonstruerte rytmer og varierte og boblende melodiske innfall i et jazz-/ elektronika-landskap. Fra «Modern drummer» ute på Hausu Mountain.

Félicia Atkinson – Moderato cantabile
I dette vokalløse stykket har pianoet noe av den samme funksjonen som vokalen til Atkinson pleier å ha. Det loser oss trygt og meditativt gjennom et varmt, fuktig og glitrende stykke drømmelandskap. Fra den nye flotte skiva «The flower and the vessel», ute på Shelter Press. Félicia Atkinson – Lighter Than Aluminium (Ferske spor – uke 26/2018) Félicia Atkinson / Jefre Cantu-Ledesma – Indefatigable Purple (Ferske spor uke 47/2018) Félicia Atkinson, Sarah Davachi, Jasmine Guffond Deichman anbefaler: Årets album 2018

 

Victor Josefsen

Sail By Summer – Lowlowlow
Sail By Summer er en duo bestående av William Hut og hans faste samarbeidspartner de siste årene danske Jens Kristian Rimau. Nå er de ute med debutalbumet «Casual Heaven». Tidligere har åpningslåten «Fetch You Roses» vært med i Ferske spor. Jeg brukte da ordet utsøkt om låta, et ord som beskriver hele albumet. For å nesten gjenta hva jeg skrev da: William Hut synger bedre enn noen gang før, melodiføringen er praktfull og storslagen, melankolsk pop omfavner hans innbydende vokal. Sail By Summer er influert av indie, post-punk og nyklassisk britisk pop, og blander, som så mange andre band og utøvere, stilarter som de lager sitt helt eget brygg av. Produksjonen er luftig og krystallklar, og det musikalske er kløktig utført med stor popsensiblitet. Når jeg nå gir hele plata så rosende omtale, er det fordi det helt enkelt er et bra utgivelse. Den ene halvdelen i duoen, William Hut, har allerede en stor tilhengerskare etter alle de låtperlene han har laget gjennom  årenes løp. Jeg håper han en dag når skikkelig bredt med stemmen og musikken, det han lager er like bra, omså bedre, enn internasjonale størrelser man kan sammenligne han med. Se musikkvideo til «Lowlowlow». Sail By Summer – Fetch You Roses (Ferske spor uke 21/2019) William Hut – I’m Staring At The Sun (Ferske spor – uke 27/2018) William Hut – Låt: «Overdue» (Musikalske sidespor – uke 48/2017).

Shikoswe – Two Heads in a Room
Etter å ha hørt de to første singlene til Shikoswe i 2016 skriver Bent Inge Hvitstein i spalten Musikalske sidespor at det foreløpig er to veldig gode grunner (les: singler) til å følge denne særegne utøveren videre gjennom et eksperimentelt poplandskap. Videre ga han debut-EP’en til Shikoswe karakter 5+. Nå er Shikoswe ute med debutalbum sitt. Selv har jeg hatt med 3 låter fra albumet med i Ferske spor tidligere, og i anledning det sterke debutalbumet tar jeg med et av dem med på nytt nå. Shikoswe har en musikalsk selvtillit som smitter over på lytteren. «Two Heads in a Room» er en stemingsladet låt, og Shikoswe egenartede stemme passer perfekt inn stemningen. Vokalen er som et instrument og regne, og er selve bærebjelken. Soundet er etter hvert blitt mer striglet, men Shikoswe beveger seg fortsatt i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare. Vi hadde for øvrig gleden av å oppleve Shikoswe fra Ås live på Deichman Hovedbiblioteket 2. mai.

The Anti-Music Bonanza – Still Your Lover
De fleste ouutakes, b-sider samleplater er som regel mest interessant for blodfansen, men det finnes unntak, slik som Bauhaus’ «The Bela Session», deres aller første innspilling, kun 6 uker etter at de kom sammen som band den 26. januar 1979. Dette var første gang alt fra denne innspillingen ble sluppet, og inkluderer tre tidligere uutgitte spor som viser hvordan de prøvde seg fram for å finne sitt eget uttrykk. The Anti-Music Bonanzas «Goodbye Production (Outtakes & Demos 2003-20169» viser også hvordan de prøver seg fram med country, «rap», lo-fi, boogie m.m., innspilt på en halvdefekt Tandberg båndspiller, på soverommet osv. Uavhengig av innspillingsteknikk er låtene så fulle av liv og gode melodier at de lever sitt eget, ja, liv. En herlig samleplate! Låta jeg har valgt, «Still Your Lover», er outtake fra albumet «Honky Tonk Hipster» (2013). «Mye energi og god stemning i studio, noe som kanskje kan høres litt på denne poplåta», står det i infoskrivet. Ja, det kan høres! The Anti-Music Bonanza – Guns ‘n’ Booze (Ferske spor uke 25/2019) The Anti-Music Bonanza – Sweet Codeine (Ferske spor uke 48/2017).

