Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 12. oktober 2019

Konsertanmeldelse: Pere Ubu på Blå

Pere Ubus opptreden på Osloklubben Blå fredag 11. oktober både bekreftet artisten David Thomas' plass i musikkhistorien som en særegen artist og at vi nå dessverre nærmer oss slutten.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Pere Ubus opptreden på Osloklubben Blå fredag 11. oktober både bekreftet artisten David Thomas’ plass i musikkhistorien som en særegen artist og at vi nå dessverre nærmer oss slutten. Fremdeles er det nok nerve og energi til å glede og forundre oss tross at samspillet hakket litt her og der, og at mange av de nye låtene er mer film noir enn avant garde eller en form for avant punk. Dette også takket være Thomas’ bakgrunnshistorier og inderlige betraktninger fra «Baptized into the Buzz» om både sin egen personlige historie, den amerikansk litteraturen som danner bakteppe for deres musikk og kritikernes misforståelse av meningsinnholdet.

Det å se David Thomas og dagens utgave av Pere Ubu; altså de musikerne han velger å ta med seg når han opptrer under dette navnet er like deprimerende (på grunn av mannens sviktende helse) som det er inspirerende. Bandet har vært igjennom mange line up-bytter, og det kan noen ganger være vanskelig å skille hva som er David Thomas & the Pale Boys og Pere Ubu utover oppsett og tilnærmingen til materialet.

Graham Dowdall (Ludus, Nico, Cabaret Voltaire med mer) eller Gagarin, som han liker å kalle seg i denne sammenhengen, står for fremføringen av synther og effekter (mange som David Thomas har laget eller programmert). Chris Cutler, Art Bears, Henry Cow med mer, satt fast i trafikken og kom ikke frem, så Gagarin tok seg av trommelydene på «synthen» akkurat denne kvelden.

Keith Moline, Dave Thomas & the Pale Boys og Pere Ubu, står for gitaren og spiller relativt spontant etter de instruksene sjefen gir ham med ulike vokalgester.

De er alle viktige brikker for å få frem det unike lyduttrykket som utgjør Pere Ubu og skaper henrykkende stemninger og atmosfærer. Tangentene er veldig fremtredende. Det samme er dissonansen og lydeffektene. Dog kan vi merke at det fremdeles er relativt tidlig på turneen. Det hakker litt i blant og David Thomas er mellomfornøyd. Ved et tilfelle må de ta slutten av låta på ny for at det skal klinge slik han ønsker at det skal.

David Thomas selv viser seg fra en bitter og sarkastisk side med plenty henvisninger til både hans egen og universets misere. Fra en sittende positur orkestrerer han det hele. Muligens gjør den sittende posituren også at vokalen hans låter bedre. Han gjør gjentatte ganger narr av kritikerne og hvordan de har misforstått hans tekster og hevder hardnakket at dette verken er noen avskjedsturné- eller album (slik promotørene hevder). Han skal tilbake til Norge, og da vil han også teste norsk mat. Samtidig er han også intim og åpenhjertig der han hentyder til smerten ved sykdommen han har opplevd de siste årene, det å ha vært død to ganger (men gjenopplivet) og ubehaget med å ha hjelp både til å komme seg av og på scenen.

Vi får altså treffe en hardt prøvet, tidvis bitter mann, som er ved så dårlig helse at han må bæres/støttes både av og på scenen. Men det er også inspirerende ettersom musikken og fremtredenen likefullt besitter nerve og energi som smitter, og egenart og særpreg. Og selv om han gir oss et dystert perspektiv på det meste, er det sarkasme og vittigheter også.

David Thomas er en karismatisk og egensindig artist med mye på hjertet og bena trygt plantet i amerikansk popkultur; det være seg detektivromaner eller science fiction TV-serier.

Pere Ubu anno 2019 savner mye av intensiteten og energien fra den tidlige fasen, men er fremdeles intens og konfronterende i dagens avant film noir drakt. Dagens lydbilde er teatralsk og mer melodisk, fortettet, men fortsatt alt annet enn finpusset, preget av industriell dissonans og klankende synther som det er. I den mer lavmælte fremtoningen har flere låter likheter med Tom Waits og Captain Beefheart.

Sirkelen sluttes likevel på mange måter ved at Raymond Chandlers roman «The Long Goodbye» igjen får være fokuspunktet og inspirasjonen både for bandets 2019-album og turneen som de nå er ute på; slik den også var det for over 40 år siden da bandet startet opp og slapp de første platene etter splittingen av Rocket from the Tomb. (Cheetah Chromes og Johnny Blitzs neste band Dead Boys la seg betydelig nærmere protopunken med sitt New York punk sound. Pere Ubu gikk i en mer eksperimentell og avant gardistisk retning.)

I starten hentet David Thomas mange tekstlinjer fra Raymond Chandlers’bøker, forteller han. Med utgangspunkt i denne protopunken søkte han og følgesvennene Peter Laughner, Tom Herman, Allen Ravenstine, Tim Wright og Scott Krauss etter både eksperimentell avant garde musikk, som musique concrete, og den rå, bluesderiverte garasjerocken fra 1950- og 1960-tallet, men også surf-musikken. De har inspirert artister som Norgesaktuelle bob hund («Ett Fall och en Lösning” er en cover av Pere Ubu’s «Final Solution»), Pixies, Public Image Ltd, The Fall og kan sammenlignes med Minutsmen, The Residents, Chrome, Faust, Wire, Wall of Voodoo og Half Japanese.

