Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 12. september 2019

Flere tragiske dødsfall har preget musikkåret 2019 – Daniel Johnston, Roky Erickson, David Berman..

Daniel Johnston, Roky Erickson og David Berman (Silver Jews og Purple Mountains) er tre unike utøvere som vi dessverre har mistet i år. Det er mange musikere  som har gjennomgått personlige kriser. Musikkhistorien er full av triste skjebner. Noen har oppnådd  suksess mens de fremdeles var i live, mens andre fikk posthum suksess. Vi har laget en sak om noen av disse eminente utøverne i som har slitt med depresjoner og sine demoner.
Av: Lars Junge, Victor Josefsen, David Jønsson og Bent Inge Hvitsten / Foto: Daniel Johnston live på Benicàssim 2003 (Stillbilde) 

Daniel Johnston døde av hjerteinfarkt onsdag. Han ble 58 år gammel. Daniel Johnston var diagnostisert med schizofreni. Johnston har siden 80-tallet skapt mange hjerteskjærende bra låter. Karrieren hans fikk en boost etter at Kurt Cobain hadde på seg en t-skjorte med Johnstons navn på.

I anmeldelsen av plata «Rejected Unknown» (2001) beskriver Pitchfork selve essensen i musikken hans: «Much has been made of Daniel Johnston’s bouts with mental illness. But the point is that they are «bouts,» as in the boxing term; they are battles. And out of these battles are born songs that reveal much about human nature in general, and not just the mind of an manic depressive.»

Jeg (Victor) fikk med meg Daniel Johnston live på Fiberfib – Benicàssim i Spania 2003. En av de meste rørende konsertene jeg har opplevd. Smakebiter fra konsertene, inkludert Daniel Johnston, er utgitt på DVD. Se også et klipp under.

 

 

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Roky Erickson døde i juni i år. Han ble 71 år gammel. Roky Erickson er namedroppa titt og ofte i denne bloggen. Roky fikk diagnosen paranoid schizofren, og gikk gjennom elektrosjokkbehandling og var institusjonalisert i flere år før moderne medisiner fikk han på rett kjør igjen. I likhet med Daniel Johnston har han, inkludert psykedelia/garasjerock-utskeielsene med The 13th Floor Elevators, laget mange hjerteskjærende bra låter, som på plata «All That May Do My Rhyme» (1995). Et annet fellestrekk mellom de to er deres  intense og sjelfulle stemmer som sterkt formidler både musikk og tekst. ‘Roky synger med så sterk innlevelse at det går kaldt nedover ryggen på meg’, som vår kollega på Olav Nilsen på Musikkbiblioteket I Stavanger skriver om plata «The Evil One (Five Symbols)» (opprinnelig utgitt i 1980), og det kan vi skrive under på.

«The Evil On» ble sammmen med platene «Gremlins Have Pictures» og «Don’t Slander Me» utgitt på ny (CD og vinyl) i 2013 på labelen Light In The Attic med mye ekstra materiale, booklets, nye foto osv. Plateselskapet Light In The Attic er et forbilde når det kommer til gi ut forsegjorte utgivelser. Det er brukt mye tid på mastringen, de tar seg bryet med å få god lyd ute å bruke komprimering. Dette er tre godbiter. Les mer her.

Apropos «The Evil One», for 2 år siden stilte vi Egon Holstad spørsmålet: ‘Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?’ – Gatefold-førstepressinga av «Fun House», «Our Mother the Mountain» av Townes Van Zandt og Roky Ericksons «The Evil One». Jeg vil overleve lenge bare på de tre skivene. Fuck Putin!, var svaret fra Egon.

Les anmeldelse av 13th Floor Elevators – Easter Everywhere (1967)

 

 

 

David Berman leder av Silver Jews i døde i år. Det var nok mange av oss som ble paffe da vi våknet til nyheten om David Bermans dødsfall. Berman er først og fremst kjent som lederen av det fabelaktive bandkollektivet Silver Jews, men også som poet og tegneserieskaper.

Bermans liv og virke falt som et naturlig samtaletema da man traff kjentfolk i Tøyenparken under Øyafestivalen. Dødsfallet kom som en overraskelse, men på den andre siden var det ikke overraskende i det hele tatt. Berman har slitt med depresjon, rusavhengighet og sine demoner over lang, lang tid.

Tidligere i sommer kom Berman med et enormt platecomeback, i form av bandprosjektet Purple Mountains, der ulike medlemmer av Woods-mafiaen fungerer som backingband. Hans første album siden Silver Jews’ «Lookout Mountain, Lookout Sea» fra 2008. Albumet er uten tvil en av mine (David) favoritter så langt i år. Tekstene er skarpere enn noensinne, Berman var en mester i å skrive intelligente, selvironiske, bitre og morsomme tekster. Når jeg hører på albumets tekster i etterkant, får de en helt annen betydning som gir en vond bismak. Jeg er veldig glad for at Berman hadde dette siste mesterverket i seg.

