Av: Victor Josefsen Anmeldelser 10. september 2019

5 plater som har inspirert The Sideways

Med like deler inspirasjon fra foreldre og storesøskens rikholdige platesamlinger, og en solid dose egen graving har plateaktuelle The Sideways' sound latt seg påvirke av 60-talls pop og psykedelia så vel som 70-tallets powerpop, new wave og gamle helter innen shoegaze og slacker-indie. Hvilke plater det dreier seg om kan du lese her. Jan Tore Megård snakker på vegne The Sideways som har valgt ut skiver i fellesskap,

Av: Victor Josefsen  / Foto: Christina Undrum Andersen

Big Star – #1 Record

Kanskje tidenes beste poprock-album. Skjønte liksom at jeg elska hele skiva etter å ha hørt de første 10 sekundene en eller annen gang på ungdomsskolen. Dynamikken mellom Chris Bell og Alex Chilton er helt på ballen og herregud så krispt og digg det fortsatt låter. Tidlig og vidløftig bruk av Mellotron M400, noe vi elsker høyere enn alt – og bruker masse sjøl. Det kan for øvrig nevnes at i likhet med at Chris Bell jobba i Ardent som tekniker og fikk bruke studioet gratis på natta, har Øystein hatt samme deal med Brygga Studio i Trondheim, og vi har sånn sett spilt inn alle våre utgivelser på baksida av klokka.

Elvis Costello & the Attractions – This Year’s Model

Perfekt halv-dorky tilnærming til intelligent rock levert med en attityde så punka at hanekammene kullseiler. Den sultneste rytmeseksjonen siden Little Richard på sent 50-tall? Herregud som det koker av Bruce og Pete Thomas! Vox Continental ‘a-la Steve Nieve finner du også på begge albumene våre. Bør for øvrig nevnes at da Anders gikk Musikklinja hørte han rituelt på denne plata 5 ganger om dagen i et helt år. Og den står seg den dag i dag!

Motorpsycho – Blissard

Alltid vanskelig å plukke en favvo med onkel fuzzbass og gjengen. Men man skal lete lenge etter mer sjelsettende opplegg på midten av 90-tallet enn når storebror kom hjem med en bunke Motorpsycho-skiver og proklamerte den nye religionen til oss kidsa. «Blissard» lærte oss snåle gitartunings, sendte oss på jakt etter CSN og Sonic Youth og lærte oss at musikken som Snah, Geb og Bentor lagde var et digert, svart hull man kunne dykke endeløst dypt ned i.

(Motorpsycho – Psychotzar, Ferske spor, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower», Motorpsycho – Supersonic Scientists, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «Here Be Monsters», Motorpsycho på Teknisk Museum, Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!, A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur, Mer Motorpsycho, red.anm.)

The Smashing Pumpkins – Mellon Collie and the Infinite Sadness

Gikk rundt med denne i discmanen mer eller mindre konstant andre halvdel av barneskolen. Naboen (Audun Storset, The Lionheart Brothers) viste meg på samme tid en grønn fuzzpedal han hadde som het Big Muff, som var oppskrifta på den enorme vrenggitaren til Billy Corgan og James Iha. Da begynte ting å skje. Samtidig var det en stor oppvåkning å ta innover seg at ei plate kunne både være sinnsykt vakker og nedpå, og i neste sekund så brutal at blomstene rundt deg visna. Fra fuzz og blasting til kassegitar og strykekvartett. Topp!

Elliott Smith – XO

Vet liksom ikke hvor jeg skal begynne på å forklare hvor mye Elliott Smith har betydd. Tre av oss gjorde nylig en tribute-konsert på det som ville vært 50-årsdagen hans, og bare det å holde det til mindre enn 30 låter var en prøvelse i seg selv. Kanskje den sterkeste singer/songwriteren og multiinstrumentalisten gjennom tidene. Enormt inspirerende med tanke på innfløkthet i gitar/pianospill/strings-arrangementer, kreative/jazzete tilnærminger til akkordbruk og tette vokalharmonier. Ulidelig vakkert, og det kommer til å stå seg som Mozart.

(Et mesterverk: Elliott Smith – «Figure 8», red.anm.)