Backstreet Girls – Where Have All the Bad Boys Gone
Helstøpt! I tillegg boogierock riff–på–riffrocken henter Backstreet Girls, i likhet med Rose Tattoo, det kontante drivet fra punken på «Where Have All the Bad Guys Gone» (Apropos Tattoo, etter å hørt denne må jeg bare sette «Nice Boys»). Dette er Backstreet Girls på sitt beste! Gørrfint! Gørrfin video også. Den nye plata «Normal is Dangerous» kommer 13. september. Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Don’t Mess With My Rock’n’Roll» Backstreet Girls – «Merry Jingle» «Christmas Boogie» (Musikalske julespor 2018) Backstreet Girls på Rockefeller – Bilder Petter Baarli fyller 50 EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (finfin artwork av Petter Baarli) Se flere relaterte linker under plateanmeldelsen av «Don’t Mess With My Rock’n’Roll».

Veislakt – Sonic Reducer
Veislakt med en cover av de aller beste punklåtene som er laget, kanskje den aller beste, fra Dead Boys’ debutplate «Young, Loud Snotty» fra 1977. En hyllest til Dead Boys og «Sonic Reducer» må med på spillelista. Jeg hadde med originalen i Ferske spor i fjor fordi året før var det 40 år siden den kom ut, og for å feire jubileumet spilte de gjenværende medlemmene inn hele plata på nytt (inkludert «Sonic Reducer»). I fjor tok de også turen til Storbritannia og spilte konserter under banneret 40th Anniversary Tour. Veislakt – Blod I Manesjen (Ferske spor uke 36/2018) Veislakt – Klovnene (Ferske spor uke 10/2018) Cheetah Chrome på Gamla Rocket from the Tombs – The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs.

False Haze – Shining Through
I fjor kom debutsingelen til False Haze, bandet til Sebastian Hovind, tidligere medlem av Frivil, den sjarmerende og uslepne godisen «You Can Be My Love Again». En låt som fikk tankene til fly til slutten av 80/90-tallets uvørne indieband. Den nye singelen «Shining Through» får tankene å fly til labelen 4AD, jeg tenker da på gromband som Lush og Pale Saints og deres uttrykk som veksler mellom skurrende harmonisk støy og ren kraftpakke. Falze Haze har også tilsatt post-rock elementer i miksen. Selv om influensene er tydelige, er uttrykket tidløst. False Hazes «Shining Through» bærer definitivt bud om at flere godiser er på vei. Props til vokalist Ingvill Trydell for den gutsy drømmevokalen.

The Radio Dept. – We Climbed the Wired Fence
I stedet for å slippe sitt andre album, var det 2 EP’er som fulgte opp The Radio Dept.s debutalbum «Lesser Matters» (2003). «Pulling Our Weight» (november 2003) og «This Past Week» (januar 2005). De ble kun utgitt på CD og havner nå for første gang på en vinylplate med tittelen «I Don’t Need Love Got My Band» (JUSTSOR2, ​​2019). Dette er labelen Just So sin andre fysiske utgivelse. Superb «We Climbed the Wired Fence  «er opprinnelig fra EP’en «Pulling Our Weight». Konsertanmeldelse: The Radio Dept. Plateanmeldelse: The Radio Dept. – «Clinging to a Scheme» The Radio Dept. – Låt: «Your True Name» (Musikalske sidespor – uke 5/2018).

Iggy Pop – Run Like a Villain & Eat or Be Eaten
This reissue of Iggy’s Zombie Birdhouse is every bit as frustrating and fascinating as the original, er overskriften på The Line Of Best Fits svært bra anmeldelse av reutgivelsen (vinyl, CD og streaming) av «Zombie Birdhouse» (1982). Jeg velger ut to låter fra albumet – det er mange andre låter på dette helt spesielle Iggy-abumet som jeg kunne ha valgt i stedet!  Mer Iggy Pop & The Stooges.

Sleater-Kinney – Hurry on Home
Da de norske punkerne Lucky Malice var gjest i vår spalte 5 plater som har inspirert i 2017 traff de spikeren på hodet med beskrivelsen av musikken på Sleater-Kinneys plate «The Woods» (2005): ‘Sleater-Kinney er et feinsmecker-band, og teknisk har vi ikke kunnet måle oss med dem. Teknisk finesse har aldri vært veldig viktig for oss, men allikevel er det fint å ha noen riktig gode instrumentalister å strekke seg etter. Det vi har tatt med oss fra denne plata er det å tenke alternativt når vi komponerer låter. Sleater-Kinney utfordrer rammene for generell rett fram rock, ved at de velger uvante løsninger både for trommer, gitar og vokal. Sleater-Kinney er brutalt ærlige i tekstene sine, og lærte oss at det ikke er farlig å kle seg naken i musikken. Ekstremt flinke, sterke kvinnfolk som kjører sin greie, kompromissløst!’ Sleater-Kinney gjorde comeback i 2015 med det like sterke albumet «No Cities to Move». Nå er de tilbake med helt nytt album, og har gått i en helt ny retning. Borte er de intrikate gitarpartiene og de uvante løsningene, dvs. for Sleater-Kinney er det nye albumet en helt ny løsning i forhold til det de har gjort tidligere. På årets album «The Center Won’t Hold» er det mer rett fram låter, med gitarer som nesten lyder som synther og trommer som høres ut som trommesmaskiner. Trommisen Janet Weiss, som spiller på albumet, trakk seg pga. den nye retningen Sleater-Kinney har tatt. Uttrykket inneholder dog fortsatt dypere lag, særlig besørget av Carrie Brownsteins tekstunivers. Albumet er sterkt på sine egne premisser. St. Vincent har produsert og satt sitt preg på soundet.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.