Låtene er tidvis selv-imploderende og alt annet enn lettsmeltede i sine ofte dissonante støydrakt, men også rytmisk drivende, ikke så ulikt den tyske krautrocken. Det sentrale er de skrekkinngytende, spøkelsesaktige og illevarslende synthesizer lydene karakterisert med mye effektbruk og loopede opptak.

Vokalen er bjeffende, hylende og mumlende spoken word-aktig om hverandre. Vokalen er høy i tone og noe innestengt, men innehar også en form for baryton-stemme noe ‘a la Tom Waits. Mange ganger snakkesynger han. Den skiller seg klart ut fra det vi er vant med fra andre sangere og kan nok for noen fortone seg merkelig og sær ved første møte. Angst, ensomhet og paranoia preger tekstene.

David Thomas må ha bodd i England i mange år; og spiller også i dag med britiske musikere, men det er likefullt et amerikansk landskap som preger både beretningene hans, visuelle stillbilder i bakgrunnen og det musikalske.

Han gir oss også et grunnlag for å forstå ham selv, musikken og tekstene med lange historier mellom låtene hvor han uttrykker sin begeistring for Chandler spesielt og filmatiseringer av hans verk (av f.eks. Robert Altman og med Robert Mitchum), men han tilkjennegir i tillegg inspirasjon og begeistring for andre sentrale krimforfattere, som Jim Thompson og beat-poeten Jack Kerouac. En musikalsk og tekstlig tributt til den mikrotonale komponisten Harry Partch blir det også plass til.

Vi får vite at navnet Pere Ubu har sin opprinnelse med Alfred Jarrys skuespill «Ubu Roi» og at Thomas skal ha vært en talentfull mikrobiolog som vurderte å bli forfatter før Iggy Pop med sin «1969» overbeviste ham om at rocken var en bedre vei. Senere kommenterer han lakonisk at Iggy mangler låten «1971» for å bli ordentlig legendarisk etter også ha skrevet «1970» til det andre The Stooges-albumet. Ole Gunnar Solskjær får også passet påskrevet siden han ikke har sluttet i tide som Manchester United manager. Hadde han gitt seg etter forrige sesong hadde han blitt en legende, kommenterer mannen fra Cleveland, Ohio.

Settet er altså konsentrert omkring «The Long Goodbye» (2019), og avsluttes med siste kuttet derfra «Lovely Day» før «Road to Utah» fra «Carnival of Souls» (2014) sparker i gang ekstranumrene.

«Heart of Darkness»fra «Datapanik in the Year Zero» Ep-en (1978) er den eneste av de gamle klassikerne vi får høre omkring 50 minutter inn i de 80 minuttene seansen varer. Mest handler det om Philip Marlowe og årets album. Og det er greit nok det. Ihvertfall når musikken er så eventyrlysten og leken som i dette tilfellet her. At akkurat den fikk plass midtvei er heller ikke tilfeldig med dens referanse til nettopp «The Long Goodbye».

Maybe you see further than I can see,
Or maybe things just look differently
Maybe I’m nothing but a shadow on the wall
Maybe love’s a tomb where you dance at night
Maybe sanctuary is an electric light
I get so tired it’s like I’m another man,
And everything I see seems so underhanded
I don’t see anything that I want,
And I don’t see anything that I want
Image, object, & illusion
Go down to the corner
Where none of the faces fit a human form,
Where nothing I see there isn’t deformed,
Where in a secret lab works a Doctor Moreau,
And no private eye’s gotta tell me it’s a long goodbye
I get so tired it’s like I’m another man,
And everything I see seems so underhanded
I don’t see anything that I want,
And I don’t see anything that I want
Looking into the heart of darkness

Hans oppgjør med Los Angeles med «Flicking Cigarettes at the Sun» og de slakke synthene og det absurdistiske lydbildet på «Fortunate Son» om stemmene han kan høre i sitt eget hode er andre høydepunkter underveis. Favorittstemmen for jeg-et i sistnevnte «speaks from under the lamplight of a roadside diner in the urban sprawl of Los Angeles/Sometime in the ’40s, something like a Jim Thompson novel».

Fornøyd og underholdt rusler vi ut i Oslonatta usikre på om vi får oppleve mer av Dave Thomas både på plate og scene, men vi er også takknemlige for å ha tatt del i et særegent talents visjoner og fått ta og føle på nerven og energien i hans musikk. Det var noen dødpunkter underveis, men en passe inspirerende kveld alt i alt.

 

 

Les også:

Plateanmeldelse: Pere Ubu – «The Modern Dance»

Deichman anbefaler: Årets album 2014 (Årets internasjonale album (Stian): 2)Pere Ubu – Carnival of Souls)

Deichman anbefaler: Årets album 2017 (Årets internasjonale album (Stian): Pere Ubu – 20 Years In A Montana Missile Silo)

Plateanmeldelse: Rocket from the Tombs – «The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs»

Konsert: Cheetah Chrome på Gamla

Dead Boys – Sonic Reducer (Ferske spor uke 2/2018)

Pere Ubu – What I Heard on the Pop Radio (Ferske spor uke 25/2019)

Her er noen av våre favoritt-coverlåter (Bob Hunds cover Pere Ubus «Final Solution»)

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmanskatalog (inkludert Per Ubus «The Modern Dance», som ikke er på Spotify)

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter