Av: Victor Josefsen Intervjuer 2. september 2020

5 plater som har inspirert Christine Sandtorv

I det siste har vi intervjuet engasjerende punkere, energiske garasjerockere og andre hardtslåene utøvere. I dag tar vi en pause mellom slagene sammen med Christine Sandtorv, som nylig slapp sitt nye visealbum «Hei Menneske». Christine har virkelig noe hun vil si med dette albumet, hør bare på innsmigrende og håpefulle «Alt e bare litt mye» og tittelkuttet «Hei menneske», to av albumets perler. Her forteller hun hvilke 5 plater som har inspirert henne.

Av: Victor Josefsen / Foto: Dyveke S. Nilssen

I mitt barndomshjem putret alltid kjøttkakene i gryten, mens mamma spilte Chopin eller salmer fra Norsk Koralbok på piano. Jeg elsket stå ved siden av henne å synge til, gjerne «Memory» fra Cats. Noen ganger underholdt vi på gamlehjemmet som lå like ved. Det var alltid dessert i helgene, og pappa kjørte meg til og fra håndballkamper mens vi sang flerstemt og knasket grønne Doc i bilen. Vi hørte på Elvis, Nana Mouskouri, Billy Holiday. Han var alltid enig med seg selv om at en god melodi må man kunne plystre til. Ephemerahiten «Girls Keep Secret In the Strangest Ways», besto pappas plystretest, så den likte han godt.
Jeg er attpåklatt, og hadde storebrødre som gikk i dongerijakker og hørte på Pink Floyd, og som slapp å gå med lue om vinteren, og en storesøster som hørte på ABBA, hadde pannelugg og gikk med slengbukser. Det er i alle fall sånn jeg husker det.
Jeg kunne valgt Radiohead, Kent, Fläskkvartetten, Tori Amos, Suzanne Vega, Spain, Poor Rich Ones, Stina Nordenstam og mange andre, men en krisp høstdag i 2020 kom jeg ikke utenom disse godbitene:

U2 – ACHTUNG BABY

Jeg var blant de aller laveste på ungdomsskolen, laget heller trolldeig enn å gå på fest, og levde greit med det. Jeg gikk i Ten Sing hvor det var plass til alle typer, og der oppdaget jeg U2. Bono. Den suggerende deilige gitaren til the Edge, Larry, han pene trommisen, og Adam Clayton på bass.
Alt traff meg. Alvoret i låtene. Melankolien. Følelsen av at dette var viktig. Det var dette alt handlet om. Det måtte det være.
Jeg gikk lange turer på fortauene på Laksevåg, hvor jeg vokste opp. Med diskmannen i lommen på oilskinjakken og svarte Dr. Martens og hørte jeg om og om igjen på «One», «Until the End of the World», Mysterious Ways, «Acrobat» og til slutt nydelige «Love Is Blindness», mens regnet plasket rundt. Hadde kjærlighetssorg, drømte om han jeg aldri ville få, han som drømte om venninnen min. Kunne hver eneste tekst, detaljene i lydbildet, og visste at dette kom til å bli en livslang kjærlighet. Selv om Bono var litt blærete, og mange elsket å hate U2 etter hvert, så sluttet jeg aldri med det. Konserten på Valle Hovin i 1993 er et av min sterkeste ungdomsminner, og konsertminner. Da jeg begynte å skrive låter selv, plukket jeg alle låtene på dette albumet. Jeg husker også at jeg virkelig analyserte teksten «One». Og konklusjonen tror jeg ble noe sånn som at det er: en kjærlighet, et blod, et liv, et band.

CROWDED HOUSE – WOODFACE

Vi lagde bandet Ephemera. Øvde i kjelleren på en kirke og spilte coverlåter på gaten i sommerferien. Da ble det mye Crowded House. Det var passelig mange antall grep, og nydelige koringer, som som passet oss perfekt.
Så mye inspirasjon i et album! 12 nydelige låter, og to som jeg aldri orker å høre på. Den slitsomme første låten om sjokoladekake, og det skumle sporet som kommer etter at man tror albumet er ferdig. Veldig nittitallsk. «It’s Only Natural», «Fall at Your Feet» og «Four Seasons in One Day», er alle låter som jeg også i dag synes er knallfine.
Tekstlinjer som satt seg fast var. . “..I wear the smile on your face..”
Et album som for meg er saftis, sommer og hjemmelagde batikkfargete t-skjorter.

LISA EKDAHL – LISA EKDAHL

Dette albumet kan jeg på rams. Begynner å synge på neste sang før den er i gang.
Det er som å få gå barbeint i gresset en hel sommer. Det er følelsen av at høsten skal bli bra også.
Det er åpent vindu og nyvasket hår. Det er suget i magen av å besøke en venninne og som har flyttet i sin første leilighet sammen med kjæresten. Spenning, misunnelse, men også lettelsen av å komme hjem igjen på sitt eget rom. Det er et album som hentes fram igjen år etter år, når bladene spretter på trærne. Det er beundringen av at alle svenske musikere er schönere, yndigere og mer delikate enn alle andre.. Bohemer på ekte. Selvsikker, på den gode måten.
Et album som absolutt har inspirert meg til å lage visealbum.

CARDIGANS – LONG GONE BEFORE DAYLIGHT

Sammen med bandet Ephemera har jeg reist rundt og spilt i de fleste kriker og kroker i Norge. Halvparten av disse timene har jeg hatt Cardigans på ørene. For meg er dette albumet avreise, kjedsomhet, spenning, slitasje, takknemlighet og hjemlengsel i samme album. Det er det lille platået mellom gammel ungdom og akkurat voksen.
Det er knallgode låter og perfekt produksjon. Det er storslått pop, deilig driv og nydelig akustisk gitar og stemningsfull elgitar. Plinging på glass, tamburin, gode koringer og en kulhet som bare Nina Persson har. Det er et album som kommer til å følge meg resten av livet.

(Sjekk også: The Cardigans: Skikkelig pop i form, stil og innhold, red.anm.)

FRIDA ÅNNEVIK – SYNLIGE HJERTESLAG

Debutalbumet til Frida Ånnevik, er varmt produsert av Jaga Jazzist musikant Andreas Mjøs. Vi har samarbeidet tidligere, og det var han som dengang gjorde meg oppmerksom på Frida. Superfine, litt poetiske tekster, stillferdige, vakre melodier og Fridas nydelige hese stemme.
Jeg har laget flere album for barn på norsk. Men dette albumet var med på å åpne opp øynene mine for norske tekster, også for voksne. Jeg kjente plutselig at det lå en hel skog der, som jeg ennå ikke hadde gått i. Det var som når du faktisk vil ut på tur, helt av deg selv, uten press fra andre. Og så er det bare helt fantastisk!
Frida er klok, nyskapende, og synger ord som “sikkerhetsnett” og “gjennomtrekk” “bensinstasjon” med den største selvfølgelighet. Da skjønte jeg at det tekster for voksne, på norsk, det vil jeg også prøve!

(Sjekk også: Frida Ånnevik – Det Jeg Vil Ha (Fra Deg) (Ferske spor uke 37/2019), Kunsten å skrive en låt man husker, red.anm.)

Sjekk også:

5 plater som har inspirert Ephemera

Tore Renberg – albumet «Ingen nåde» («I tillegg fikk jeg med meg to av heltene mine som gjesteartister, Morten Abel og Christine Sandtorv. Det var stort for meg». Tore Renberg.

Vinnere av Spellemann 2014 (Sandtorv fikk Spellemannprisen 2014 i klassen barnemusikk for det tredje albumet i serien, «Stjerneteller – Dinomaur».