Er du ikke kjent med David Berman? Sjekk ut Silver Jews og Purple Mountains ved første mulighet.

 

 

 

St. Thomas (Thomas Hansen) er en av få nordmenn som har opptrådt i Royal Albert Hall. Han slet med psykiske problemer og selvmedisinerte seg. Det fikk fatale konsekvenser. St. Thomas ble bare 31 år gammel (han døde i 2007).

Første gang jeg (Lars) så St. Thomas var på Garage i Bergen hvor jeg jobbet som DJ i en årrekke. Han var oppvarmer for et Oslo-band jeg har glemt navnet på. Jeg har ikke glemt navnet på St. Thomas. Dørvaktene på Garage var blaserte etter å ha sett store og små artister flere ganger i uken, år ut og år inn, nede i den innrøykte kjellereren. De var ikke videre imponert over den skingrende stemmen til St. Thomas. Ei heller det lite raffinerte gitarspillet hans. At han klønte litt med minidiskspilleren med trommebeats. Dørvaktene var lite imponert. Jeg ble fjetret. Normalt sett så jeg tre fire band i uken på den tiden der. St. Thomas bød på noe de andre ikke hadde: melodier.

Jeg var dessuten ikke fremmed for artister som Will Oldham på den tiden, så artister som ikke kunne synge som Freddie Mercury var ikke noe problem for meg. St. Thomas pleide også å spille på gaten i Bergen, i undergrunnen ved Bystasjonen. Det hjalp ikke akkurat på imaget selv om det ikke er noe galt i det.

Noen år senere kom den fantastiske debutplaten «Mysterious Walks» (2000) og jeg fikk rett i min vurdering av den uslipte diamanten jeg så som oppvarmer den gang da. St. Thomas var etter sigende ganske sliten på tidspunktet da dette materialet ble spilt inn.

I vår spalte «5 plater som har inspirert …»  sier Colonel Roger følgende om St. Thomas’  debutplate «Mysterious Walks» utgitt av Racing Junior i 2000: ‘En direkte konsekvens til at jeg turte å prøve meg så smått på låtskriving tilbake i 2002. Ante ingenting om Thomas når albumet kom ut og glemmer ikke den dagen Tommy Larsen (bassist i Colonel Roger) kom hjem med albumet og satte det på anlegget og sa: «Han kommer fra Oslo, hør på dette». Albumet er et mesterverk på så mange nivå. At Robert Jønnum har fått så mye ut av lyden er en sensasjon og Thomas sine hypnotiske melodier/tekster er en oppvisning i stor låtskriverkunst’.

Anmeldelsen av St. Thomas’ posthume utgivelse A Mouse In A Crowded House (2016).

 

 

 

Nick Drake begikk selvmord i en alder av 26 (1974). Da hadde han gitt ut tre plater. Som ingen brydde seg om – på det tidspunktet. Sakte men sikkert begynte ryktet om Drakes melankolske mesterverk å spre seg. Platesalget økte. Stadig selger han mye. Nick Drake har blitt en slags målestokk for singer/songwritere.

Låtene på førsteskiva «Five Leaves Left» (1969) og oppfølgeren «Bryter Layter» (1970) er akkompagnert av en rekke musikere vi allerede kjenner godt; som The Velvet Undergrounds John Cale, Fairport Conventions Dave Pegg, Dave Mattacks og Richard Thompson. Ifølge Robert Kirby, som hjalp Drake med arrangementene på plata, var det ønske om at instrumentalpartiene skulle høres ut som «Pet Sounds» og man hentet derfor inn Beach Boys-musikerne Mike Kowalski og Ed Carter.

Nicholas Rodney Drak vokste opp i en kunstkjær, skapende familie der særlig moren var sentral for utviklingen av hans kreative uttrykk. Evnen hun hadde til å sette ord på menneskets indre liv, dets skyggesider og sårbarhet, gjenspeiles i platene etter sønnen. Han endte sitt liv altfor tidlig, men etterlot seg en lyrisk musikkarv like berikende å høre på i dag som da den ble skrevet, to-tre generasjoner tilbake i tid.

‘Jeg tror det ligger en allmenneskelig fascinasjon i historier om genier som dør unge og ukjente, for så å bli gjenoppdaget post mortem og hevet opp til anerkjennelse og berømmelse. Nick Drake er meget mulig den fremste representanten for denne arten i populærmusikkens univers, ‘ skriver vår gjesteskribent Kjetil Syverud.

I 2018 opplevde vi Nick Drake ‘Bryter Layter’ m/Joe Boyd (CAS: Lyrikken i musikken) på Deichman Hovedbiblioteket. En fantastisk kveld.

«A Skin Too Few: The Days of Nick Drake» (2002) er en vakker liten film om hans korte liv og levned, både den som kjenner Drake og noviser i drakologi bør ha utbytte av disse 48 minuttene.

 

 

 

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Elliot Smith slo gjennom stort da han ble Oscar-nominert for låten «Miss Misery», som ble brukt i filmen «Good Will Hunting» (1997). Han opptrådte under selve Oscar-showet og platesalget tok av. I 2003 ble han funnet død i sin egen leilighet. Etter sigende av to selvpåførte knivstikk i eget hjerte.

Historien om Elliott Smiths korte liv overskygger dessverre ofte det som burde vært hovedfokus, denne mannens geniale musikk. Elliott Smith hadde litt suksess med indiepoprockbandet Heatmiser, men det var først da han gikk solo at han fant sin egen unike tone. Han begynte på de tidlige soloplatene å lage lavmælt, akustisk pop. Kun kassegitar og hviskestemme med mye luft. Fantastisk gitarspill og en popteft utenom det vanlige. Gradvis fikk platene hans arrangementer som pekte tilbake til band som The Beatles og likesinnede på sitt mest melankolske. Og aldri gjorde han dette bedre enn på den siste platen han ga ut mens han levde, «Figure 8» (2000).

Den doble platen er et sant oppkomme av poptristesse. Det er tydelig at han hadde mye på hjertet, som om han hadde det travelt med å få det ut. Man kan jo bare spekulere, men det er lett å få assosiasjoner til det uendelige, evigheten, når man leser tittelen «Figure 8». En passende tittel på det som kom til å bli hans endelige album og mesterverk. Les resten av våre gjesteskribenter Moe / Helgesen sine betraktninger om plata her.

I vår spalte «5 plater som har inspirert» … snakker Jan Tore Megård på vegne av The Sideways som har valgt ut skiver i fellesskap. En av platene som har inspirert dem er Elliott Smiths «XO» utgitt i 1998: ‘Vet liksom ikke hvor jeg skal begynne på å forklare hvor mye Elliott Smith har betydd. Tre av oss gjorde nylig en tribute-konsert på det som ville vært 50-årsdagen hans, og bare det å holde det til mindre enn 30 låter var en prøvelse i seg selv. Kanskje den sterkeste singer/songwriteren og multiinstrumentalisten gjennom tidene. Enormt inspirerende med tanke på innfløkthet i gitar/pianospill/strings-arrangementer, kreative/jazzete tilnærminger til akkordbruk og tette vokalharmonier. Ulidelig vakkert, og det kommer til å stå seg som Mozart’.

Sjekk også ut er «Either/Or» (1997) og filmen om Elliott Smith, «Heaven Adores You» (2014).

 

 

 

Ian Curtis, Joy Divisions vokalist, led av både epilepsi og depresjoner. Han begikk selvmord i 1980, bare 23 år gammel. Spillefilmen «Control» fra 2007 er et fint dokument om dette kortlevde, men særdeles inflytelsesrike bandets historie.

I boken om Joy Divisions debutalbum «Unknown Pleasures», skrevet av Chris Ott («33 1/3»-serien) vil nok mange kjenne igjen mye fra Anton Corbijns film «Control», men boken går enda dypere til verks i å analysere omstendighetene rundt både tekster og hendelser.

Noen band oppleves best på avstand, når vi kan se helheten i historien deres. Alt er ikke nødvendigvis like tydelig for de involverte underveis i en skapende prosess. Musikk er nærhet, men også fravær. Få artister er så gode representanter for det siste som Joy Division. I ettertid kan vi peke på tekstlinjene Ian Curtis skrev, og si at noen burde sett tvers gjennom dem allerede da de ble fremført for første gang.

Forfatteren ymter frempå om at selvmordet til Curtis kanskje burde vært forhindret. Da de tre bandkompisene stod midt oppe i det, var det kanskje for nært. Dermed var det nok lett å overse det åpenbare: de hjerteskjærende skrikene fra en plaget sjel. Samtidig som Curtis’ eget handlingsmønster i mange tilfeller ikke innbød til sympati. På avstand kan vi plukke elementene fra hverandre og analysere de bit for bit, for så å sette de sammen igjen til etterpåklokskap. Der og da fantes ikke denne muligheten i like stor grad. Selv om det er mye som tilsier at noen burde ha sett hvor dette ville ende.

For mange er Joy Division nærmest synonymt med Ian Curtis. Denne boka viser langt på vei viktigheten av de andre medlemmene også, selv om det er vanskelig å overse det arret i musikkhistorien Curtis etterlot seg. Den rollen han hadde i Joy Divisions ferd fra spillejobber for fire tilskuere i Manchester, til å bli et anerkjent band nasjonalt, var vesentlig for at de i senere år har nådd den mytiske statusen som de har fått. Nettopp fordi tekstene, og fremførelsen av dem, har blitt tolket så direkte inn i det livet og de følelsene som til slutt bidro til at han tok sitt eget liv. Likevel var de fire musikere som på hvert sitt felt var en viktig del av den vakre og atmosfæriske dysterheten de skapte sammen.

 

 

Les resten av Bent Inge Hvitstens anmeldelse av 33 1/3 – «Unknown Pleasures»

Se også dokumentarfilmen om Joy Division, som kan lånes på Deichman bibliotek

 

Chris Cornell døde i 2017. Han hadde slitt med depresjoner hele livet. Det har begynt å tynnes ut i rekkene av de store grunge-frontfigurene. De tre største. Kurt Cobain fra Nirvana. Layne Staley fra Alice in Chains og altså Chris Cornell fra Soundgarden. Han ble eldst. 52 år gammel. Eddie Vedder holder dog koken ennå.

Cornell og hans band Soundgarden er ansett som et av de største grunge-bandene, selv om de strengt tatt ikke var «grunge». De første platene, «Ultramega OK» og EP-samlingen «Screaming Life/Fopp» ble riktignok gitt ut på Sub Pop før grungen tok av med Nirvana, men i likhet med Nirvana var også Soundgarden på majorlabel da de slo gjennom. Men før det sang han også i Temple of the Dog, dette mildt myteomspunnede grunge-stjernebandet bestående av Cornell og trommeslager Matt Cameron samt medlemmer fra Pearl Jam.

I motsetning til Nirvana og de andre grungebandene hadde Soundgarden mer metal i seg. Mye på grunn av Chris Cornells stemme. Han gikk ofte opp i denne lyse, fistel, balleklem-tonen som var vanlig for metalvokalister. Men bare hårfint, han bikket aldri over i harry-land. Vokalt sett balanserte han på en knivsegg. Men han var også en vokalist med stort register som strakk seg over flere oktaver.

Årsaken til grungens suksess var mye det samme som årsakene til punkens suksess i sin tid. En reaksjon eller et opprør mot etablissementet. Dette var vanlige mennesker, med ueksepsjonelt talent og utseende. Men det var ekte. De brydde seg ikke om staffasje og tull. Chris Cornell var heller ikke helt i tråd med dette konseptet. Han så bra ut (sjekk konsertfilmen «Motorvision»). Fyren er muskuløs med sixpack, spiller sinnsyke gitarsoloer. Han er larger than life. Han er ikke en mistilpasset fyr med uren hud, armybukser og flanellskjorte som er passe god til å spille gitar.

Cornell var en rockstjerne – og så ut som det. I lang tid etter «Badmotorfinger» kom ut i 1991 fant jeg (Lars) ikke ny musikk. Jeg var seriøst bekymret. Ingenting nådde denne platen opp til knærne. Den er et mesterverk. Deretter breaket Soundgarden stort med «Superunknown» i 1994. Jeg kjøpte den, selvsagt. Dobbel gul vinyl. Har den fremdeles, selvsagt. Mint tilstand.

Bandet slo gjennom med singelen «Black Hole Sun». På den tiden jobbet jeg  i platebutikk. Hadde delvis uren hud, armybukser og flanellskjorte og var passe god til å spille bass. Det irriterte meg at platen solgte godt. Kunder som ikke hadde kjøpt grunge i årene i forveien kjøpte denne platen.

To år senere kom «Down on the Upside», sjekk låten «Burden in My Hand» (under). En forbigått plate i min bok, men på langt nær bandets sterkeste. Kort tid senere ble de oppløst, og Cornell begynte å gi ut soloplater. Den første, «Euphoria Morning» fra 1999 var ikke så verst. Den siste, som kom i 2015, var heller ikke så verst, men de tre i midten er bare å styre unna, kanskje spesielt samarbeidet «Scream» (2009) med hiphop/R&B-produsenten Timbaland. La den ligge.

I tillegg gav han ut tre plater med Audioslave, som jo er Rage Against the Machine med Cornell på vokal i stedet for Zach de la Rocha. Streit stadionrock, midt på treet. Som en ekte rockstjerne hadde seff Cornell også sine utfordringer med narkotiske stoffer. Men la oss ikke dvele ved det og heller minnes Chris Cornell som den store vokalisten han var på 1990-tallet. Han har gitt ut plater som står som søyler i rockehistorien.

 

 

 

Saken er en utvidet/sammenslått versjon av andre saker vi har publisert tidligere på Deichmans musikkblogg.

Vi kunne også hatt med Syd Barrett, Townes Van Zandt, Neal Casal mfl. i denne saken.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter